Hver jul minnes vi tante Margit. Tante Margit var mormors søster, en ugift dame som røkte Blue Master og som hadde en latter som startet et sted dypt nede i brystkassa. Hun bodde for seg selv og var kjapp i replikken. Det er allikevel ingen av disse tingene vi snakker om i julen. Derimot minnes vi at hun aldri lagde kors på marvposteiene sine.
Marvposteier uten kors! Det er omtrent det største bruddet med alle kaketradisjoner man kan tenke seg. I hvert fall var jeg som småjente dypt rystet over en slik skjødesløshet, og det samme må de andre i familien ha vært. For så snart marvposteiene kommer på kakefatet i julen, nevner noen tante Margit. "Tante Margit hadde aldri kors på marvposteiene, hun!" Om ikke annet, er det umulig å glemme tante Margit! Og på denne tiden av året husker vi kanskje bedre enn ellers.
Tidligere var førjulstiden kvinnenes tid. Det var kvinnfolkene som sto for baking og matlaging. Og selv om det er langt bedre fordelt i vår tid, står adventstiden i kvinnenes navn. Jeg har en bok full av oppskrifter av typen "Mormors krumkaker", "tantins pepperkaker", "farmors kokosmakroner", "mammas mandelflarn". Nyere oppskrifter er ført inn etter samme mal: Fjorårets utsøkte nyttårsdessert heter "Hannes sherryfromasj". Kan hende vil min datter om femti år spørre seg hvem denne Hanne var? Kokebøker hvor man fører inn egne oppskrifter er en form for minnebok, hvor dyktige bakere og kokker blir beæret med en oppføring. Og aldri har man denne minneboken oftere fremme enn nå i førjulstiden.
På denne måten er julebaksten mer enn en stressperiode hvor man henger over komfyren og rører sammen sirup og allehånde. Det er kanskje ingen annen tid på året hvor vi på samme måte ivaretar den nære historien og bevisstgjør oss våre egne røtter. Vår julebakst er i seg selv levende kulturhistorie, den har lange tradisjoner. Samtidig minner julebaksten oss på vår personlige historie: Vi bruker nedarvede oppskrifter, vokter om gamle familiehemmeligheter og sender noen tanker til våre formødre. Og husker dere da vi ungjentene møttes og bakte pepperkakehus mens vi hørte på Duran Duran?
Alt skal alltid være så stort når vi snakker om historie. Men historie er i bunn og grunn det som har formet oss eller samfunnet vårt slik det er i dag. Visst skal vi kjenne til slaget på Stiklestad og Einar Gerhardsen. Men like viktige er den forankringen kjennskap til vår egen bakgrunn gir oss. Feministene på 70-tallet poengterte at når man snakker om historie, snakker man alltid om mennenes historie. Kvinnene er bare med som utsmykning, eller som parenteser. Visst var de imponerende, Jeanne d'Arc og Elisabeth Tudor. Men de ble aldri mer enn peripetier i historien.
Kvinnenes historie har ofte vært den stille historien. Frem til for en generasjon eller så siden, var kvinnenes plass først og fremst i hjemmet. Men å si at kvinnene ikke har noen historie, er en misforståelse. Kvinnenes gjøren og laden har kanskje ikke endret verdens politiske historie – men det er de som har holdt verden sammen i sitt lille mikrokosmos. At vi i førjulstiden tar frem våre bestemødres oppskrifter og duker, deres juletradisjoner og fortellinger, det er å hedre den stille historien, den som kanskje har formet oss mer enn vi er oss bevisst.
Og hva marvposteier angår, vil jeg til slutt understreke at de skal ha kors. Samtidig vet jeg utmerket godt hva tante Margit hadde gjort om hun hadde kunnet lese denne lille epistelen:
Hun hadde slått seg på knærne og ledd en hes røykelatter som startet et sted langt nede i brystkassa.
Innlegget sto på trykk i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 5. desember 2009.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar