En bedre hverdag

Jernbaneverket er som en trygg og myndig far som leder oss inn på rett spor i livet.

Det er på tide å få frem hvor bra det er at man nå må betale for å parkere på stasjonen. Heldigvis virker det som stadig flere ser at Jernbaneverket bare vil vårt beste. Ta min venn Roar, for eksempel. Etter at det ble oblatparkering på Eidsvoll stasjon, har han innsett at det ikke er bra å kjøre bil. Jeg har aldri sett noen stråle så mye som da han fortalte meg om den nye hverdagen sin. Roar bor ved en skaukrull litt innafor Sand i Odalen. På dagtid jobber han i Oslo, og han tar toget fra Eidsvoll. Nå har han begynt å sykle. Hver morgen i firetida triller Roar sykkelen sin ut fra skålen og begynner å tråkke i vei til Eidsvoll. Er han riktig i slaget, legger han turen om Strandlykkja, men som oftest velger han fjellovergangen over Benkemyra.

– Du skulle opplevd naturen på denne måten, sier Roar oppglødd.

– Jeg er så glad for at Jernbaneverket har lært meg å finne tilbake til det naturlige. Det hadde aldri skjedd om det ikke var for oblatparkeringen på stasjonen. Jeg måtte rett og slett stoppe opp og spørre meg selv om det var nødvendig å ta bil til toget.

– Hva med alle dem som ikke pendler og dermed ikke har rett til oblater, da, spør jeg betenkt.

– Kommer ikke de til å kjøre bil i stedet for å ta toget?

– Nei, så klart ikke, fastslår Roar.

– Ingen er vel så egoistiske at de kjører bil til Oslo bare fordi de ikke får parkert ved stasjonen?

Andre som også er entusiastiske, er en gruppe feiringer. Man skulle kanskje trodd at det var tungvint å reise fra Feiring til Eidsvoll uten bil, men den gang ei. Hver morgen i femtida legger det ut en liten flåte fra Årnesstranda og seiler nedover Vorma til Sundet. Feiringregjeringa informerer på nettsidene sine at når isen legger seg på Mjøsa, vil den organisere sparkturer sørover til Minneosen, hvor det vil ligge flåter og robåter. "Vi setter stor pris på dette tiltaket fra Jernbaneverket. Dette er en fin-fin måte å holde seg i form på," uttaler en representant for regjeringa.

Selv bor jeg så nær stasjonen at det ikke er noe å snakke om. Men også jeg har ting å glede meg over. Jeg er så lettet over at Jernbaneverket har vist handlekraft og myndighet og forvist alle dem som snikparkerer på stasjonen. Er det noe jeg har irritert meg over, er det alle dem som har parkert der for å handle i Sundet. Det har vært rene kolonner med pensjonister og småbarnsmødre som har slept Rema 1000-posene sine oppover forbi Tinghuset. En uting har det vært! Heldigvis har Jernbaneverket nå satt en stopper for disse snikerne. Hva skulle vi ha gjort uten Jernbaneverket?

Så jeg tror oblatparkeringen er til det beste. Vi får rett og slett bedre liv takket være Jernbaneverket. Selvfølgelig tenker ikke Jernbaneverket på mondene ting som å tjene penger. Det er dessuten fullstendig meningsløst å si at Jernbaneverket ikke bryr seg om oss som tar toget. Det Jernbaneverket gjør, er å vise oss veien til en bedre hverdag. En hverdag vi ikke visste fantes for bare noen uker siden. Vi får frisk luft, skåner miljøet og vi kommer i bedre form. Takk, kjære Jernbaneverket. Vi er dere evig takknemlige.

Det er bare et tidsspørsmål før vi er så tynne at vi får plass i setene på Flirt-togene.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 23. november 2012.

Solhatt

Solhatt

Bloggen Moseplassen har i disse dager startet en konkurranse med stikkordet "hva er finest i hagen din akkurat nå". Jeg synes egentlig jeg har mye å velge mellom. Jordskokken er i ferd med å blomstre, i en krok står det lavendelplanter og sprer godlukt, og på trappa står fuchsiaen min blygt med nakken bøyd og rosa tårer flommende nedover.

