Det er mer enn et halvt år siden nå. Vi satt i Trondheim og feiret inngangen til et nytt år sammen med gode venner. Så begynte verten og jeg å diskutere hvilken farge ukedagene har. For så å gli inn i en gammel, men god diskusjon om hvorvidt året dreier mot venstre eller høyre. Det tok en stund før vi oppdaget blikkene til våre ektefeller. Det ble en pause, og så kom det fra vertinnen:
– Dette er den skumleste samtalen jeg noen sinne har lyttet til.
Særlig skummelt er det ikke. Min gode venn og jeg har begge den evnen at vi visualiserer tid. For meg er for eksempel uken satt sammen av klosser som ligger inntil hverandre. Lørdag og søndag er litt høyere enn de andre klossene, og jeg kan se dem i tre dimensjoner og omtrent to uker fremover. Året er derimot en skive på høykant, og vi beveger oss på utsiden av skiven, mot klokken. Å kikke fra mars mot juni gir en deilig, kilende følelse av høydeskrekk. Frem til for et halvt år siden trodde jeg alle hadde det sånn. Nå vet jeg bedre.
Jeg har ikke bare lært at de færreste visualiserer tid, jeg har også lært at dette har et navn. Synaesthesia heter fenomenet på engelsk. Det burde bli noe sånt som synestesi på norsk. Ganske enkelt betyr det sammenblanding av sanser. Å visualisere tid er en sammenblanding. En annen er å blande farger og ord. Det gjør jeg også.
Helt siden jeg var bitte liten har jeg koblet ord med farger. Det dreier seg ikke om assosiasjoner – fargene er der, for mitt indre øye. Alle ord, alle tall, alle verbale ytringer har en farge. Randi er rødt som jordbær, Tove blått som himmelen. Erik er brunt, Sigurd er gult og Ingvild grønt. Fargene er ikke bare morsomme, de er greie huskeregler også. For eksempel er minibankkoden brun, mens mobilkoden er hvit. Jeg husker kanskje ikke hvem som har ringt, men jeg husker fargen på navnet. Problemet er bare at ingen andre ser disse fargene. Og, om de, som min venninne Elisabeth, også ser farger, så ser vi ikke de samme. Det kan, om ikke annet, gi opphav til lange, fruktesløse, men du verden så morsomme, diskusjoner. (Nei, Elisabeth, det finnes ingen rosa ord!)
Det viser seg at fenomenet er langt mer utbredt enn psykologene tidligere hadde trodd. Allikevel vet man ikke hva det skyldes. En teori er at det er en kjemisk ubalanse i hjernen. En annen at spedbarnet fødes med en rekke hjernebaner som etter hvert kuttes. Hos synestetikerne er ikke disse blitt kuttet ordentlig. Et motargument er at enkelte narkotiske stoffer kan fremkalle lignende reaksjoner. Min mann fryder seg rått over disse forklaringene og oppsummerer det hele med at jeg nok har en feilkobling i hjernen. Det kan forklare en hel del, gliser han.
Min synestesi er ikke annet enn krydder i hverdagen, en sans jeg egentlig ikke tenker så mye over. Den bare er der, som luktesansen og synet. Andre kan ha mer plagsomme varianter av sanseblandinger. Noen kjenner fysisk smerte ved forskjellige lyder. Andre blander ord og smak. Tenk å kjenne smaken av ørevoks i munnen hver gang man hører navnet til kona!
Selv har jeg aldri hatt ubehag ved det å være synestetiker. Og ser jeg rødt, kan jeg jo strengt tatt ikke noe for det.
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad høsten 2006.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar