En a-ha-opplevelse

I kveld tar jeg farvel med a-ha på Ullevål. Det er gått 25 år siden jeg fikk intervjue Morten Harket. Han skulle bare visst hva det betydde for en ensom skoleelev.

Det er rart med det. Av og til kan små ting sette i gang store maskinerier. Som da min sønn på seks fikk låne iPoden min i sommer. Den aller første sangen der er Analogue med a-ha. Og den falt i smak.

– Spiller de konserter, spurte junior.

– Kan vi dra på en? Det er det jeg ønsker meg i gave til 7-årsdagen min!

Spørsmålet satte i gang et ras av minner. Drammenshallen 1986. A-ha-konsert med snille foreldre som kjørte oss ungjentene. Take on me. Den ulidelige spenningen foran Det Nyes anmeldelse av Hunting High and Low. Følelsen av at livet de neste månedene avhang av at plata skulle få god kritikk. Og ikke minst intervjuet. 12 år gammel – noen måneder før jeg fylte 13 – intervjuet jeg Morten Harket. Det var det største som hadde hendt meg til da i livet.

I utgangspunktet var jeg en ganske skikkelig jente. Tanken på å skulke skolen var fjern. Ikke desto mindre var det det jeg gjorde. Jeg klagde på hodepine og ble sendt hjem. Helt etter planen. Min far steilet hver gang jeg ville ringe rikstelefon. Jeg kunne bare forestille meg hva han ville si om jeg spurte om å få ringe til noen i London. Men det var det jeg måtte. Ringe Warner Brothers i London og be om et intervju med a-ha. Lydia hos WB var snill og grei, men oppringningen fra gutta ble det aldri noe av. En uke senere fikk jeg på nytt fryktelig vondt i hodet, ble sendt hjem, slo opp i telefonkatalogen og ringte til familien Harket i Asker. Bingo!

I hodet har jeg har spilt den scenen som fulgte, om og om igjen. Et stjerneskudd på musikkhimmelen er hjemme, syk med halsbetennelse. Telefonen ringer. I den andre enden en halvt stotrende, halvt jublende tolvåring som ber om et intervju for avisen "Månedens Notater", som "vi selger for å få penger til barn i Afrika". Hvor fristende må det ikke ha vært å legge på etter noen høflighetsfraser?

Morten Harket la ikke på. Han snakket. Pratet i vei om musikk og interesser. Spurte meg om hva jeg likte av musikk. Hva jeg mente. Jeg fikk stille alle spørsmålene jeg hadde og flere til, rødmende, stammende og full av nesegrus beundring. Jeg husker stemmen hans. Tålmodigheten, vennligheten. Den dag i dag synes jeg han var enestående. Det han ikke visste, var at tolvåringen på telefonen var en Viggo Venneløs, som stort sett sto i et hjørne av skolegården uten noen å snakke med. Han skulle bare visst hva intervjuet betydde for selvtilliten til en gryende tenåring. Kanskje ville ikke de andre snakke med meg – men det ville Morten Harket.

Jeg har krystallklare minner fra timene etter intervjuet. Om da medjournalist Charlotte kom hjem fra skolen og vi rev alle Duran Duran-plakatene ned fra veggene og erstattet dem med a-ha-bilder. Om hvordan vi ringte Peter Nagy i Det Nye og spurte om vi kunne få klippe ut bildene hans og bruke dem i avisen. Om hvordan vi fikk faren til Charlotte til å kopiere ekstra utgaver slik at vi kunne få solgt enda flere aviser. Det var en deilig, fantastisk rus som varte i flere måneder.

Jeg har ofte tenkt at jeg skulle ha sendt Morten Harket et brev og takket. Den timen han tok seg den gangen var sjelsettende. En gang tok jeg det for gitt at våre veier ville krysses – jeg jobbet som journalist i Oslo, og han var fremdeles superstjerne. Det har aldri skjedd, og jeg har aldri skrevet. Men innimellom, sånn som nå, tillater jeg meg et dypdykk ned i minnene. Hver gang jeg leser intervjuet med Harket, kjenner fremdeles suget i mellomgulvet. Tenk at han tok telefonen! Tenk at han hadde tid!

