mandag 10. august 2015

Oss ungkarer imellom

Jeg er visstnok en ungkar fanget i kroppen til en 43 år gammel kvinne. Det kunne ha vært verre.

 
En padletur på Vorma er noe av det mest eksotiske man kan gjøre. 
– Vi trenger ny sofa, sa min mann.
– Sofa? spurte jeg. – Du mener sånn som vi har i stua? Den virker da bra?
Min mann stirret på meg med det blikket snart tjue års samliv har lært meg at betyr oppgitthet.
– Det er hull i den.
– Bare et lite ett, sa jeg trassig.
– Dessuten sitter vi aldri der.
Han så om mulig enda mer oppgitt ut.
– Du kan ikke mene at vi skal ha en sofa med hull i?
– Vi kan jo bare legge over et teppe.
Min mann himlet med øynene.
– Du er en ungkar fanget i kroppen til en 40 år gammel kvinne.
Jeg lot være å presisere at jeg er 43 og ikke 40. Enkelte ting må man la passere.
– Det er mange ting jeg heller vil bruke penger på, enn ny sofa.
– Som hva da?
– Kajakk.
Det var enden på den samtalen.

TESTING AV SVIGERDØTRE
Dette med kajakk har vært et tilbakevendende tema siden den første sommeren jeg besøkte svigerfamilien på Sørlandet. I min erindring sto hele familien på brygga da min mann fikk stablet meg opp i svigerfars vaklevorne kajakk og gitt meg en dytt. Angivelig ble alle potensielle svigerdøtre testet på denne måten for å se hvor langt de kom før de kantret. Så der hvor en bilkjøper ser på kilometerstand og tegn til rust, så svigerfamilien på evnene til å manøvrere i smult farvann mellom svaberg og svanekolonier. Hadde jeg kantret etter to tak, hadde sannsynligvis det blitt slutten på hele greia. Hvem kan stole på en østlending som ikke en gang klarer å ta seg frem i kajakk?

Overraskende nok trivdes jeg i kajakken. Den første sommeren padlet vi en del, stort sett uten å gå rundt. Så kom småbarnsfasen, og kajakkene ble stuet vekk og glemt. Helt til denne sommeren. Et raid i krypkjelleren på Sørlandet avdekket en gammel turkajakk fra 80-tallet. Uten sete, uten ror, uten kjøl. Men tett. Ytterligere leting avdekket ei padleåre. En halvtime senere la jeg temmelig ustøtt i vei ut fra brygga, innpakket i en redningsvest som på ingen måte fremhevet mine feminine trekk.

Under minnesundbruene.
EVENTYRLIGE VORMA
Og plutselig ble sommeren en padlesommer.  En time eller to i kajakken hver dag på Sørlandet gjorde at jeg oppdaget gjemte perler langs kysten og fikk se steder jeg ikke ante fantes. Hjemme på Eidsvoll fikk vi låne to kajakker på Morskogen og padlet ned til Sundet. Storøyd og bitteliten padlet jeg under bruene på Minnesund. Nedover Vorma vokste vegetasjonen ut i elva og fikk den til å se ut som en lokal variant av Everglades. Lenger ned kunne vi beundre lensene fra tømmerfløtinga. Det var en stor opplevelse å gli lydløst nedover langs elvebredden og se bygda fra denne vinkelen. Og med denne turen var jeg solgt. Jeg ville ha kajakk.

GODE OG ONDE DAGER
Men der sto altså min mann og ville ha ny sofa. Det var sannsynligvis dette presten hadde ment med gode og onde dager.
– Det er snart salg på Bohus, sa han.
– Det heter Leto, svarte jeg.
– Dessuten trenger vi ikke ny sofa.
Det var da han kom blafrende med en tilbudskatalog.
– Hva med denne? spurte han og pekte. Eller denne?
Jeg vred meg på kjøkkenstolen. Når det gjelder interiør, mangler jeg sannsynligvis et gen. Det er som om hjernen punkterer hver gang det blir snakk om oppussing og møbler. Men tjue års samliv har også lært meg å bli løsningsorientert. Jeg nikket og mhm-et og forsøkte etter beste evne å skjule at jeg egentlig tenkte på hvordan det vil gå i Game of Thrones. Han lot seg lure.

