Trynefaktor!

Det er en grunn til at Fru Justitia har bind for øynene. Loven skal være lik for alle - uansett hvor sympatiske eller usympatiske de er. Hvis ikke, blir det trynefaktoren som avgjør.

Fru Justitia er rettferdighetens gudinne. Hun har en vekt i den ene hånden for å veie argumenter. I den andre har hun et sverd, for å straffe dem som har gjort noe galt. Rundt øynene har hun bind. Det er et tungt symbol: Hun skal vurdere enhver sak basert på fakta og ikke la seg blende av denne verdens prakt.

Den siste uken har avisene vært fulle av artikler om Madina Salamova – bedre kjent under pseudonymet Maria Amelie. Norske myndigheter vil kaste denne vakre, flinke jenta ut av landet, og det har opprørt mange. Jeg synes også Maria Amelie er flott. Hun fremstår som sympatisk, reflektert, intelligent. Men det forhindrer ikke at det er riktig å sende henne ut av Norge.

DEMOKRATI

Dersom Maria Amelie ikke hadde skrevet bok, blitt portrettert i aviser og på tv, ikke hadde gitt foredrag om tilværelsen som ulovlig norsk, hva da? Hadde noen reagert på at myndighetene skulle sende ut en ung kvinne fra Russland uten oppholdstillatelse? I 2010 ble 4615 mennesker tvangsutsendt fra Norge etter endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Ingen reagerte nevneverdig på det. I det store og hele er nordmenn fornøyd med at folk uten oppholdstillatelse sendes ut. Utsendelsene er i tråd med norsk lovverk, som igjen er basert på politiske vedtak fattet av politikere valgt gjennom lovlige valg.

Men når det gjelder Maria Amelie, stiller det seg annerledes. Inntrykket man får gjennom avisene, tyder på at de fleste mener hun burde få bli. Hvorfor det? Fordi vi liker henne. Vi har et forhold til henne, vi vil gjerne ha henne boende i nabohuset. Men kan det være et grunnlag for en objektiv vurdering av saken?

DIKTATUR

En del synes å mene at politikerne må ha nok kontroll til å kunne omgjøre vedtak i enkeltsaker. Vil vi virkelig det? Siden Montesquieu skrev Lovenes Ånd i 1748 har tanken om maktfordelingsprinsippet vært grunnleggende. De moderne vestlige demokratiene er alle tuftet på prinsippet om at makten skal deles mellom tre instanser: den utøvende (konge/president/regjering), den lovgivende (folkeforsamlingen) og den dømmende (domstolene). I det øyeblikket representanter for den utøvende makt går inn og overstyrer domstolen i enkeltsaker, er hele prinsippet i ferd med å bli undergravet. Selv om det er en nemnd og ikke en domstol som har bestemt å sende ut Marie Amelie, er saken den samme.

Ønsker vi egentlig å ha politikere som kan vri og vende på lover og regler etter eget forgodtbefinnende? Ønsker vi å gi den utøvende makt så mye makt? Den ekstreme konsekvensen av en slik forvaltning er at det åpner for diktatur. Det er nemlig det det kalles når lovene gjelder bare så lenge statsoverhodet synes de er riktige.

Jeg liker Maria Amelie. Og jeg er ikke nødvendigvis noen tilhenger av regelverket. Men jeg ser ikke at politiet gjorde noe galt i å pågripe henne for å sende henne ut. Hun har fått avslag på søknaden sin om opphold i Norge, og da er lovverket klart. Så lenge det ikke er ansett som farlig å reise tilbake til hjemlandet­, må man ut. Så får hun heller reise ut og komme tilbake til en ny prosess, slik det er åpning for.

LOVVERKET

Alle som har vært rasende og oppbrakt den siste tiden bør heller være glad for at systemet virker. Så får man heller kaste seg over lovverket og kreve endringer. Men de endringene må gjelde like mye for mørke menn med bart og fremmede klær som for sympatiske, hvite kvinner fra Russland. Det spørs om den første gruppen vil frembringe et like sterkt engasjement.