– Kan vi gå på en sånn konsert, gjentok 6-åringen utålmodig. Jeg ristet meg ut av mine egne tanker og så på ham.

– Selvfølgelig kan vi det!

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. august.

... på vei til sommer'ns arbeidskoloni

En gang var ferie ferie. Det er lenge siden, det!

- Dette skal bli deilig, sa min bedre halvdel og strakte seg.

- Nå skal vi virkelig kose oss.

Jeg stirret uforstående på ham. Kose oss? Vel har han enkelte aparte interesser (som gangveier og sykler), men dette?

- Kos? spurte jeg.

- Sommerferie. Det skal bli godt, fortsatte han.

Der og da innså jeg blunderen. Han kunne ikke ha mottatt Notatet. Notatet om Hva Som Må Gjøres Sommeren 2010. Det er, når sant skal sies, en temmelig lang liste. Hyppig brukte ord inkluderer beis, lakk, olje og rundvask. Absolutt ikke morsomt. I fjor sommer (de seks dagene den varte) sto vi på hver vår stige og beiset. Det ga meg én viktig innsikt: Jeg har ikke et rikt nok sjelsliv til å beise hus. Der oppe på stigen burde jeg ha kontemplert, tenkt på meningen med livet, fundert over tilværelsens store spørsmål. Alt jeg klarte å føle, var kjedsommelighet. Kjedsommelighet iblandet store doser irritasjon hver gang P4 spilte Postgirobygget og jeg sto tre meter over bakken med beisespannet uten mulighet til å skifte kanal. Den eneste store beslutningen jeg evnet å ta der oppe på stigen, var at den gangen jeg vinner i Lotto, skal jeg sette av penger til et husbeisingsfond. Rentene derfra skal gå til å betale noen for å beise huset mitt i all fremtid. Ett år med Lotto-spilling har foreløpig ikke ført til noen million, og dermed er vi tilbake til Notatet om Sommeren 2010.

Det skulle altså vise seg at min mann ikke hadde kjennskap til Notatet. Her satt han altså og lot som om sommerferien var en FERIE. Hørt på maken. Skaden måtte umiddelbart rettes opp.

- Jeg tenkte at vi kunne begynne med det ene barnerommet nå til helgen, foreslo jeg.

- Vi må sparkle og pusse, male vegger og karmer, og vi må ta en tur til Ikea og kjøpe gardiner. Etterpå er det soverommene på hytta. De trenger rundvask, og alle gulvene må lakkes. Det tenkte jeg vi kunne gjøre uken etterpå.

Jeg hørte et snøft og en triumferende kommentar:

- Jeg må på jobb den mandagen.

-Fint, sa jeg.

- Da gjør vi så mye vi kan den helgen, så reiser du bare hjem. Da kan du olje terrassen mens vi andre er på hytta – og ikke glem at sørveggen trenger et strøk til.

Innerst inne visste jeg hva min mann tenkte på: En gang var sommerferie ensbetydende med ferie. Jeg husker dovne dager i en hengekøye, hvor jeg kunne lese bok mens jeg hadde god utsikt til min far, som beiset hytta. Selv kunne jeg hoste opp de utroligste allergier bare for å slippe unna. Jeg var allergisk mot maling. Mot gress. Mot støv. Mot arbeid generelt. Det eneste jeg ikke var allergisk mot, var jordbær, bøker og hengekøya. Min far, derimot, var utrettelig. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor han alltid måtte drive med noe. Lenge trodde jeg det var min far det var noe i veien med. All denne beisingen, malingen, vedlikeholdet, plenklippingen. Hvorfor kunne han ikke bare finne frem en hengekøye og en god bok?

Det er først nå de seneste årene at jeg har forstått det: Han hadde mottatt Notatet, i stadig oppdaterte versjoner. Notatet om Hva som Må Gjøres Sommeren 1978. Sommeren 1985. Sommeren 1990. Stadig nye oppgaver. Stadig sikret omsetning for produsentene av maling, beis og løsemidler. Stadig med en fornøyd kone som nikket anerkjennende når det andre strøket fikk veggen til å glinse i solskinnet (for det var alltid sol den gangen).

Men det var den gang. Barndommens somre er ugjenkallelig forbi. Sommerferie er ensbetydende med hardt arbeid. Min mann burde ha innsett det nå:

Å kose seg er det ikke tid til før til høsten.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 3. juli 2010.

Etterlyst: «Barneoppdragelse ­– en fasit»

Hvis noen fant på å gi ut boken «Ditt barn – en fasit», er jeg ganske sikker på at den ville bli en bestselger.

Det er noe lett absurd ved det. Man kjøper en dvd-spiller, og med på kjøpet får man en bruksanvisning på størrelse med telefonkatalogen. Man får et barn – og man får absolutt ingenting. Det vil si: Det er en sannhet med modifikasjoner: Man får bøttevis av reklame, årets utgave av Spedbarnsboka og nummeret til helsestasjonen.

Det er blitt sagt mange ganger at min generasjon er historiens mest usikre, i hvert fall i foreldrerollen. Storfamilien er oppløst, og de færreste har opplevd spedbarn på nært hold før de plutselig er blitt mor eller far til et lite vesen som hverken gurgler eller ler, men som enten sover eller vræler frenetisk på søken etter pupp. Selv hadde jeg ikke holdt et barn før jeg satt der med min førstefødte. Og hadde ikke fabrikanten så viselig trykt bamser på spedbarnsbleiene, hadde jeg aldri skjønt at det var noe annet enn damebind.

Man kan selvfølgelig le av det. Det er en ganske god – og sann – historie, men den er samtidig symptomatisk. Mye kunnskap som eksisterte kollektivt i den gamle storfamilien er forsvunnet. I kunnskapsvakuumet har det oppstått en hel industri av bøker og rådgivere som skal veilede oss i den mystiske rollen som oppdragere. Og ett eller annet sted i bakhodet lurer ungdomsskoletankegangen om at det skal finnes et svar med to streker under. Gjør man alt rett, får man et prakteksemplar av et barn. Bommer man, får man sånne barn som man ellers bare møter på trikken i by'n.

Problemet er bare at det finnes et uendelig antall x-faktorer. Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Synet på barneoppdragelse er forskjellig. Det finnes overhodet ingen bevis for at hvis man gjør slik og slik, vil barnet bli sånn og sånn. Naturligvis kan det være greit å vite en del barnefakta. Trassalderen bør ikke komme som noen overraskelse, like lite som tannfelling og stemmeskiftet hos gutter. At barn følger visse steg i utviklingen kan man også ha nytte av å kjenne til. Men derfra til å tro at det finnes noen Løsning (med stor L) er naturligvis å trekke det litt langt.

Jeg er så lei av å lese idealiserte betraktninger av hvordan man skal være med barna. Man skal ikke bli sint. Man skal være tålmodig. Man skal ikke fare opp. Man skal kort sagt være en helgen uten snev av temperament og dårlige dager. Til nå har jeg til gode å treffe et sånt menneske. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at barneoppdragelse skal være et skuespill hvor man døgnet rundt forsøker å være et annet og bedre menneske enn man egentlig er.

Kan hende ville markedet for hvordan-oppdra-ditt-barn-bøker bli vesentlig mindre om man turte å stole på seg selv og innså at barn er som alle andre mennesker, bare i mindre format og med mer lyd. At et barn skal bli perfekt er akkurat like lite sannsynlig som at du eller jeg er det. I stedet handler det om å leve sammen, finne løsninger og lytte til hverandre. Trenger vi egentlig Jesper Juul for å fortelle oss det?

