Dagfinn Nordbøs kronikk om udugelighet i det offentlige har mange viktige poenger. Selv hadde jeg dette leserinnlegget på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad for vel et år siden. Saken er en ansettelsessak, hvor en søker ble satt til side uten noen sinne å få vite hvorfor. Hver gang saken dukket opp i mediene, kom det også en ny forklaring. Da saken ble tatt opp i formannskapet, ble søkeren kastet på gangen. Hun vet fremdeles ikke hva kommunen har imot henne. Ett år etter prosessen står hun fremdeles uten fast jobb i kommunen hvor hun har vikariert siden 2005.
Prosessen
Hvordan kan man forsvare seg mot beskyldninger man ikke får vite om?
En lege i bygda, la oss kalle henne June P., ble forbigått ved utdeling av fastlegehjemler. Fordi hun var samboer med en annen lege ved det samme legesenteret, ble søknaden hennes plukket ut av søkerbunken før kommunelegen fikk den til vurdering. June P. klagde til administrasjonen, men til ingen nytte. Så klagde hun til formannskapet. En (eller flere?) av dem som fikk brev, lekket innholdet til pressen. June P. holdt sin munn lukket i påvente av behandlingen. I avisen kunne man nå lese at ikke bare familieforhold, men også pasientenes mulighet til å få annen medisinfaglige vurderinger var blitt vektlagt.
Før møtet i formannskapet kunne man lese innstillingen i saken. Den lå ute på nettet til glede for alle med slike tvilsomme interesser som å lese kommunale papirer. Nå var en tredje grunn dukket opp. Kommunen mer enn insinuerte at June P. var en vrien og vanskelig person uten vilje og evne til samarbeid.
Da møtet begynte, satt June P. i formannskapssalen. Men der fikk hun ikke bli. Saken hennes skulle lukkes og unntas offentligheten. Når en sak går for retten, får begge parter lov til å uttale seg. Men ikke når den går for formannskapet. June P. får ikke vite hva helse- og sosialsjefen mener er problemet med henne. Det som er blitt sagt innenfor de fire veggene i formannskapssalen, skal forbli der. Hvem kan forsvare seg mot sånt? Først insinuerer administrasjonen at June P. ikke kan samarbeide, så nekter de å presisere hva de legger i det.
For alt hva vi utenforstående vet, er det store problemet med June P. at hun protesterer når hun mener seg forbigått. At hun i det hele tatt klager til formannskapet, er bevis godt nok på at hun er en kranglefant. Og da er jo løpet kjørt. Hvem kan forsvare seg mot noe sånt?
Nåde den som kommer på kant med Eidsvoll kommune.
mandag 21. september 2009
lørdag 12. september 2009
Demokratisk skrikekonkurranse
Hvem lytter hvis alle roper i munnen på hverandre?
Det er omtrent det første barn får høre på skolen: ingen hører noen dersom alle snakker på én gang. Det er rett og slett ikke mulig å høre på andre dersom man selv er opptatt av å rope ut sine egne standpunkter. En dialog er basert på at noen lytter, tenker og svarer. Det blir ingen dialog så lenge noen kun er opptatt av å formidle sine egne standpunkter. Enkelt og greit.
Dette kunne ha vært en kommentar til årets valgdebatt, hvor politikerne er drillet i å skulle si dette, dette og dette, helt uavhengig av hvilke spørsmål de blir stilt. Slik er den nye hverdagen: medierådgivere og kommunikasjonseksperter driller debattantene slik at de skal gi det rette inntrykket. Da blir dialogen med meddebattanter eller møteleder mindre viktig, det som teller, er å hamre løs på sitt eget budskap. Alle riper i den polerte overflaten – som Siv og Ernas ikke akkurat hjertelige møte i Stortinget – får stor oppmerksomhet i mediene. Det var noe uventet, nesten noe menneskelig. Gid!