Lar vi Maria Amelie bli fordi vi liker henne, har vi tatt bindet av øynene til Fru Justitia og handlet i tråd med vår egen magefølelse. Sagt med andre ord: Vi har latt trynefaktoren avgjøre.

 Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll UIllensaker Blad 21. januar 2011.

Her er så underligt

Jeg kjenner meg knapt igjen i Norge lenger. Alt er så annerledes.

Det er lite som minner om Norge slik det var da jeg vokste opp. Jeg tenker ikke primært på at syntetiske klær har gått av moten, men på menneskene rundt oss. De andre. Før var det ikke så mange av dem. Møtte vi noen, var det nesten eksotisk. Jeg husker fremdeles bildet av en av dem i avisen, i Aftenposten, tror jeg det var. Han sto foran Stortinget, balanserende på en planke, leende. Det var i 1985. Jeg studerte det nøye. Så det var slik de så ut. De var så få at jeg aldri trodde de skulle komme til å utgjøre en fare mot det Norge jeg kjente. Men nå nærmer vi oss grensen for hvor stort press vi kan tåle mot vår kultur.

Siden de dukket opp på 70-tallet har de bare vokst i antall. Snart kan man knapt gå noe sted uten å møte på dem. Og de har lært å gå ett med mengden. Før gikk de i treningsdresser som aldri var blitt brukt til trening. Nå går de like gjerne i dresser med slips og mansjettknapper og det hele. Her bør jeg vel beklage at jeg skriver som om de bare var menn. Men det er først og fremst mennene som synes. Kvinnene sitter vel hjemme og passer på hus og unger – om enn med noen viktige unntak. For fremdeles kan det se ut som de står for et samfunnssyn hvor 50-tallet er idealet.

Nå erkjenner jeg jo at mye av dette jeg skriver, er basert på inntrykket jeg har. Ingen steder har de skrevet det rett ut at de ønsker å bryte ned samfunnet, føre oss vekk fra de verdier og den kulturen vi har her i landet. Problemet er at grasrota radikaliseres. Om lederne deres tar avstand fra synspunktene som kommer fra grasrota, legger de ikke sjela si i det. Det er vanskelig å komme vekk fra denne nagende følelsen av at om de blir mange nok, vil samfunnsutviklingen bli dreid i en helt annen retning. Hva jeg skulle ha gitt for å høre lederne deres ta like tydelig, bastant avstand fra dette som fra mange andre ting!

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det bare er mine fordommer? Kjenner jeg ikke mange av dem, og synes jeg ikke de er trivelige? Selvfølgelig gjør jeg det. De er mennesker, de som alle andre. Har de ikke mange gode synspunkter også? Jo visst. Og har jeg rett i å behandle dem som en gruppe? Definitivt ikke. Men er det ikke nettopp det de gjør selv?

Jeg klarer ikke lenger å fortrenge denne følelsen av redsel i møte med denne massen som truer med å ta over samfunnet. Lenge har jeg tenkt at det nok vil gå seg til. Jeg har sågar tenkt at de burde få mer makt for at deres egen avmakt skulle bli mindre. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Hvordan vil det bli om de får makten? Vil noen lenger se Ibsen, lese lyrikk, gå i teater, forske på humanistiske fag? Vil det finnes alternative kulturuttrykk, vil vi lenger kunne ta oss råd til alle dem som aldri vil selge tusenvis av plater eller bøker, men som allikevel har en stemme det er verdt å lytte til? Jeg tror ikke det. Og hva vil skje med kriminalomsorgen? De radikale krever dødsstraff gjeninnført. Fangehull også. Kriminelle skal behandles som dyr. Ikke glem at hver fjerde nordmann synes dette er en god idé.