Det finnes ingen fasit, og barneoppdragelse er ingen konkurranse. Det handler om å leve. Helt enkelt, helt vanskelig. Og veldig, veldig moro.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad i 2008.

Utrente Kvinners Idrettslag

Etter å ha fått konstatert astma og lite lungevolum var det jo helt naturlig å melde seg på UKI-karusellen.

Det er enkelte ting man ikke bør gjøre. Man bør ikke handle mat når man er sulten. Man bør ikke velge livspartner ut fra bilde på internett. Og man bør ikke melde seg på konkurranser når man er høy på endorfiner.

Det hele begynte med at en venninne av meg spurte om ikke vi skulle melde barna på UKI-karusellen. Strålende idé! Og, mente hun – kanskje oss selv også? Der var jeg litt mer tilbakeholden. Sist jeg var med på et løp, var en gang på 90-tallet. Da dreide det seg om Sankthansgaloppen i Maridalen, en snau halvmaraton som går ved midnatt midt på sommeren. Jeg trodde det var en folkefest, et slags sentrumsløp ute i oslomarka. Det viste seg at de aller fleste påmeldte var eliteløpere. Jeg har aldri vært noen eliteløper, for å si det forsiktig. Jeg luntet pesende aller bakerst og fikk med så vidt med meg at publikum pakket sammen. I mål var jeg nest sist.

Så klok av skade var jeg skeptisk. Helt til jeg hadde gjennomført årets første joggetur. I vinter fikk jeg påvist astma og lite lungevolum. Dermed fikk jeg utdelt astmamedisin. Og herrejemini, som det virker! Så da tiden rundt Skovseth var langt bedre enn fryktet og endorfinene herjet rundt i systemet, fikk jeg det for meg at UKI-karusellen var en glitrende idé. Jeg satte meg ned foran pc-en og meldte meg på. I det øyeblikket burde jeg ha oppdaget at det finnes en mosjonistklasse. Det gjorde jeg ikke.

Endorfinene hadde forsvunnet og realiteten sunket inn da jeg møtte opp på Ull Kisa stadion i slutten av april. Påmeldt i løpsklassen. Eller eliteklassen, eller hva man skal kalle det. Er det noe sted jeg ikke hører hjemme, er det der. Første gang jeg møtte svigerfar, spurte han om jeg hadde prøvd kulestøt. Han mente jeg hadde fysikk til det. Og det er tre svangerskap og et tosifret antall kilo siden. Det finnes ingen potensielle kulestøtere som hører hjemme i løpsklassen.

Bedre ble det ikke da den første jeg dro kjensel på på stadion, var Thomas Alsgaard. Min mann fortalte meg senere at det var langt flere jeg burde ha kjent igjen om jeg bare hadde fulgt med i sportsverdenen mellom Lillehammer-OL og OL i Vancouver. Det har jeg gudskjelov ikke!

Men hva skulle jeg gjøre? Jeg forsto jo tidlig at min venninne, som hadde klaget høylydt over at hun var i elendig form, kom til å parkere meg ved startstreken. Hun er en lett, liten gaselle og neppe særlig egnet for kulestøt. De andre påmeldte ville slå meg om de så brakk beinet underveis. Slik jeg så det, hadde jeg to muligheter: Erkjenne nederlaget og gi opp uten kamp, eller å holde hodet hevet mens jeg gispet etter luft og vraltet inn på stadion. Jeg valgte det siste. Denne gangen kom jeg ikke nest sist. Jeg kom sist. Og satte sannsynligvis ny personlig rekord.

UKI-karusellen er, som navnet tilsier, en karusell. Seks løp. 1500 meter på bane. 8,5 km i terrenget. Og noen til. Tre av dem må gjennomføres for å få merket. Ett er unnagjort. Nå sitter jeg og grubler på videre strategi. Velge ut to løp jeg har håp om å gjennomføre før banemannskapet pakker sammen? Melde overgang til mosjonistklassen? Sende brev til klubben og be dem dele løperne inn etter kroppsmasseindeks (BMI) og ikke alder? Eller bite tenna sammen og sette meg som mål at jeg i løpet av karusellen skal kunne se ryggen på den som kommer nest sist over mål?