Men, nei, jeg tenkte ikke egentlig å skrive om valgkampen. Jeg tenkte å skrive om de sosiale mediene, som visstnok skal være grunnleggende demokratiske og som skal øke den lille manns muligheter til å bli hørt. Vi snakker naturligvis om de sosiale mediene – først og fremst blogger og mikroblogger som Twitter.
Ikke hørt om Twitter? Uff, da. Da tilhører du ikke den lille menigheten nordmenn som flere ganger om dagen sender ut gjennomtenkte meldinger på maks 140 tegn om hva de tenker og mener om aktuelle ting. Det dreier seg om alt fra " jeg synes FrP /SV/AP/Høyre/KrF (stryk det som ikke passer) er en flokk geitebukker" til "nå har jeg lyst på sjokolade". På Twitter oppretter man en profil og en liste over tvitrere man velger å følge. Dermed blir man sitt egen nyhetsbyrå, hvor man siler informasjonen allerede før man får den. Å følge med på all tvitringen i hele verden ville være temmelig håpløst.
Med Twitter følger muligheten til å kommentere politikerne direkte, og de flinkeste av dem gidder som oftest også å svare. Man kan diskutere med andre, hele tiden innenfor en ramme av 140 tegn. Lange resonnementer er umulige på Twitter. En annen mulighet er å vise til sin egen blogg. En teaser og en url, og så kan man håpe man får noen lesere.
Man kan lett få inntrykk av at "alle" blogger. Men hvor mange blogger egentlig? Og hvor mange leser bloggene? Det er vel ikke noe mer demokratisk å skrive ting på en blogg ingen leser, enn det er å skrive det i en dagbok man låser inne i nattbordskuffen? Demokratiet avhenger ikke først og fremst av at så mange som mulig skriker så høyt de klarer, men at noen lytter og er villig til å gå i dialog. Og det er jeg ikke så sikker på om skjer med bloggere og tvitrere. Sannsynligvis leser flere disse linjene i Eidsvoll Ullensaker Blad enn på bloggen min – eller på twitter-meldingen jeg kommer til å sende om dette innlegget …
Et annet spørsmål er hvem det er som egentlig blogger. Hvem er det som skriver lange politiske resonnementer og som samtidig blir lyttet til? Skal man tro valgprat.no, er Norges beste blogg Liberaleren, ved redaktør (og eidsvolling) Per Aage Pleym Christensen. Deretter følger VamPus (alias Heidi Nordby Lunde, nummer 7 på Oslo Høyres stortingsliste), ex-Frp-er Jan Simonsen og TV2s Kjetil Løset. Ingen av disse er "den lille mann" som plutselig har fått et talerør. Per Aage er en av Norges ivrigste debattanter, og har vært det siden skoletiden. De fleste i det politiske miljøet kjente ham lenge før han ble blogger.
Jeg ønsker på ingen måte å rakke ned på noen av disse. Men at deres blogger er leste og betydningsfulle, betyr ikke nødvendigvis at blogging og tvitring er viktig for demokratiet. Det kan bli viktig for demokratiet, men per i dag er det ikke det. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å tvile på at blogger og Twitter har utvidet kretsen av mennesker som får være med på å påvirke kursen til skuta Norge. De har primært utvidet rommet til alle oss kjeftesmeller som uansett skriver leserinnlegg eller deler ut løpesedler.
Den offentlige samtalen trenger dialog, ikke bare en kakofoni av blogger og spissfindige meldinger på 140 tegn.
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. september 2009
Det er omtrent det første barn får høre på skolen: ingen hører noen dersom alle snakker på én gang. Det er rett og slett ikke mulig å høre på andre dersom man selv er opptatt av å rope ut sine egne standpunkter. En dialog er basert på at noen lytter, tenker og svarer. Det blir ingen dialog så lenge noen kun er opptatt av å formidle sine egne standpunkter. Enkelt og greit.