For all del. Jeg skal ikke nekte noen å mene disse tingene. Det er et viktig, liberalt prinsipp at folk skal få mene hva de vil. Alle skal ha en stemme – også de. Samtidig føler jeg et ubehag når jeg ser hva som skjer i Norge i dag. Det er allikevel ganske klart at vi ikke kan snu utviklingen.

Vi må lære oss å leve med Fremskrittpartiet.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad 6. november 2010.

Surr i sansene

Roser er røde, men fioler er brune. Dessuten er året en klokke som går feil vei.

Det er mer enn et halvt år siden nå. Vi satt i Trondheim og feiret inngangen til et nytt år sammen med gode venner. Så begynte verten og jeg å diskutere hvilken farge ukedagene har. For så å gli inn i en gammel, men god diskusjon om hvorvidt året dreier mot venstre eller høyre. Det tok en stund før vi oppdaget blikkene til våre ektefeller. Det ble en pause, og så kom det fra vertinnen:

– Dette er den skumleste samtalen jeg noen sinne har lyttet til.

Særlig skummelt er det ikke. Min gode venn og jeg har begge den evnen at vi visualiserer tid. For meg er for eksempel uken satt sammen av klosser som ligger inntil hverandre. Lørdag og søndag er litt høyere enn de andre klossene, og jeg kan se dem i tre dimensjoner og omtrent to uker fremover. Året er derimot en skive på høykant, og vi beveger oss på utsiden av skiven, mot klokken. Å kikke fra mars mot juni gir en deilig, kilende følelse av høydeskrekk. Frem til for et halvt år siden trodde jeg alle hadde det sånn. Nå vet jeg bedre.

Jeg har ikke bare lært at de færreste visualiserer tid, jeg har også lært at dette har et navn. Synaesthesia heter fenomenet på engelsk. Det burde bli noe sånt som synestesi på norsk. Ganske enkelt betyr det sammenblanding av sanser. Å visualisere tid er en sammenblanding. En annen er å blande farger og ord. Det gjør jeg også.

Helt siden jeg var bitte liten har jeg koblet ord med farger. Det dreier seg ikke om assosiasjoner – fargene er der, for mitt indre øye. Alle ord, alle tall, alle verbale ytringer har en farge. Randi er rødt som jordbær, Tove blått som himmelen. Erik er brunt, Sigurd er gult og Ingvild grønt. Fargene er ikke bare morsomme, de er greie huskeregler også. For eksempel er minibankkoden brun, mens mobilkoden er hvit. Jeg husker kanskje ikke hvem som har ringt, men jeg husker fargen på navnet. Problemet er bare at ingen andre ser disse fargene. Og, om de, som min venninne Elisabeth, også ser farger, så ser vi ikke de samme. Det kan, om ikke annet, gi opphav til lange, fruktesløse, men du verden så morsomme, diskusjoner. (Nei, Elisabeth, det finnes ingen rosa ord!)

Det viser seg at fenomenet er langt mer utbredt enn psykologene tidligere hadde trodd. Allikevel vet man ikke hva det skyldes. En teori er at det er en kjemisk ubalanse i hjernen. En annen at spedbarnet fødes med en rekke hjernebaner som etter hvert kuttes. Hos synestetikerne er ikke disse blitt kuttet ordentlig. Et motargument er at enkelte narkotiske stoffer kan fremkalle lignende reaksjoner. Min mann fryder seg rått over disse forklaringene og oppsummerer det hele med at jeg nok har en feilkobling i hjernen. Det kan forklare en hel del, gliser han.

Min synestesi er ikke annet enn krydder i hverdagen, en sans jeg egentlig ikke tenker så mye over. Den bare er der, som luktesansen og synet. Andre kan ha mer plagsomme varianter av sanseblandinger. Noen kjenner fysisk smerte ved forskjellige lyder. Andre blander ord og smak. Tenk å kjenne smaken av ørevoks i munnen hver gang man hører navnet til kona!

Selv har jeg aldri hatt ubehag ved det å være synestetiker. Og ser jeg rødt, kan jeg jo strengt tatt ikke noe for det.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad høsten 2006.