Jeg heller i øyeblikket mot det siste. Innerst inne syntes jeg nemlig det var moro. Stemningen på stadion var god. Ungene frydet seg i sine klasser. Og kanskje – kanskje – kan jeg lære dem noe viktig: Det er ikke er så fryktelig farlig å komme sist så lenge man er med.

Og jeg har jo tross alt lite lungevolum og astma, så hva kan man egentlig vente?

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 15. mai 2010

Ikke la barna lære noe!

"Du må ikke finne på å lære barna noe de skal lære på skolen," var befalingen jeg fikk fra en ungdomsskolelærer i dag. Er det rart det går nedover med kunnskapsnasjonen Norge?

Jeg er så uheldig at jeg har begavede barn. Skulle man velge, ville man naturligvis hatt barn som var flinke i sport, som scoret på alle fotballtreninger og som satt stille på skolen, gjorde det de skulle og aldri stilte spørsmål. Jeg har dessverre fått det motsatte. De er ikke veldig interessert i sport, de er flinke på skolen, og de stiller spørsmål. Med andre ord er de svært dårlig tilpasset det norske skolesystemet.

Min yngste (som har den sympatiske siden at han faktisk synes fotball er morsomt) er ekstremt opptatt av tall. Han regnet med negative tall og kvadratrøtter før han begynte på skolen. Nå, halvveis i 1. klasse, stiller han opp ligninger i hodet og regner med x. Han vet selvfølgelig ikke at det er det han gjør, men jeg hører resonnementene hans. Vi har lekt litt med eksponensielle tall, mest fordi det er så upraktisk å gange en milliard med en million. Han har selv knekt koden med å regne med tall in mente, og han tar tresifrede tall og legger sammen i hodet.

Dette bør bekymre meg, fikk jeg vite i dag. Det vil si, det bekymringsfulle er ikke at han er interessert i tall. Det er bra. Men han bør ikke drive med tall. Han bør ledes vekk fra alt som har med tall å gjøre og heller gjøres interessert i andre ting. Hvorfor det? Fordi han kommer til å kjede seg på skolen. Og alt kommer til å gå så lett for ham. Men når han kommer til videregående, da kommer det til å smelle. Plutselig blir alt så vanskelig, og så vil han få dårlige karakter i matte.

Finn den logiske bristen!

Jeg er fullt klar over at skolen ikke er flink til å gi flinke barn utfordringer. "Flinke barn klarer seg uansett," er det man får høre. Jeg var et flinkt barn. Jeg leste da jeg var tre og kjedet vettet av meg på skolen. Læreren ga aldri ros, bare kjeft, og det var utelukkende negativt å gjøre for mange matteoppgaver, skrive for lange sider eller kunne mer enn læreren. (Jeg måtte sitte igjen fordi jeg var frimodig nok til å påpeke at det ikke var 52, men 50 amerikanske stater.) Barneskolen var et mareritt. Ungdomsskolen var litt bedre, fordi jeg fikk lærere som så meg og som ga meg noe å bryne meg på. Men herregud, for en taper jeg var som fikk bare S-er. På videregående fant jeg den beste løsningen: Jeg ga blaffen, droppet skolearbeidet og seilte ut med et snitt på 5,3 - høyst ufortjent. Det var først da jeg begynte på universitetet at jeg møtte en kultur hvor det var kult å være flink.

Allikevel mener jeg det er riv ruskende galt å holde barn igjen når de driver med noe de synes er morsomt. Innimellom smyger min sønn seg innunder dynen min en lørdag morgen for å gi meg et mattestykke. "Hva er ...?" Vi pusher ikke, tvert imot får vi stadig overraskelser når vi oppdager hva han kan. Men når vi ser gleden, gir vi ham små utfordringer, noe han elsker. Akkurat som vi kjøper tegnebøker til minstejenta når de gamle er utbrukt, eller vi kjører en ny bakke på ski fordi de elsker bratte bakker. Vi dytter ingen barn utfor unnarennet i Holmenkollen, for å si det på den måten.