Dette kunne ha vært en kommentar til årets valgdebatt, hvor politikerne er drillet i å skulle si dette, dette og dette, helt uavhengig av hvilke spørsmål de blir stilt. Slik er den nye hverdagen: medierådgivere og kommunikasjonseksperter driller debattantene slik at de skal gi det rette inntrykket. Da blir dialogen med meddebattanter eller møteleder mindre viktig, det som teller, er å hamre løs på sitt eget budskap. Alle riper i den polerte overflaten – som Siv og Ernas ikke akkurat hjertelige møte i Stortinget – får stor oppmerksomhet i mediene. Det var noe uventet, nesten noe menneskelig. Gid!
Men, nei, jeg tenkte ikke egentlig å skrive om valgkampen. Jeg tenkte å skrive om de sosiale mediene, som visstnok skal være grunnleggende demokratiske og som skal øke den lille manns muligheter til å bli hørt. Vi snakker naturligvis om de sosiale mediene – først og fremst blogger og mikroblogger som Twitter.
Ikke hørt om Twitter? Uff, da. Da tilhører du ikke den lille menigheten nordmenn som flere ganger om dagen sender ut gjennomtenkte meldinger på maks 140 tegn om hva de tenker og mener om aktuelle ting. Det dreier seg om alt fra " jeg synes FrP /SV/AP/Høyre/KrF (stryk det som ikke passer) er en flokk geitebukker" til "nå har jeg lyst på sjokolade". På Twitter oppretter man en profil og en liste over tvitrere man velger å følge. Dermed blir man sitt egen nyhetsbyrå, hvor man siler informasjonen allerede før man får den. Å følge med på all tvitringen i hele verden ville være temmelig håpløst.
Med Twitter følger muligheten til å kommentere politikerne direkte, og de flinkeste av dem gidder som oftest også å svare. Man kan diskutere med andre, hele tiden innenfor en ramme av 140 tegn. Lange resonnementer er umulige på Twitter. En annen mulighet er å vise til sin egen blogg. En teaser og en url, og så kan man håpe man får noen lesere.
Man kan lett få inntrykk av at "alle" blogger. Men hvor mange blogger egentlig? Og hvor mange leser bloggene? Det er vel ikke noe mer demokratisk å skrive ting på en blogg ingen leser, enn det er å skrive det i en dagbok man låser inne i nattbordskuffen? Demokratiet avhenger ikke først og fremst av at så mange som mulig skriker så høyt de klarer, men at noen lytter og er villig til å gå i dialog. Og det er jeg ikke så sikker på om skjer med bloggere og tvitrere. Sannsynligvis leser flere disse linjene i Eidsvoll Ullensaker Blad enn på bloggen min – eller på twitter-meldingen jeg kommer til å sende om dette innlegget …
Et annet spørsmål er hvem det er som egentlig blogger. Hvem er det som skriver lange politiske resonnementer og som samtidig blir lyttet til? Skal man tro valgprat.no, er Norges beste blogg Liberaleren, ved redaktør (og eidsvolling) Per Aage Pleym Christensen. Deretter følger VamPus (alias Heidi Nordby Lunde, nummer 7 på Oslo Høyres stortingsliste), ex-Frp-er Jan Simonsen og TV2s Kjetil Løset. Ingen av disse er "den lille mann" som plutselig har fått et talerør. Per Aage er en av Norges ivrigste debattanter, og har vært det siden skoletiden. De fleste i det politiske miljøet kjente ham lenge før han ble blogger.
Jeg ønsker på ingen måte å rakke ned på noen av disse. Men at deres blogger er leste og betydningsfulle, betyr ikke nødvendigvis at blogging og tvitring er viktig for demokratiet. Det kan bli viktig for demokratiet, men per i dag er det ikke det. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å tvile på at blogger og Twitter har utvidet kretsen av mennesker som får være med på å påvirke kursen til skuta Norge. De har primært utvidet rommet til alle oss kjeftesmeller som uansett skriver leserinnlegg eller deler ut løpesedler.
Den offentlige samtalen trenger dialog, ikke bare en kakofoni av blogger og spissfindige meldinger på 140 tegn.
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. september 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)