STILLEST VANN
Dagen etter gjorde jeg hva enhver ungkar ville ha gjort: Jeg kjøpte meg kajakk.

Hva har jeg så lært av dette? Jeg har lært at ingenting er så stille som Utsjøen en sommerkveld. Der er det absolutt ingen som snakker om sofaer.



Pubisert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 8. august 2015.


lørdag 20. juni 2015

Gulrot og kaffe

En gang kjørte de plank med hest og kjerre langs Vognvegen mellom Utsjøen og Storbråtan. I dag er stien en godt bevart hemmelighet, dypt inne i Gullverket.


Veien opp til Storbråtan i Gullverket er grå av støv og kantet med løvetann. Sola skinner fra en nesten skyfri himmel, og grinda ved ferista står åpen. Ronja og jeg haster oppover i lett trav mens saltaskene dytter mot leggen min. Ronja er en 17 år gammel fjording og sannsynligvis verdens snilleste hest. Jeg er en middelmådig rytter med sans for stiridning og kaffe. Denne dagen skal vi på oppdagelsesferd langs gamle ferdselsårer. Vi skal rett og slett se om Vognvegen er ridbar helt ned til Utsjøen.


DAMPSAG VED UTSJØEN
Vognvegen går fra Storbråtan og ned til utløpet av Utsjøen. Sannsynligvis ble den anlagt omtrent da dampsaga ved vannet ble bygget på 1700-tallet. En gang i tiden gikk det to veier fra Utsjøen og over til Gullverket: Karl Johan i sør og Vognvegen lenger nord. Karl Johan er i dag nesten umulig å finne, i hvert fall i enden mot Utsjøen. Vognvegen er derimot en sammenhengende sti, som riktignok er en godt bevart hemmelighet utenfor en engere krets av o-løpere og medlemmer av Eidsvoll Sykkelklubb.

Stien tar av rett etter grinda ved Storbråtan. Den ser ganske beskjeden ut i starten, men blir fort en tydelig sti sørøstover. Herfra til utløpet av Utsjøen er det 4­–5 kilometer. Ronja og jeg har vært her én gang før, men da snudde vi omtrent halvveis. Den andre halvdelen er ukjent for oss begge. Jeg er spent på hvordan Ronja vil like å gå inn i terreng hun ikke kjenner, samtidig som hun vet at hvert skritt bringer henne enda litt lenger unna beitet ved Nedre Holsjøen. En annen ting er om vi i det hele tatt kommer frem, eller om vi vil måtte snu lenger ned på stien. Og vil vi i det hele tatt finne frem?


SPYTTMYRA
Til å begynne med er stien bred, og man kan godt tenke seg at det en gang har vært mulig å kjøre vogner med plank her. Det er to parallelle stier, én til hvert vognhjul. Etter en stund svinger de parallelle sporene ut til høyre, mens vi holder til venstre, hvor stien er ensporet. Vi krysser noen blaute myrdrag, men kommer snart opp på rabben som skiller den imponerende Spyttmyra i øst fra et mindre myrdrag i vest. Jeg lar Ronja trave på den tørre, fine stien, som strekker seg som et brunt bånd gjennom et hav av irrgrønn blåbærlyng. Høyreiste furutrær stikker opp av lyngen og lager et grønt tak over oss. Dette må være et av de fineste stedene i Eidsvoll, mumler jeg til Ronja.