Turtips: Eidsvoll Verk

Tur, museum eller kafé? På Eidsvoll Verk kan alle få sine søndagsønsker oppfylt.

Så å si alle vet om Eidsvollbygningen. En gang et støvete museum med duskesnorer foran alt som er spennnede. I dag et fantastisk sted hvor guidene leder an gjennom hemmelige ganger og forsikrer gravalvorlig at her spøker det. I seg selv vel verdt et besøk for barnefamilier så vel som de godt voksne.

Mindre kjent er turområdet ved Eidsvollbygningen. Legger man turen til Eidsvoll for å gå på museum må man ikke glemme tursko. I løpet av 3-4 kilometer får man industrihistorie, naturopplevelser, litt ingeniørkunst og til slutt den vide utsynet over Romerikssletta.

Vi reiste ut til Eidsvollbygningen i ettermiddag, i nydelig solskinn. Tre unger i bilen, ingen egentlig veldig motiverte for å gå. Vi ruslet nedover veien som går mellom  Eidsvollbygningen og Andelva. Veien går nedover langs Andelva, forbi teglstensbygningene og noen bolighus. (Som alle andre ignorerte vi skiltet med privat gårdsvei, det gjelder ikke denne veien!) Der hvor veien går over Andelva, tok vi stien nedover langs elva. Elva bukter seg innover i små evjer og bukter, og stien følger elvekanten. Ungene, som ikke var spesielt motiverte til å begynne med, glemte at de mye heller ville gjøre noe annet enn å gå på tur. Her var det sopp mellom trærne, en mystisk gammel bru over til en holme, det var blomster og sol som glitret i vannet. Beveren har gnagd ned noen trær, kanadagjessene duver nede i vannet og det er som å vandre rundt i en verden helt for seg selv. Vinden, som fikk godt tak oppe ved Eidsvollbygningen, biter ikke her nede. Det er le og lunt her inne i vikene.




Andelva er en liten elvestump som forbinder Hurdalsjøen med Vorma. Den kunne ha vært ubetydelig og glemt, men takket være sitt fall på 50 meter og mange stryk og fosser har elva vært viktig i sørbygda. Elva ga kraft og kraft ga arbeid. De mange teglverksbygningene langs elva forteller om gammel industrihistorie. Den som kjenner Arne Ekeland, vil kjenne igjen bygningene fra noen av bildene hans. Selv bodde Ekeland litt lenger ned langs elva, på Bøn.

Etter en stund kommer stien kommer helt ut mot den temmede Vengerfossen, som styrter ned under jernbanebrua. Her er det mulig å gå over demningen, men vi nektet våre unger det. Stien går over noen steiner og røtter og ender opp på en grusvei nedenfor Vengerfossen.

Dermed er man ferdig med stien for denne turen. Grusveien svinger mot høyre før den deler seg i to. Hold til høyre, opp bakken og over jernbanen. Vi var heldige og sto på brua da trondheimstoget dundret under oss. Kjempestas!

Ved jernbanebrua  åpner landskapet seg, og man krysser det store jordet på Verkensletta. Grusveien ender på gamleveien (Carsten Ankers vei) noen hundre meter fra parkeringsplassen ved Eidsvollbygningen.

Og er man først vel tilbake der, kan man jo velge mellom galleribesøk på Festiviteten (på den andre siden av Trondheimsvegen), en tur innom Stallgården eller et besøk i Wergelands hus, Norges eneste demokratimuseum. Både Eidsvoll 1814 og Festiviteten har trivelige kafeer. For de mer sultne, tilbyr Nebbenes (ved siden av Festiviteten) middag. Helt til slutt anbefales en spasertur på Pirotoppen, området rett overfor Eidsvollbygningen. Man må nemlig ikke til Drøbak eller Sørlandet for å finne idylliske hvite trehus!

