Den Ene

Jeg har aldri vært den Ene. Men jeg har vært én av mange.

Midt i den hektiske førjulstiden fikk jeg en utfordring fra Kristin Oudmayer: Fortell om den Ene. Den Ene, som er den som ser et barn eller en ungdom, den Ene, som gjør en forskjell i noens liv. Fortell om hvordan du har hatt din Ene, eller om hvordan du selv har vært det for noen andre.

Jeg har tenkt mye på dette i førjulstiden. Tenkt på historiene jeg har lest og hørt, på betydningen av at voksne ser barn. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne utfordringen, for jeg vet ikke hva jeg har å skrive. Jeg har hatt en god og trygg oppvekst, med foreldre (og besteforeldre) som har sett meg og gitt livet trygghet, kjærlighet og rammer. Jeg har aldri trengt den Ene, som så meg i oppveksten. Og selv? Jeg kan ikke komme på noen sammenhenger hvor jeg har vært den Ene for barn eller unge. Visst forsøkte jeg som lærer å se ungdommene rundt meg, jeg snek med meg cola og kjeks og tok dem med ut av andres timer for å få snakket med dem, for å få dem til å sette ord på det som plaget dem. Jeg lyttet. Men har jeg vært den Ene? Nei. Jeg har vært der for noen, i noen øyeblikk, en gang de trengte det, men jeg har aldri vært der over lengre tid.

Jeg hadde med andre ord ingenting å skrive.

Men rett oppunder jul fikk jeg en ganske uventet forespørsel: Kunne jeg tenke meg å være forteller under julespillet i kirken på julaften? Ja, jo, hvorfor ikke? Og mens julekakene fremdeles lå og dampet på rist på kjøkkenet, satt vi hjemme hos oss, sognepresten, jeg og to andre og planla julespillet. Barnehagebarn skulle ha rollene, men vi måtte ha voksne til å lese replikkene. Vi kom til at vi ville spørre to større barn om å gjøre det. Så om kvelden 22. desember møttes vi hos oss: fortelleren (jeg, 37), den unge Maria (10) og den unge Josef (11). Vi leste gjennom teksten, pratet litt, lo litt, spiste kaker og drakk brus.

Den siste timen før gudstjenesten julaften sydet det i kirken. Det var barnehagebarna som skulle spille hovedrollene, det var en mor som stilte med ører, hale og eseldrakt. Det var sognepresten og en mor som skulle styre spoten. Det var "sjefstanten" i barnehagen og en pensjonert kirkevert. Det var jeg og de to store barna som skulle lese. Etter hvert roet det seg ned og vi hørte klokkene kime til gudstjeneste.

Etterpå kunne jeg se at de var stolte, barna som leste. Det var som om de hadde fått et løft. Selv om de begge kommer fra ressurssterke og inkluderende hjem, vokste de på å være del av et fellesskap, av å få anerkjennelse og bifallende nikk. De fikk snakket med meg - en voksen de ikke var i familie med. Og det betydde noe. Jeg tenkte på dem om kvelden, ble i godt humør av å se hvordan de blomstret av opplevelsen.

Det er viktig å være den Ene når det trengs. Det er viktig å ta vare på menneskene rundt seg. Men vi må også skape arenaer hvor mennesker kan møtes på tvers av generasjoner, yrker og erfaringer. I dagens samfunn lever vi segregert. Vi er sammen med folk på vår egen alder, med lignende utdannings- og yrkesbakgrunn. Møter vi noen som bryter dette mønsteret, er det fordi vi er i familie med dem. Skal samfunnet holde sammen og danne et nett for barn og unge som faller utenfor, må vi få til møteplasser på tvers, hvor vi møtes som dem vi er. Julaften i kirken var en slik arena. Vi trenger mange flere. Arenaer hvor vi kanskje ikke er den Ene, men hvor vi kan være én av mange.