ALVESTI
Snart passerer vi lysningen hvor vi hadde kaffepause sist vi var her. Ronja kjenner seg igjen og spør meg overtydelig om det ikke er på tide med en liten kaffe- & gulrotpause. Vi vet begge at vi nærmer oss de virkelig blaute partiene på stien, og jeg skjønner at det er mer fristende med gulrot. Men vi rir videre. Ganske snart kommer vi til stedet vi snudde sist, og så er vi i ukjent terreng. Stien smalner enda mer, og et par steder er det nesten ikke mulig å se hvor den går. Så dukker det opp en tynn, brun strek med furunåler og kongler, som om alvene har strødd et smalt spor etter seg for å hjelpe de veifarende. I tillegg har noen – sannsynligvis langt mer menneskelige – hengt opp merker i trærne for å veilede de få som forviller seg ut på Vognvegen. Den som bruker øynene, finner frem.

Stien fører oss etter hvert til ei klopp, og så opp en skråning hvor et vindfall hviler tvers over stien, men med en klarning under. Jeg legger meg flatt ned på ryggen til Ronja og presser ansiktet ned i manen hennes. Vi kommer oss under, bare med et lite slag av ei grein mot kneet mitt. Ronja går rolig og støtt og ser ikke lenger ut til å tenke på enga hun motvillig forlot for å bli med på tur.


BREGNER
Ikke lenge etter endrer stien karakter igjen. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men jeg fornemmer at vi nærmer oss Gruevangen. Vegetasjonen endres, det lukter annerledes. Rundt oss er det skog, men det føles som vi er i en glemt bakhage, gammel innmark. Stien er ikke lenger en alvesti, men en barndomssti som snor seg nedover. Brått vider landskapet seg litt ut, vi kommer ut på en slette med de største bregnene jeg har sett. Det er som en annen verden. Om Legolas fra Ringenes Herre hadde kommet ridende ut av skogen og møtt oss her, ville det vært den mest naturlige ting i verden. Så var det kanskje alvesti allikevel?


GRUEVANGEN
Et enormt vindfall blokkerer snart veien, og vi må bratt opp i skogen for å komme oss rundt. Grunnen er ei steinur dekket av grønn mose. Jeg stiger av og leier Ronja i ura. Vi går og snubler, men kommer oss rundt. Jeg fortsetter å gå ved siden av hesten. Bregnene er mindre her, men de dasker meg mot hofta der vi rusler mot lysningen bortenfor oss. Snart blinker sola i rød maling, og skogen blir erstattet av en åpen plass med et lite rødt hus. Vi er ved Gruevangen og ved enden av Vognvegen. Oppdrag utført.

Det er på tide med gulrot og kaffe.






Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 20. juni 2015.

lørdag 23. mai 2015

In 1995, I visited Lebanon, Syria, and Jordan as a backpacker, and I spent a couple of days in the ancient city of Palmyra. Later that automn, I wrote this article about the unique Unesco-listed city. It has never been published. This week, the world learned that the terrorists of ISIS have taken Palmyra. I cannot imagine what has happened to this breathtaking city in the middle of the desert. I therefore decided to publish this article in the memory of what has been. Reading through it again, my heart bled as I read the following lines: "there is no danger connected with visiting either Syria or any other of the Middle Eastern countries in this corner of the Mediterranean. On the contrary, people are very friendly (...)". That was 1995. This is now

Christine

***




Palmyra sunrise


Perhaps nothing can be said to be beautiful at five o’clock in the morning. But sunrise over the oasis of Palmyra definitely comes pretty close,

We crawled out of bed at the deafening shrill of the alarm clock: 04.45 a.m. A quick glance out the window confirmed what we had been dreading: even late September, Syria’s autumn, the sun rises early over the desert. It was dawn, the light announcing that the sun would soon start its climb up the horizon.

This glimpse of grey light outside a hotel window was the beginning of a race against the sun. We jumped into our ragged backpacker’s clothes, grabbed the camera equipment and woke the hotel receptionist on our way out the hotel door. Then we ran, flew like djinns through the narrow, dirty streets of Palmyra, at daytime dominated by donkeys, carriages, and small mopeds, the main means of transport in the area. At this time, though, the only sign of life we saw was an old truck sliding along the desert highway, which passes through the small town of Palmyra.