Eidsvoll Verk ligger ca 45 minutter nord for Oslo med bil. Man kan også ta toget til Eidsvoll Verk stasjon og spasere 10-15 minutter bort til museet. Turen langs Andelva og tilbake til Eidsvollbygningen er 3-4 km lang. Den er mulig å gå med vogn dersom man har solide hjul. Det er litt ulendt forbi Vengerfossen, men ikke umulig. Turen passer for unger fra 3-4 årsalderen. 

Doyén? Doyén?!?

Ordet doyén eksisterer hverken på engelsk eller fransk. Ikke desto mindre er det brukt som navn på boligprosjektet på Mork.

Jeg har lenge undret meg over skiltet med påskriften Doyén oppe på Myrersletta. Doyén? Jeg har aldri vært borti ordet doyén. Men det betyr naturligvis ikke at ordet ikke finnes. Det kan være at akronym eller en annen finurlighet. Innerst inne har jeg imidlertid vært redd at dette er en stygg skrivefeil og at man egentlig forsøker å skrive doyen.

I EUB lørdag 4. september fikk jeg bekreftet det siste. «Doyén betyr "den mest respekterte senior i samfunnet" – på fransk og på engelsk», står det i EUBs faktaboks – og jeg antar journalisten har fått dette fra utbyggerne. Det er dessverre bare å fastslå at det er feil. På engelsk, som ikke bruker aksenter, heter det doyen. Det gjør det også på fransk, hvor engelsk har fått ordet fra. Det skal altså ikke ha noen aksent.

Ordet doyen kommer fra det latinske decanus og er således akkurat det samme ordet som vi har i dekan. På fransk kan doyen være en æresbetegnelse i kirken, eller det kan betegne en dekan ved et universitet. Videre har man herfra avledet betydningen «den eldste i et samfunn». På engelsk bruker man doyen bare i det siste tilfellet; der heter nemlig dekan dean.

Så kan man spørre seg: Er det noen vits i å krangle om en aksent? Spiller det noen rolle, liksom? Og ja, det gjør det. Aksentene er svært viktige i fransk, de er slett ikke satt der for å live litt opp i skriftbildet. En é, som man har satt inn i doyen, har en bestemt uttale. Ofte markerer denne aksenten også at det en gang har vært en s etter e-en. Det latinske schola (skole, fra gresk skholê) ble til escole som igjen ble til école. Derfor kan en é både fortelle noe om språkhistorie og om uttale.

I en del ord vil forskjellen mellom en é og en e gå på uttalen av en lyd vi lett kan identifisere som en e. I ordet doyen vil denne endelsen -en derimot ikke ligne på en i det hele tatt. På fransk nasaleres denne lyden slik at man uttaler det noe i retning av doajæ, hvor æ-en skal være nasal. Slik det skrives i dag, må man uttale det doajen.

Uansett hvordan man vrir og vender på det er det ikke noe som heter doyén. Et ord blir ikke mer fransk eller mer sofistikert om man setter på aksenter som ikke skal være der. Noen av oss vil sågar mene at det blir temmelig pinlig. Jeg vil på det sterkeste oppfordre Doyén Eidsvoll til å finne frem hvitmalingen og fjerne aksenten fra navnet på skiltet oppe ved Mork. Og aller helst fra firmanavnet også.

Publisert som "Ytring" (leserinnlegg) i Eidsvoll Ullensaker Blad 08. september 2010

En a-ha-opplevelse

I kveld tar jeg farvel med a-ha på Ullevål. Det er gått 25 år siden jeg fikk intervjue Morten Harket. Han skulle bare visst hva det betydde for en ensom skoleelev.

Det er rart med det. Av og til kan små ting sette i gang store maskinerier. Som da min sønn på seks fikk låne iPoden min i sommer. Den aller første sangen der er Analogue med a-ha. Og den falt i smak.

– Spiller de konserter, spurte junior.

– Kan vi dra på en? Det er det jeg ønsker meg i gave til 7-årsdagen min!