Favoritten min er allikevel stauden goldsturm som står i beddet ut mot oppkjørselen. Jeg kjøpte den for fire år siden uten egentlig å vite hva den var. Gleden var stor da jeg oppdaget at den får store mengder gule blomster, og at den blomstrer fra august og langt ut i oktober.

Gult og lilla. Goldsturm og lilla solhatt. Ganske forskjellige, men flotte sammen. 

Siden goldsturm er en type solhatt, plantet jeg i våres lilla solhatt som en kontrast mot alt det gule. Blomstene er ganske ulike, og jeg er spent på hvordan det blir når den lilla blir litt større. Foreløpig er det den gule gullstormen som dominerer utsikten når jeg kikker ut av kjøkkenvinduet. Og det kommer den til å gjøre i mange uker til. Heldigvis!

Solhattene strekker seg mot solen.

Tett i tett med gull i beddet.

I navnet og i gavnet

Til dere som skal finne navn til de nye veiene som vokser frem i Eidsvoll: Hva med Sara Treneses vei, Cecilie Thoresens allé eller Ole Styrens brygge?

Det bygges til stadighet hus i Eidsvoll. Boligfelt vokser frem, bygda vokser, og det er bra. Men når nye områder bebygges, må man lage nye veier, og nye veier må ha navn. Det har lenge vært en trend i Eidsvoll at man kaller opp nye veier etter gamle stedsnavn og ikke etter personer. I 1972 foreslo Vegnavnkomiteen at veiene på det nye boligfeltet Vestvang skulle hete Thoresens veg og Kroghs veg, oppkalt etter henholdsvis distriktslege Thoresen (lege i Eidsvoll fra 1860 til 1907) og oberstløytnant von Krogh (som eide Mork fra 1804 til 1840). Men vegnavnkomiteen hadde feilberegnet sitt publikum, og det ble ramaskrik. I leserinnlegg i Eidsvold Blad skrev folk om hvor forkastelig det var å trekke noen mennesker frem på bekostning av andre, og det nyeutnevnte vellet ville heller ikke vite av det. Å kalle opp veier etter mennesker var i strid med tidsånden på det radikale 70-tallet. Resultatet var at veiene fikk navnene Elgvegen og Rådyrvegen.

Tidene har endret seg siden 70-tallet, også når det gjelder oppkalling av personer. Jeg vil oppfordre kommunen til å ta et dypdykk i lokalhistorien for å finne verdige kandidater til oppkalling. Og i påvente av det vil jeg tillate meg å komme med tre forslag, alle fra forgangne tider.

SARA TRENESES VEI

Sara Sandmark (1755–1836) var i sin tid en av Eidsvolls vakreste ungjenter. Hun var på ball med fiffen og skulle giftes bort til en velbeslått herre da ulykken hendte: En mann som danset halling, traff Sara i ansiktet og knuste nesen hennes. Det var en alvorlig skade, og da hun omsider kom seg på bena igjen, var nesa borte, forloveden borte, og det var også de gamle vennene. Sara giftet seg med en husmann på Styri, som spikket en trenese til henne. Derfor gikk hun under navnet Sara Trenese. Hun endte sine dager som en lutfattig kjerring, som levde på legd. Men Sara kunne fortelle historier, og hennes datter vokste opp med Saras fargerike fortellinger. I sin tid fortalte datteren Lisbeth Marie historiene videre til barna hun passet på. To av dem het Henrik og Camilla, og de sørget for at ingen glemte hverken historiene eller Sara. Sara Treneses skjebne er så dramatisk og gripende at det er vel verdt en vei.