RELIGION
We made it! We got out of town, into the desert and to its stunning ruins before Helios started manoeuvring his wild horses high up above the oasis. Or was it really Helios? In Palmyra you never know: the religious influences have been numerous and different. At fist, one worshipped Baal, then came the Romans and imposed upon the citizens of Palmyra the Hellenic culture. Later, as Christianity became the main religion of the Roman Empire, the temples were turned into churches. But, of course, this period did not last long before the whole of the Middle Eastern region converted to Islam – the main religion today as it was more than one thousand years ago.

THE OASIS
So, when we take our seats on downfallen columns, shivering from the desert’s cold dawn air, nothing could be more appropriate than listening to the distant sound of the Imam singing his prayers as day breaks. Against the purple, pink, and red horizon rests the black silhouettes of the oasis, the palms swaying softly in the breeze.

The oasis is the secret and the treasure of Palmyra. The water emerging from the ground gives life to palm trees (the only ones growing naturally in Syria), pomegranate trees, and olive trees, thus giving the citizens of Palmyra the possibility to survive in the arid desert. Outside the green oasis lies the town, apparently not much more than a dust-grey colony of houses. It is quite new, living its own life outside both the oasis and the overwhelming ruins that cover a considerable area.

THE DATE CITY
Even in ancient times, Palmyra was a thriving city, situated on a central point of the trade route between the Far East and the Mediterranean region. Through Palmyra passed silk and spices, and merchants always played an important role in the city’s daily life. But if the merchants were important, there would never be a city without local city dwellers. They lived off the crops provided by the fertile oasis, as well as off their flocks of goats which they herded in the burning desert.

Today the merchants of ancient times have been replaced by other foreigners, only now with cameras tied to their waist instead of heavily decorated daggers. But time has not changed much of the way the locals live. Even though small pick-ups roam the streets of Palmyra, the importance of camels and donkeys cannot be neglected. In late September, the citizens spend their days in the oasis, where they climb the palms and harvest the dates. These sweet fruits are the main products of Palmyra, or Tadmor, as it is known in the Arab world. Tadmor means, not surprisingly, the Date City. Outside the green world of the oasis, among the impressive monuments, the black goats still wander about. Squeezed in between the colonnades and the remains of the Roman city wall is a colony of black tents – Bedouins.

– When I was a kid, we used to live in the ruins, explains one of the locals, a white clad charming old man, who served under General de Gaulle in WWII.
– Now, we’ve got houses in town, and only a few “Bedous” still have their tents among the columns. But me, I am no more a Bedouin.

So time doesn’t stand entirely still in the desert. The climbing sun is a good reminder of that. The sky turns transparent as the sun peeks over the palms and sends its first beams to paint the clouds above in a golden colour. The silhouette of a vaulted colonnade gives a dramatic effect to the event. Behind us the ruins: columns, temples, and streets are glowing in the warm light. High above in the background the Crusaders’ castle overlooks the spectacle.

EMPRESS ZENOBIA
Down the hill next to the Crusaders’ castle lie sinister looking tombs and what is left of the Roman city wall. This leads the visitor to the palace of Zenobia, the romanticised empress of Palmyra, the hard headed ruler who made Palmyra the capital of an important, and to the Romans threatening, empire. In the name of her son Wahvallath she conquered Egypt and most of the central Middle Eastern region. But such a venture couldn’t be successful for long; Palmyra was far too important to the Romans. So the emperor Aurelian sent his troops to the desert and forced the Palmyrians into submission. Zenobia was taken prisoner and ended her days in Tivoli, a village outside Rome. This fact could never dismantle her reputation, however, and in the consciousness of the Arabs, Zenobia remains a heroine. Although less known than Cleopatra, she was surely as big a headache for the Roman rules as her Egyptian sister of spirit. A clever femme fatale almost two millenniums before feminism and equal rights.

THE TEMPLE OF BAAL
From Zenobia’s palace there is a column lined street which leads to and through the small temple of Baal, four amazingly well preserved columns, each consisting of four columns grouped together under the same stone roof. Then the street continues, bypassing the agora (the city square) and the theatre, before crossing the highway, which links modern Palmyra to the rest of the world and ends up at the doorsteps of the grand temple of Baal. In the Middle East, Baal was to the Arabs what Zeus was to the Greek and Jupiter to the Romans: the mighty god of the gods, the omnipotent.