Spørsmålet satte i gang et ras av minner. Drammenshallen 1986. A-ha-konsert med snille foreldre som kjørte oss ungjentene. Take on me. Den ulidelige spenningen foran Det Nyes anmeldelse av Hunting High and Low. Følelsen av at livet de neste månedene avhang av at plata skulle få god kritikk. Og ikke minst intervjuet. 12 år gammel – noen måneder før jeg fylte 13 – intervjuet jeg Morten Harket. Det var det største som hadde hendt meg til da i livet.

I utgangspunktet var jeg en ganske skikkelig jente. Tanken på å skulke skolen var fjern. Ikke desto mindre var det det jeg gjorde. Jeg klagde på hodepine og ble sendt hjem. Helt etter planen. Min far steilet hver gang jeg ville ringe rikstelefon. Jeg kunne bare forestille meg hva han ville si om jeg spurte om å få ringe til noen i London. Men det var det jeg måtte. Ringe Warner Brothers i London og be om et intervju med a-ha. Lydia hos WB var snill og grei, men oppringningen fra gutta ble det aldri noe av. En uke senere fikk jeg på nytt fryktelig vondt i hodet, ble sendt hjem, slo opp i telefonkatalogen og ringte til familien Harket i Asker. Bingo!

I hodet har jeg har spilt den scenen som fulgte, om og om igjen. Et stjerneskudd på musikkhimmelen er hjemme, syk med halsbetennelse. Telefonen ringer. I den andre enden en halvt stotrende, halvt jublende tolvåring som ber om et intervju for avisen "Månedens Notater", som "vi selger for å få penger til barn i Afrika". Hvor fristende må det ikke ha vært å legge på etter noen høflighetsfraser?

Morten Harket la ikke på. Han snakket. Pratet i vei om musikk og interesser. Spurte meg om hva jeg likte av musikk. Hva jeg mente. Jeg fikk stille alle spørsmålene jeg hadde og flere til, rødmende, stammende og full av nesegrus beundring. Jeg husker stemmen hans. Tålmodigheten, vennligheten. Den dag i dag synes jeg han var enestående. Det han ikke visste, var at tolvåringen på telefonen var en Viggo Venneløs, som stort sett sto i et hjørne av skolegården uten noen å snakke med. Han skulle bare visst hva intervjuet betydde for selvtilliten til en gryende tenåring. Kanskje ville ikke de andre snakke med meg – men det ville Morten Harket.

Jeg har krystallklare minner fra timene etter intervjuet. Om da medjournalist Charlotte kom hjem fra skolen og vi rev alle Duran Duran-plakatene ned fra veggene og erstattet dem med a-ha-bilder. Om hvordan vi ringte Peter Nagy i Det Nye og spurte om vi kunne få klippe ut bildene hans og bruke dem i avisen. Om hvordan vi fikk faren til Charlotte til å kopiere ekstra utgaver slik at vi kunne få solgt enda flere aviser. Det var en deilig, fantastisk rus som varte i flere måneder.

Jeg har ofte tenkt at jeg skulle ha sendt Morten Harket et brev og takket. Den timen han tok seg den gangen var sjelsettende. En gang tok jeg det for gitt at våre veier ville krysses – jeg jobbet som journalist i Oslo, og han var fremdeles superstjerne. Det har aldri skjedd, og jeg har aldri skrevet. Men innimellom, sånn som nå, tillater jeg meg et dypdykk ned i minnene. Hver gang jeg leser intervjuet med Harket, kjenner fremdeles suget i mellomgulvet. Tenk at han tok telefonen! Tenk at han hadde tid!

– Kan vi gå på en sånn konsert, gjentok 6-åringen utålmodig. Jeg ristet meg ut av mine egne tanker og så på ham.

– Selvfølgelig kan vi det!

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. august.

... på vei til sommer'ns arbeidskoloni

En gang var ferie ferie. Det er lenge siden, det!

- Dette skal bli deilig, sa min bedre halvdel og strakte seg.

- Nå skal vi virkelig kose oss.

