Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på 21. juli. Hvis noen snakker om sommeren 2011, vil jeg si at den var dyster, våt og kald. Men ikke 21. juli. 21. juli var en vidunderlig sommerdag.
Det begynte tidlig om morgenen. Jeg sto opp før noen andre i huset var våkne, trakk på meg sykkeltøyet og hev i meg en yoghurt. Jeg hadde mange sykkelturer med Birgit denne sommeren. Birgit har stålkondis og veier omtrent halvparten av meg, men av en eller annen grunn hadde vi endt opp som treningspartnere. Birgit hadde rolig langkjøring, mens jeg oppdaget stadig høyere maxpuls. Men når terrenget var lett, hadde vi fine samtaler.
SOL, MYR OG STRÅ
Denne morgenen var det kjølig, som så ofte ellers denne sommeren. Jeg smurte en brødskive og stappet i baklomma på sykkeljakka før jeg lukket døra stille bak meg. Oppe hos Birgit ventet katten foran trappa med nyfanget mus, men resten av nabolaget så ut til ikke helt å ha våknet. Snart satt vi på syklene oppover mot Gullverket. Sola klatret på himmelen, og det var ingen sky i sikte.
Det luktet godt i skogen. Trær, myr, vann og blomster. Da vi kom til Utsjøen, trillet vi over den smale demningen ved utløpet av vannet. På den andre siden av satte vi oss på syklene og syklet den smale stien mot Djupedalen. Stråene hadde vokst seg høye og kilte oss oppover armene der vi syklet.
LANGTUR
En del av meg må ha hatt lyst på langtur, for da Birgit begynte å snakke om Grønnsjøen og Nord-Fløyta, var jeg overraskende lett å overtale. Vi passerte Lynesvangen, og like etter møtte vi min gamle mattelærer Thorvaldsen. Jeg knipset et bilde av oss damene på høydedraget ovenfor Holsjøen og la rett ut på Facebook med en eller annen morsom kommentar. Bildet hadde fått mange "liker" da jeg kom hjem.
Noen badet ved enden av Nord-Fløyta. Et kort øyeblikk vurderte vi å gjøre det samme, men kom til at det ikke var noen vits. Resten av turen var i temmelig lett terreng. Birgit helte over litt vann på flaska mi nede ved Holt, og vi tråkket de siste kilometerne hjemover. GPS-en viste 5,5 mil da jeg sto på kjøkkenet igjen. Jeg var strålende fornøyd.
HURDALSJØEN
Nå var sommerdagen over oss. Ungene var på besøk hos kompiser, mannen min skulle ut på sykkeltur, og selv reiste jeg til Hurdalsjøen. Parkeringsplassen ved Prestsanden var full, det var pledd og engangsgriller og barnefamilier over hele gressplenen nede ved vannet. Selv gikk jeg ut på steinene mellom Prestsanden og Rødvika. Mitt desiderte yndlingssted ved Hurdalsjøen, men fullstendig uegnet for barnefamilier. Jeg hørte noen svømme forbi og kommentere "nå er det deilig", før jeg gled ut i vannet. Jeg svømte ut så jeg så veien forbi Rødvika, la meg på ryggen og lukket øynene mens jeg kjente sollyset presse mot øyelokkene. Etter en stund svømte jeg tilbake, la meg på magen på steinene og lot sola tørke meg. Jeg myste utover vannflata, som glitret som bladgull. Bedre enn dette blir det ikke, tenkte jeg.
11. SEPTEMBER
Om kvelden fikk vi besøk av Amy og jentene. Vi dekket på ute, spiste taco og drakk brus. Samtalen gled lett innom det ene emnet etter det andre. En stund dvelte vi ved 11. september. Amy, som er fra USA, snakket om hva det hadde gjort med det amerikanske samfunnet.
– Amerikanerne trodde aldri noe slikt kunne skje hos dem, sa hun. Vi nikket. Selvfølgelig hadde de ikke det.
Snart gikk kvelden mot natt. Vi ryddet opp og brukte lang tid på å ta farvel. Jeg lente meg over gjerdet mens jeg vekslet de siste ordene med Amy. Sånn skal det være, tenkte jeg. Sene kvelder på verandaen, lange prater over gjerdet. Endelig er det ordentlig sommer.
SOMMERENS SISTE DAG
Jeg tenker ofte på 21. juli. Det var sommerens vakreste dag. Og sommerens siste dag. Dagen etter kom høsten, uanmeldt og fryktelig. Klokken 15.30 leste jeg min venninne Kristins status på Facebook, sendt fra kontoret på Blindern:
"Hva var det smellet jeg hørte akkurat nå? Og hvorfor kommer det røyk fra Oslo sentrum?"
Akkurat da var sommeren over.
Men 21. juli var fin.
Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. november 2011.