The temple of Baal is indeed impressive: huge walls, magnificent carvings and great columns, which were rolled across the desert from the nearest quarry, miles away. A downfallen block of stone shows veiled women – 600 years before Islam.

– This proves that the veil is a part of the cultural heritage from ancient time, claims our guide, an anti-Westerner with a degree in English literature.
– Which justifies our women wearing the veil even though it is not mentioned in the holy Qu’ran.

The temple of Baal was later converted into a church, of which some fine frescos are still visible. Then came the Muslims, then the crusaders, and finally Saladdin, the Arab medieval hero, who wrested the Middle East out of the grip of the Westerners. Brave man Saladdin closed the main entrance to the temple but left most of Palmyra unchanged, as had all the conquerors before him. Today, a deep ditch tells its silent story about important sacrifices made to the gods, when the blood was gathered in the stone channel and led around the temple to the gods’ pleasure.

SWEET TEA
Today no blood is shed in Palmyra. Well may the locals do their best to twist some pounds out of the many visitors, but there is no danger connected with visiting either Syria or any other of the Middle Eastern countries in this corner of the Mediterranean. On the contrary, people are very friendly, and chances are that at the end of a visit, you’ll be quite tired of sweet tea, offered to you by most merchants and any other Syrian you might run into.

This morning, though, no tea is offered us, as we are quite alone in the desert ruins. That is, of course, with the exception of the Bedouins, who go on with their daily tasks in their camp some hundred feet away. Smoke from the open fire confirms that they have already had their morning tea: the new day has begun for man and beast. They have let out the black goats, which move slowly around columns, leaving behind their black pea-shaped visitors’ cards.

SUNRISE
Over Bedouins, goats, columns, temples – and the oasis – the sun rises steadily, first purple, then pink, finally turning orange, before it hangs high above us, yellow-white, burning. The air, which made us shiver from cold, heats up, forcing us to tear off sweaters and jackets, leaving us in our t-shirts. The sunbeams sting our arms and faces, and not much is left of the magic we experienced only minutes earlier. Our shadows, twice our length half an hour ago, now nothing but small, black dots, follow us as we stroll back to the hotel for a quick breakfast and a well deserved nap.

Written in September 1995. Never published.









lørdag 21. mars 2015

Sunn galskap

Noen har personlig trener. Jeg har Sandra. Sandra og et veddemål om hvem som først får 50 turer på Nabben.

Det begynte som en innskytelse. Det var nyttårsaften, og det slo meg at jeg kunne sette meg et mål for 2015. Vanligvis nøyer jeg meg med det faste nyttårsforsettet, som til min manns store skrekk lyder «være mindre ettergivende og mer hurpete». Men i år tenkte jeg at jeg kunne ha som mål å gå 50 turer på Ninabben. Sånn omtrent en tur i uka, med fratrekk for litt sykdom og uforutsette ting. En tur på Nabben i uka måtte være bra, tenkte jeg.
Men det var før jeg veddet med Sandra.

SANDRA
Akkurat her tenker jeg at det er på sin plass å skrive litt om Sandra. Det er nemlig ikke slik at det er naturlig at Sandra og jeg kjenner hverandre. Jeg kunne – teoretisk sett – ha visst om Sandra dersom jeg hadde brukt siste del av tenåra på å være barnevakt og trillepike på Minnesund. Men det gjorde jeg ikke. Jeg tilbrakte den siste delen av tenåra i kjellerstua til en kompis på Dokken. Vi kjederøkte Marlboro, diskuterte Livet, Døden og Kjærligheten og gjorde narr av alle som drev med sport. De sier at grunnformen er den man har når man er 18. Den var – for å si det forsiktig – elendig.
Sandras grunnform er ikke elendig. Sandra har aldri sittet groper i en sofa og fylt askebegre med sneiper. Sandra har vært ute og i bevegelse hele livet. Som tenåring fikk hun hund av foreldrene sånn at hun skulle ha en turkamerat når hun hele tiden føyk rundt i skog og mark. Jeg mistenker Sandra for å være Therese Johaug i forkledning. Og hadde det ikke vært for at hun var kontaktlærer for min eldste sønn på barneskolen, hadde vi neppe møtt hverandre.