Jeg stirret uforstående på ham. Kose oss? Vel har han enkelte aparte interesser (som gangveier og sykler), men dette?

- Kos? spurte jeg.

- Sommerferie. Det skal bli godt, fortsatte han.

Der og da innså jeg blunderen. Han kunne ikke ha mottatt Notatet. Notatet om Hva Som Må Gjøres Sommeren 2010. Det er, når sant skal sies, en temmelig lang liste. Hyppig brukte ord inkluderer beis, lakk, olje og rundvask. Absolutt ikke morsomt. I fjor sommer (de seks dagene den varte) sto vi på hver vår stige og beiset. Det ga meg én viktig innsikt: Jeg har ikke et rikt nok sjelsliv til å beise hus. Der oppe på stigen burde jeg ha kontemplert, tenkt på meningen med livet, fundert over tilværelsens store spørsmål. Alt jeg klarte å føle, var kjedsommelighet. Kjedsommelighet iblandet store doser irritasjon hver gang P4 spilte Postgirobygget og jeg sto tre meter over bakken med beisespannet uten mulighet til å skifte kanal. Den eneste store beslutningen jeg evnet å ta der oppe på stigen, var at den gangen jeg vinner i Lotto, skal jeg sette av penger til et husbeisingsfond. Rentene derfra skal gå til å betale noen for å beise huset mitt i all fremtid. Ett år med Lotto-spilling har foreløpig ikke ført til noen million, og dermed er vi tilbake til Notatet om Sommeren 2010.

Det skulle altså vise seg at min mann ikke hadde kjennskap til Notatet. Her satt han altså og lot som om sommerferien var en FERIE. Hørt på maken. Skaden måtte umiddelbart rettes opp.

- Jeg tenkte at vi kunne begynne med det ene barnerommet nå til helgen, foreslo jeg.

- Vi må sparkle og pusse, male vegger og karmer, og vi må ta en tur til Ikea og kjøpe gardiner. Etterpå er det soverommene på hytta. De trenger rundvask, og alle gulvene må lakkes. Det tenkte jeg vi kunne gjøre uken etterpå.

Jeg hørte et snøft og en triumferende kommentar:

- Jeg må på jobb den mandagen.

-Fint, sa jeg.

- Da gjør vi så mye vi kan den helgen, så reiser du bare hjem. Da kan du olje terrassen mens vi andre er på hytta – og ikke glem at sørveggen trenger et strøk til.

Innerst inne visste jeg hva min mann tenkte på: En gang var sommerferie ensbetydende med ferie. Jeg husker dovne dager i en hengekøye, hvor jeg kunne lese bok mens jeg hadde god utsikt til min far, som beiset hytta. Selv kunne jeg hoste opp de utroligste allergier bare for å slippe unna. Jeg var allergisk mot maling. Mot gress. Mot støv. Mot arbeid generelt. Det eneste jeg ikke var allergisk mot, var jordbær, bøker og hengekøya. Min far, derimot, var utrettelig. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor han alltid måtte drive med noe. Lenge trodde jeg det var min far det var noe i veien med. All denne beisingen, malingen, vedlikeholdet, plenklippingen. Hvorfor kunne han ikke bare finne frem en hengekøye og en god bok?

Det er først nå de seneste årene at jeg har forstått det: Han hadde mottatt Notatet, i stadig oppdaterte versjoner. Notatet om Hva som Må Gjøres Sommeren 1978. Sommeren 1985. Sommeren 1990. Stadig nye oppgaver. Stadig sikret omsetning for produsentene av maling, beis og løsemidler. Stadig med en fornøyd kone som nikket anerkjennende når det andre strøket fikk veggen til å glinse i solskinnet (for det var alltid sol den gangen).

Men det var den gang. Barndommens somre er ugjenkallelig forbi. Sommerferie er ensbetydende med hardt arbeid. Min mann burde ha innsett det nå:

Å kose seg er det ikke tid til før til høsten.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 3. juli 2010.