Hvis holdningen blant folk flest, lærere som foreldre, er at barn må holdes igjen fordi de ikke skal kjede seg på skolen, har vi vel egentlig fått svaret på hvorfor vi scorer dårlig på Pisa-undersøkelsene. Vi må komme vekk fra at flinke folk uansett alder er en trussel og heller se på dem som en ressurs.

Og jeg har ingen planer om å benekte eksistensen av kvadratrøtter, gangetabeller, negative tall eller ligninger. Om ikke skolen klarer å følge opp barna mine, får jeg gjøre det selv. Akkurat som mine egne gjorde med meg. Det skulle ikke være nødvendig i 2010.

Ti bud til en liten frøken som vil drive sin mor til vanvidd

1. Lek at du er en baby. Hver gang du ikke får nok oppmerksomhet / får det som du vil, gjelder det å snakke babyspråk, subsidiært bare lage bablelyder.
2. Lek at du er et dyr. Lag feks bare kattelyder mens du går på alle fire og nekter å forstå beskjeder på menneskespråket.
3. Lat som du ikke hører. Ignorer alle som snakker til deg om ting du ikke er interessert i.
   
4. Nei. Besvar alle spørsmål med nei. Subsidiært med vil ikke eller du er slem.
5. Gap. Hvis noen irettesetter deg, se på dem med åpen munn mens du rister lett på hodet slik at det kommer en hul lyd.
6. Legg deg ned. Når 1-5 ikke virker, er det en god idé å legge seg ned og nekte å reise seg igjen.
7. Tramp. Hvis ingen gjør som du vil, tramp hardt i gulvet. Eventuelt marsjer vekk med så harde tramp at det dirrer i huset.
8. Spill musikk. Skru opp lyden på CD-spilleren så høyt at den overdøver tv-en i naborommet. Ikke la deg kue av at de voksne skrur den ned igjen. Bare skru på enda litt høyere når de er gått. Tar de CD-spilleren, iverksett punkt 7 eller, om nødvendig, 9.
9. Tiss i buksa. Hvis de voksne virkelig er kjipe, tiss i buksa. Eventuelt si at du må på do, det pleier de å høre på.
10. Bruk pappa. Hvis mamma er dødsteit, krabb opp i fanget til pappa. Smil så søtt du kan, smyg armene om halsen hans, gi ham et kyss og si at han er verdens beste pappa.
    

Råd og uråd om språk

Språk kan ikke styres. I hvert fall ikke talespråket.

Etter dagens opphetede debatt om språklig normering på Twitter, har jeg lyst til å sprenge rammen på 140 tegn. Spørsmålet er enkelt: Kan man styre språket med politiske vedtak? Er det riktig å ha et språkråd? Trenger vi et normeringsorgan?

For det første mener jeg vi trenger å skille mellom skriftlig og muntlig språk. Jeg er blant dem som ikke er særlig begeistret over tanken på å skulle normere talespråket. I 1951 vedtok man at man skulle si femti-en og femti-to i stedet for en-og-femti og to-og-femti. I dag, nesten 60 år senere begynner den nye talemåten å få fotfeste. Vellykket, sier professor Vannebo. Tja, sier jeg. Hvordan vet vi at det var vedtaket som har ført til endringen? Kan det ikke like mye være en blandet innflytelse, hvor også engelsk (fifty-one) språk har spilt en rolle? Og er det en suksess når en endring tar to mannsaldre?

Men hva med det skriftlige? "Språk er selvnormerende gjennom ønsket om å bli forstått samt (for noen) oppfattet som velformulert," tvitret Bård Standal. Ja er det det? Og i så fall, er det nok?