VEDDEMÅL
Sandra er med andre ord omtrent halvparten så gammel som meg, halvparten så tung – og dobbelt så sprek. Å vedde med henne er kanskje ikke det lureste jeg har gjort. Men sånn er det blitt. Det gjelder å være førstemann som får 50 turer på Nabben i 2015. Og vi vedder ikke for moro skyld.
For i tillegg til å være supersprek er Sandra også en terrier. Vanligvis når jeg vedder med noen, blir de lei og gir seg. Men ikke Sandra. For første gang har jeg møtt noen som vil vinne like mye som jeg. Dermed er det som var en plan om én tur i uka på Nabben blitt en kamp om å skvise inn flest mulig turer i løpet av uka. Før frokost eller etter at familien har lagt seg – det spiller ingen rolle. Hodelykta ligger til enhver tid klar i gangen. Og vi ligger side om side i konkurransen. I januar hadde vi 13 turer. I februar 18. Forrige helg passerte vi 45 turer. Hver tur rapporteres på vår lukkede Facebook-gruppe (med bare oss som medlemmer), med bilde fra turen og noen ord om føret og forholdene. Stadig oftere går vi sammen. Jeg først, mens Sandra jager meg oppover mot nye personlige rekorder. På hjemmebane er det ingen jeg snakker mer om enn henne. Vinterferien ble en dag kortere enn planlagt da Sandra plutselig hadde fire turers forsprang på Nabben. Man kan jo ikke sitte på fjellet og se at luka øker!

NATUREN PÅ NÆRT HOLD
Javisst er det galskap. Det er vilt, meningsløst og tullete. Men det er gøy. Og det gjør at vi går turer når vi normalt ikke hadde giddet. Vi har gått i 20 cm nysnø. Gått med feber og forkjølelse. Sklidd på piggsko nedover blåhålka. Kjent sluddet piske mot ansiktet. Sett trærne på toppen bøye seg i vinden. Trasket innover i skauen lørdag kveld når andre samles rundt Lotto-trekningen. Det har vært dager hvor snøen har glitret som av tusen diamanter, og andre hvor bøsset har farget skogen svart og det er så vidt lykta har klart å lyse opp stien. Med 4–5 turer i uka opplever vi skiftningene i årstidene på nært hold, og ikke minst hvor fort det endrer seg. Min fineste tur var i -12 med fullmåneskinn og snødekte trær i februar. Sammen med en lånt tenåring løp jeg det remmer og tøy kunne holde nedover stien i løssnøen. Da er det nesten uforståelig når mildværet kommer noen dager senere og alt blir hardt og vått.

ALLTID FINT I SKAUEN
Et veddemål gjør at man kommer seg ut. Terskelen blir lavere og lavere. Uten Sandra hadde det helt klart vært færre turer. Men jeg har lært noe viktig: Uansett hvor ille været er, er det fint inne i skogen. Det finnes faktisk ikke dårlig vær. Med en vindtett ytterdress og sko med pigger er mye gjort. Og selv jeg, som er overbevist om at jeg tilhører den lille gruppa som er ute av stand til å komme i bedre form, har sett tiden på runden bli kortere og kortere. Det er faktisk ikke så mye som skal til. En time i skauen noen kvelder i uka gjør underverker for både kropp og sjel.

GIR OSS IKKE NÅ
Hva vi vedder om? Nei, akkurat det vet vi ikke. Det viktigste er konkurransen. Og hva vi skal konkurrere om etterpå. For vi kan ikke gi oss nå!
Alle burde hatt en Sandra!



