Språk kan ikke styres. I hvert fall ikke talespråket.
Etter dagens opphetede debatt om språklig normering på Twitter, har jeg lyst til å sprenge rammen på 140 tegn. Spørsmålet er enkelt: Kan man styre språket med politiske vedtak? Er det riktig å ha et språkråd? Trenger vi et normeringsorgan?
For det første mener jeg vi trenger å skille mellom skriftlig og muntlig språk. Jeg er blant dem som ikke er særlig begeistret over tanken på å skulle normere talespråket. I 1951 vedtok man at man skulle si femti-en og femti-to i stedet for en-og-femti og to-og-femti. I dag, nesten 60 år senere begynner den nye talemåten å få fotfeste. Vellykket, sier professor Vannebo. Tja, sier jeg. Hvordan vet vi at det var vedtaket som har ført til endringen? Kan det ikke like mye være en blandet innflytelse, hvor også engelsk (fifty-one) språk har spilt en rolle? Og er det en suksess når en endring tar to mannsaldre?
Men hva med det skriftlige? "Språk er selvnormerende gjennom ønsket om å bli forstått samt (for noen) oppfattet som velformulert," tvitret Bård Standal. Ja er det det? Og i så fall, er det nok?
Det er en kjennsgjerning at språk endrer seg - over tid til det ugjenkjennelige. Latin er et dødt språk, allikevel er latin et av de mest utbredte språkene i verden. Problemet er at vi ikke lenger kaller det latin, vi kaller det spansk, fransk, italiensk og portugisisk. I middelalderen utviklet språkene seg temmelig fritt, før renessansen kom med nye forordninger om hvordan man skulle skrive. I Frankrike opprettet kardinal Richelieu (som i realiteten styrte Frankrike) i 1635 Det franske akademiet, som skulle styre det franske språket, blant annet med å utgi ordbøker. Tanken om et statlig organ for normering begynner her.
Har det franske akademiet hatt noen innflytelse? Ja, og det til overmål. Korrekt fransk er definert ut fra akademiet. Det er det man skriver i det offentlige, det er det språket utlendinger lærer når de skal lære fransk. Når det er sagt, styrer ikke akademiet det talte språket, som utvikler seg i forskjellige retninger. En fransk professor jeg snakket med nylig, beklaget seg over at studentene ikke lenger behersket fransk, de snakket dialekt og slang og kunne ikke uttrykke seg skriftlig. Forskjellen mellom normert og ikke-normert fransk er stor.
Det er allikevel en kjennsgjerning at akademiet har vært en pådriver for å fornye deler av skriftspråket. E i trykksterk stavelse ble tidlig diftongisert til ei, som så ble til oi. Denne oi-en (uttalt [oj]) fikk to skjebner: Enten ble den uttalt [wa], eller [ε]. Problemet var at skriftbildet viste det samme: oi. Spesielt vanskelig var det fordi alle imperfektums- og kondisjonalisendelsene ble uttalt [ε]: parlois, disois osv. I 1837 vedtok akademiet at alle tilfeller hvor oi ble uttalt [ε], skulle skrives ai og ikke oi. Dette var en endring som aldri ville ha kommet av seg selv. Skriftspråket er konservativt, og folk flest vil skrive slik de lærte da de var små. Men med vedtaket fra akademiet fikk man en nødvendig forenkling av rettskrivningen, og i dag skriver vi parlais, disais osv.
Poenget er at det muntlige språket nødvendigvis vil utvikle seg langt fra det skriftlige. Fordi språkbrukere er konservative og holder seg til den normen de har lært, er det behov for en normerende instans for å få skriftlig og muntlig språk mer i takt. Vi har hatt flere reformer som har justert norsk fra dansk-norsk til det vi i dag oppfatter som norsk. Dersom noen i dag skriver chauffeur for sjåfør, vil de ha problemer med å bli forstått. Men den første gangen orden sjåfør sto på trykk, virket det sjokkerende på norske språkbrukere. Undergangen var trolig nær!
Mange land har hatt store reformer: Svenskene reformerte rettskrivningen sin i 1906, da Svenska Akademien bestemte at man skulle slutte å skrve stum h. Derfor feirer svenskene vit jul, mens vår er hvit. Danskene hadde en stor reform i 1948, da de sparket ut de tyske store forbokstavene i substantiv og erstattet aa med å.
Jeg mener at franskmenn, dansker og svensker (og også norske språkmyndigheter) har gjort gode vedtak som har brakt språk og tale nærmere hverandre. Skriftspråket må følge talespråket; det er talespråket som er dynamisk og innovativt. Fordi vi som språkbrukere ikke er i stand til å endre skriftnormen, er det behov for en myndighet som tar på seg denne oppgaven. Jeg tror løsningen med et akademi eller språkråd er gunstig. Når Bård foreslår at man heller skal "styrke de akademiske språkmiljøene", er jeg ikke sikker på om det er veien å gå. Språkforskere er, med enkelte unntak, ikke normative, men deskriptive i sin tilnærming til språk.
Språk lar seg ikke styre, det er i hvert fall hovedregelen. Men skriftspråket lar seg normere.Og skal vi unngå for stor avstand mellom talt og skrevet norsk, har vi behov for noen som tar på seg denne oppgaven.
Fint innlegg! Artig dette med normering. Jeg følger ikke Bård på Twitter (ennå), men er enig med deg i at skriftspråk ikke er selvnormerende. Iflg det jeg lærte på kurs om normering og norsk, normerer mange; journalister, lærere, foreldre, venner etc. Men folk flest (eller språk flest) kan jo ikke lage en normal. Da må man ta noen overordna valg - som feks skal skriftspråket være mest mulig likt svensk og dansk? Skal språket være veldig ortofont? Mest mulig konservativt? Skal det i størst mulig grad avspeile hvordan vanlige folk snakker (normeringsprinsipper)? Skal man ta hensyn til at norsk skriftlig skal være lett å lære for seksåringene? Etc.
SvarSlettDisse normeringsprinsippene er politiske, om msn kan si det på den måten, og det virker riktig at et Språkråd (e.l.) skal være ansvarlig for normeringsvalgene, og for å være en slags ypperstenormerer.
Men mer forskning er sikkert også påkrevd, altså, hihi.
Hilsen @annesofie23
Tusen takk. Jeg er enig i det du skriver. Denne høsten har fransk rettskrivning vært et tema på kurset jeg har undervist. Franskmenn er veldig opptatt av at etymologien skal gjenspeiles i rettskrivningen. I norsk skinner jo også etymologien gjennom, men hvor viktig er det egentlig? Reform vil alltid være upopulært, men jeg tror det er nødvendig. Selv er jeg riktig nok konservativ, så jeg synes språkrådet kan drive med litt, ikke for mye.
SvarSlettOj, dette er så interessant! Tror jeg skal plukke fram et par bøker. :)
SvarSlettHar ikke tenkt mye på dette at ordets etymologi skal skinne gjennom (eller ikke). Men det virker ikke veldig viktig, nei. Viktigere er ting som at folk skjønner hvilket ord det er snakk om, uansett hvilken form det opptrer i etc. Etymologi er jo spennende! Og bidrar helt sikkert til å gi språket flere lag, noe som sikkert kan brukes i litteratur etc. Men pedagogiske prinsipper er viktigere, mener jeg. (Og mange med meg, hehe.)
Talemålet kan vanskeleg normaliserast, utanom i gitte situasjonar. Skriftspråket bør normaliserast. Gode døme på dette er dei forsøka mange gjer på å skrive dialekt. I beste fall kan den som kan dialekta godt, forstå det som er skrive.
SvarSlettTalemålet vert i hovudsak nytta innan eit avgrensa miljø og ein får med andre verkemiddel enn bokstavlyden. Dette gjer det enklare å forstå.
Når ein snakkar til ei blanda lyttargruppe bør ein, for å bli forstått, velge ord dei fleste vil forstå. Då vil det vera naturleg å gå til normen for skriftspråket.
Det er et veldig godt eksempel. Og når man snakker vil man alltid se etter reaksjoner hos dem man snakker med og eventuelt justere. Snakker man med en utlending, legger man av seg den tykkeste dialekten og forsøker å finne med "standard"-formuleringer, definert ut fra skriftspråket. Når vi skriver har vi jo ingen mulighet til å se leseren, følgelig må vi innordne oss en norm på en helt annen måte.
SvarSlettSelv om jeg i en viss forstand representerer Språkrådet (jeg leder dets Fagråd for normering og språkobservasjon), deler jeg skepsisen til omfattende offisiell normering. Det er korrekt observert at «språk er selvnormerende», og offisiell normering bør være særlig lydhør overfor den faktiske, operative normen som utvikler seg slik. Kanskje er det omdiskuterte eksempelet «to tusen og tjue» vs. «tjue tjue» et tilfelle som godt kunne ha stått hen som offisielt unormert en stund til, før Språkrådet fastslo noe. Men det gjorde altså Norsk språkråd allerede rundt 1990 (jeg husker ikke nøyaktig hvilket år), så der står vi, i hvert fall for øyeblikket.
SvarSlettDet er svært mye som skiller den norske normeringssituasjonen fra den franske. Én ting er at norsk ortografi er langt mer ortofon enn den franske (selv om vi skiller på etymologisk grunnlag mellom «sand» og «sann», og vel uansett vil fortsette å skille i skrift mellom «skjære» og «kjære»...). En annen og viktigere er at mens Det franske akademi i hovedsak fungerer konserverende, hadde norsk offisiell skriftspråknormering rundt midten av nittenhundretallet som formål å oppløse de etablerte skriftspråksnormene og erstatte dem med en ny, som man en stund trodde ville vokse frem av seg selv «på norsk folkemåls grunn» bare man forbød tradisjonelle former og ellers åpnet for utstrakt valgfrihet blant talemålsformer i skriftspråket. Slik gikk det som kjent ikke - samnorskeksperimentet var en spektakulær fiasko med konsekvenser som det kunne være interessant å få utredet systematisk etter hvert.
Mye av forrige århundres skriftspråksnormering i Norge reflekterer etter mitt syn en utilstrekkelig erkjennelse av skriftspråkets status som en selvstendig språkform med historisk dybde, og ikke bare som en slags sekundær refleks av ett eller annet talemål. Og et skriftspråk er en skjørere plante enn man kanskje tenker over. De traderes ikke som talespråk ved spontan språktilegnelse, men er avhengige av utdannelsesinstitusjoner og aktiv lesning. Og de kan gå i oppløsning under gitte historiske forhold. Forholdsvis tydelige eksempler på det er middelengelsk (fra 1100-tallet av), med noe som fremstår som et kaos av variasjon, og til dels mellomnorsk (fra sent 1300-tall av). Selv om vår situasjon i dag er annerledes, kan det være verd å ha fenomenet in mente, ikke minst med tanke på nynorskens stilling. Nynorsk er et mindretallsspråk, den svekkes i utdannelsessammenheng (kfr. sidemålsstriden), den har stor offisiell valgfrihet, og den har ikke noen etablert talenorm å støtte seg til. Norm-usikkerheten blant nynorskbrukere er da også påtagelig, og etter alt å dømme økende. Dette er et faresignal. Offisiell innstramming i valgfriheten kan kanskje hjelpe noe, men hvis normert nynorsk tale ikke lenger skal høres noen steder (apropos NRK-striden), er det problematisk. Som kjent oppleves slik normering gjerne som en trussel mot den individuelle språklige frihet, som vi (med god grunn) setter høyt her til lands. Men dermed glemmer vi gjerne litt for lett at et språk fundamentalt sett er et kollektivt fenomen, og må skjøttes som det. Utfordringen er å balansere denne erkjennelsen mot den individuelle språklige frihet, som vi også ønsker å bevare.
Jeg er enig med deg, Christine! Skriftspråket bør normeres, både av konserverende og samlende grunner, men også radikalt for å henge med talespråket. Om det ikke finnes et statlig organ som gjør denne jobben, ville det uvegerlig vært de største publiseringsmediene som utførte normeringen i praksis, og det er tvilsomt om det ville vært bedre på noen måte. Antagelig har de også i dag stor praktisk normeringsmakt, men det er tross alt oftest ved at de velger blant flere normer fastsatt av Språkrådet, og ikke helt fra bunnen av.
SvarSlettNår det gjelder normering av skriftspråk og talespråk, må jeg også nevne at jeg skulle ønske vi hadde samlet oss om ett skriftspråk, og det hadde ikke trengt å være bokmål. Det er synd å se hvordan nynorsken taper terreng, særlig rundt i landet der talespråket tross alt ligger nærmest nynorsk. Hadde det vært mulig, burde nynorsk vært innført som eneste skriftspråk, de fleste dialekter, kanskje med unntak av Oslo-dialekt, ligger vel så nærme nynorsk som bokmål, og mange mye nærmere. Synd at samnorsken tapte. Den hadde jo vært et godt alternativ.
Talespråket bør ikke normeres, strengt tatt ikke på TV-nyhetene heller. Det er en stor demokratisk verdi i at alles talespråk (dialekt vidt definert) er like mye verdt. Slik er det ikke i dag, men kanskje vi kan komme dit en gang. Jeg synes også dialektene er en del av det kulturelle mangfoldet som utgjør Norge og som det viktig å bli eksponert for. (Som lingvist er jeg også perosnlig veldig begeistret for språklig variasjon, og er lei meg over at jeg får så lite av den via massemediene.)