Det er en kjennsgjerning at språk endrer seg - over tid til det ugjenkjennelige. Latin er et dødt språk, allikevel er latin et av de mest utbredte språkene i verden. Problemet er at vi ikke lenger kaller det latin, vi kaller det spansk, fransk, italiensk og portugisisk. I middelalderen utviklet språkene seg temmelig fritt, før renessansen kom med nye forordninger om hvordan man skulle skrive. I Frankrike opprettet kardinal Richelieu (som i realiteten styrte Frankrike) i 1635 Det franske akademiet, som skulle styre det franske språket, blant annet med å utgi ordbøker. Tanken om et statlig organ for normering begynner her.

Har det franske akademiet hatt noen innflytelse? Ja, og det til overmål. Korrekt fransk er definert ut fra akademiet. Det er det man skriver i det offentlige, det er det språket utlendinger lærer når de skal lære fransk. Når det er sagt, styrer ikke akademiet det talte språket, som utvikler seg i forskjellige retninger. En fransk professor jeg snakket med nylig, beklaget seg over at studentene ikke lenger behersket fransk, de snakket dialekt og slang og kunne ikke uttrykke seg skriftlig. Forskjellen mellom normert og ikke-normert fransk er stor.

Det er allikevel en kjennsgjerning at akademiet har vært en pådriver for å fornye deler av skriftspråket. E i trykksterk stavelse ble tidlig diftongisert til ei, som så ble til oi. Denne oi-en (uttalt [oj]) fikk to skjebner: Enten ble den uttalt [wa], eller [ε]. Problemet var at skriftbildet viste det samme: oi. Spesielt vanskelig var det fordi alle imperfektums- og kondisjonalisendelsene ble uttalt [ε]: parlois, disois osv. I 1837 vedtok akademiet at alle tilfeller hvor oi ble uttalt [ε], skulle skrives ai og ikke oi. Dette var en endring som aldri ville ha kommet av seg selv. Skriftspråket er konservativt, og folk flest vil skrive slik de lærte da de var små. Men med vedtaket fra akademiet fikk man en nødvendig forenkling av rettskrivningen, og i dag skriver vi parlais, disais osv.

Poenget er at det muntlige språket nødvendigvis vil utvikle seg langt fra det skriftlige. Fordi språkbrukere er konservative og holder seg til den normen de har lært, er det behov for en normerende instans for å få skriftlig og muntlig språk mer i takt. Vi har hatt flere reformer som har justert norsk fra dansk-norsk til det vi i dag oppfatter som norsk. Dersom noen i dag skriver chauffeur for sjåfør, vil de ha problemer med å bli forstått. Men den første gangen orden sjåfør sto på trykk, virket det sjokkerende på norske språkbrukere. Undergangen var trolig nær!

Mange land har hatt store reformer: Svenskene reformerte rettskrivningen sin i 1906, da Svenska Akademien bestemte at man skulle slutte å skrve stum h. Derfor feirer svenskene vit jul, mens vår er hvit. Danskene hadde en stor reform i 1948, da de sparket ut de tyske store forbokstavene i substantiv og erstattet aa med å.

Jeg mener at franskmenn, dansker og svensker (og også norske språkmyndigheter) har gjort gode vedtak som har brakt språk og tale nærmere hverandre. Skriftspråket må følge talespråket; det er talespråket som er dynamisk og innovativt. Fordi vi som språkbrukere ikke er i stand til å endre skriftnormen, er det behov for en myndighet som tar på seg denne oppgaven. Jeg tror løsningen med et akademi eller språkråd er gunstig. Når Bård foreslår at man heller skal "styrke de akademiske språkmiljøene", er jeg ikke sikker på om det er veien å gå. Språkforskere er, med enkelte unntak, ikke normative, men deskriptive i sin tilnærming til språk.

Språk lar seg ikke styre, det er i hvert fall hovedregelen. Men skriftspråket lar seg normere.Og skal vi unngå for stor avstand mellom talt og skrevet norsk, har vi behov for noen som tar på seg denne oppgaven.