Bjelleklang over Verkensletta

Hva skal man med sykkelbjelle når ingen hører den?

For et par år siden slo jeg opp med sykkelen. Vi gikk rett og slett hver vår vei: jeg ut i skauen til fots, sykkelen inn i det innerste mørke i garasjen. Jeg sverget at jeg for siste gang hadde kledd meg ut som klovn for å svette langs veien. Så feil kan man åpenbart ta.

For da jeg plutselig skulle slutte å pendle til Oslo, men i stedet jobbe på Råholt, kom jeg til at det var på tide å smøre kjeden og få luft i dekkene. 11 kilometer er bortimot perfekt pendleravstand for en middelaldrende kvinne uten målbar kondisjon.

SYKLISTER OG GÅENDE

Som syklist må man ta et valg: Enten må man se på seg selv som en treg bilist, eller man må tenke på seg selv som en fotgjenger, versjon 2.0. Siden sykkelen min og jeg har et ganske kjærlighetsløst forhold, og dertil i flere år har vært separert, har jeg valgt det siste. Jeg er en engstelig syklist som velger gang- og sykkelvei der jeg kan.

Problemet er naturligvis at gang- og sykkelvei ikke bare for syklende, men også for gående. Og selv en saktetråkkende syklist kan skremme vettet av hvilken som helst fotgjenger når hun kommer glidende bakfra. Skolebarn er et kapittel for seg – de bør helst passeres i sneglefart. Men det hadde vært veldig greit om de hørte meg når jeg kom.

«PLING-PLING»

De første ukene løste jeg dette ved å rope «pling-pling». Og selv med mine moderat utviklede sosiale antenner skjønte jeg at det var rart. Hvis folk flyttet seg, var det med en ytterst skeptisk mine.

Med andre ord var det nødvendig å utstyre sykkelen med bjelle. Jeg krysset fingrene for at fotgjengerne skulle ta klimpringen som et vennlig «ikke vær redd, her kommer jeg», ikke som et bryskt «kom deg unna». Så da jeg fikk på bjella og begynte å bruke den, var jeg spent på hvordan reaksjonen ville være. Det jeg ikke var forberedt på, var at det ikke skulle være noen reaksjon.

TELEFON OG MUSIKK

For en sykkelbjelle er ikke lenger hva det var. Lyden kan like godt være en tekstmelding som tikker inn, og ingen bryr seg jo om andres meldinger. Dessuten står de færreste på et busstopp og kikker på jordene rundt og lytter til fuglesangen. De står med ansiktet bøyd over telefonen, med musikk i ørene. Skal man kunne varsle dem, trenger man ikke en bjelle, men et trykklufthorn.

Jeg er ikke den første som har oppdaget at kombinasjonen telefoner og fotgjengere kan være skummel. Når jeg kommer trillende på sykkelen er tempoet så lavt at det aldri er farlig. Det er det derimot når fotgjengere med blikket stivt festet på skjermen ramler ut i en trafikkert vei. Ikke ser de seg for, ikke hører de noe, men de har lært at bilistene skal ta hensyn til myke trafikanter. Dessverre gjelder de fysiske lovene også etter oppgraderingen til iOS 8. I byene er fotgjengere som går i sin egen verden blitt et problem. Ingenting stenger verden bedre ute enn en skjerm og noen ørepropper. Noen ganger kan det imidlertid være lurt å ta del i den virkelige verden.

RINGER OG RINGER

I livet til fotgjenger 2.0 (altså meg på sykkel) er det hele bare forunderlig. Og jeg har ennå ikke gitt opp. Jeg ringer og ringer og ringer i bjella, men stort sett til ingen nytte. Fotgjengerne skvetter like høyt som før når jeg triller forbi i litt mer enn gangfart (men ikke mye). De eneste som til nå ser ut til å fatte interesse for en syklist med flunkende nye sykkelbjelle, er noen alpakkaer på Verket. Selv om jeg vedder på at de innerst inne lurer på hva i all verden den skapningen der er for noe.

Omtrent det samme som fotgjengerne, altså.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 20. september 2014.