PS. Sandra, jeg vet at du leser dette. Vil bare fortelle at jeg har meldt deg på Mistbergløpet. Konkurranseklassen. Jeg kommer og heier!



Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. mars 2015.

lørdag 21. februar 2015

Vaksinasjon er ingen privatsak

 Det er et paradoks at man vurderer å forby røyking samtidig som man lar vaksinasjon være en privatsak.

Vi hører det til stadighet: Folk vil ikke vaksinere barna sine, fordi det er naturlig å få barnesykdommer. Javisst er det naturlig. Det er også naturlig å få et sted mellom 8 og 10 barn og at halvparten dør før de når voksen alder. Det er naturlig å dø av bakterieinfeksjoner, det er naturlig at tennene råtner i munnen, og det er naturlig at man dør før man fyller 40. Grunnen til at vi som oftest overlever bakterieinfeksjoner, at vi ikke tygger grøt på gommene og at gjennomsnittlig levealder er rundt 80 år er fullstendig unaturlig: Det kalles fremskritt, og det er fundert på kunnskap, medisin og forskning. Det er først når vi har glemt hvor brutal og nådeløs naturen er, at vi kan tillate oss å takke nei til det som gjør moderne liv godt å leve. Vaksinenekt er historieløst og kunnskapsløst. Det er ingen grunn til å romantisere livet slik det var frem til begynnelsen av 1900-tallet. Det var hardt, grusomt og favoriserte de sterkeste.

INGEN PRIVATSAK
Så vil noen si at det er en privatsak å vaksinere. Det er definitivt en privatsak om man røyker, i hvert fall om man lar være å røyke inne og følgelig ikke utsetter andre for passiv røyking. Med vaksiner er det annerledes. Når en stor nok gruppe ikke blir vaksinert, risikerer man at utryddede sykdommer kommer tilbake. De siste ukene har vi sett hvordan en meslingepidemi har fått fotfeste på vestkysten av USA. Det hadde ikke skjedd om det ikke var store grupper i befolkningen som hadde nektet å la seg vaksinere.

ET ETISK RIKTIG VALG
Det er faktisk slik at det er noen som av ulike årsaker ikke kan vaksineres. Det gjelder spedbarn, kreftsyke, HIV-pasienter og dem som er allergiske mot noen av virkestoffene i vaksinene.  En kreftpasient  som går på cellegift, vil heller ikke ha nytte av å være vaksinert fordi immunforsvaret er kjørt helt ned. For alle disse gruppene er det livsviktig at andre er vaksinert – at vi har flokkimmunitet. Å vaksinere ungene sine er å beskytte dem mot potensielt dødelige sykdommer, samtidig som man beskytter de medisinsk aller svakeste. Det er et etisk riktig valg på alle mulige plan.

AUTISME
Mange er redd for at MMR-vaksinen (mot meslinger, røde hunder og kusma) skal gi autisme. Årsaken til det er Wakefields skandaløse ”forskning” fra 1998, hvor han konkluderte med at det var en slik sammenheng. Denne forskningsrapporten skremte vannet av småbarnsforeldre, som tilsynelatende måtte velge mellom pest eller kolera: vaksine eller autisme. Senere er det gang på gang blitt vist at Wakefield begikk forskningsjuks av aller groveste sort, og det finnes ingen forbindelse mellom MMR-vaksinen og autisme.

EKSENTRIKERE
Lenge har sykdommer som meslinger og polio være så å si utryddet i Vesten. Nå er de på vei tilbake fordi en liten gruppe mennesker ser det som sin individuelle rett å nekte vaksiner. De er skeptiske til myndighetene, til legemiddelindustrien, til helsevesenet. De ser konspirasjoner i det meste og fanden på flatmark. Denne lille klikken eksentrikere er i ferd med å sette liv i fare. Hadde det bare vært deres egne, hadde det vært en privatsak. Men livene de risikerer, er barnas. Og livet til de svakeste av de svake.

Folk må gjerne røyke for min del. Men å vaksinere ungene sine burde være lovpålagt.


 Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. februar 2015.