CECILIE THORESENS ALLÉ

Cecilie Thoresen (1858–1911) vokste opp på gården Marienlyst og var datteren til den nevnte distriktslege. I 1882 var hun den aller første norske kvinnen som tok eksamen artium og begynte å studere. På den tiden var det uhørt at kvinner skulle ta utdanning, og saken måtte opp i Stortinget før Cecilie kunne bli student. Som følge av hennes kamp ble høyere utdanning åpnet for kvinner i 1884. Flere norske byer har hedret henne ved å kalle opp gater etter henne. Det er på tide at fødebygda gjør det samme.

OLE STYRENS BRYGGE

Den nye strandpromenaden i Sundet er snart klar, men noe navn har den ikke fått. Promenaden – eller brygga – går fra paviljongen til Torget. Her passerer den Sundets eldste hus – Dokkengården – og restene av den gamle vinterbrua. Både gården og brua ble bygd av sundmann Ole Hansen Styren (1741–1809). Vinterbrua han bygde i 1785 var det første forsøket på å lage en permanent overgang over elva. Frem til det måtte folk og fe ros over Vorma, året rundt. Tidlig om våren kan man fremdeles se restene av denne eldste brua, litt nord for sundbrua. Ole Styren var en fremsynt mann som, fikk ting gjort. Det fortjener å bli husket.

Innlegg i Eidsvoll Ullensaker Blad 9. juni 2012.

Når aktivitet blir en sykdom

Barn veier mer enn før og er i dårlige fysisk form. Er det ikke akkurat sånn vi vil ha det?

Jevnlig hører vi om hvor alvorlig fatt det er med den oppvoksende slekt. Unger i dag er tykkere, mer inaktive og i dårligere form enn for tyve år siden. Vi legger alle ansiktet i bekymrede folder og sier isj og isj, og allting var naturligvis meget bedre før.

Men mener vi egentlig det? Er det egentlig ungenes skyld at de er blitt feite sofaslitere? Eller kan det være … vår? Innrøm det: Det er langt mer behagelig å ha en unge som ligger på sofaen og passivt absorberer dårlig dubbete amerikanske serier enn å ha en unge som løper rundt og maser inne. Eventuelt unger som løper rundt og maser ute. Eller barn som bare løper. Stillesittende barn er behagelig. Bra for mor og far. Man får slappet av litt selv.

Ingen vil innrømme dette. Vi kan kanskje si at jooooo … kanskje lar vi barna se litt mye på tv, men vi er raske med å legge til at det gjør jo vi voksne også. Vi liker jo også å ligge på sofaen og kope når dagen er over. Men det er bare halve sannheten. Vi voksne liker veldig godt at barna ligger der. Det gjør vår hverdag lettere.

Nå er stillesittingen naturligvis ikke bare et resultat av at vi voksne er slitne når vi kommer hjem fra jobb. Det er også slik at unger i dag ikke nødvendigvis fyker rundt på ”feltet” for å se hvem de kan leke med. For tyve år siden kom ungene hjem fra skolen en gang mellom klokken 12 og 14 og kunne styrte ut og finne noen å leke med. I dag kommer de gjerne hjem i fem-tiden, etter noen timer på SFO. Da er det ikke tid for uforpliktende lek og epleslang i nabolaget. Nei, da må vi rekke organisert aktivitet. Skal ungene våre være i aktivitet, skal det for pokker koste penger. Det skal være styrt av voksne mennesker med fløyte og refleksvester, og ikke fanden om ungene skal måtte lære seg ting selv. Noen skal ha ansvaret!

Men det stopper ikke der. Vi er ikke lenger vant til at unger er aktive. Vi ler foraktlig av gamledagers ”barn skal sees, ikke høres”, men er vi så veldig mye bedre selv? Da jeg vokste opp, var vi ungene aktive. Vi var høyt og lavt, klatret i trær, gnisset på vinduene til naboen med isopor, løp for harde livet i skolegården, og klatret morkne stigetrinn opp til tårnet Vilbergbakken. Ingen av oss ble noen gang ble sett på som syke. Det som den gangen ble sett på som normalt aktive unger, med grønske på knærne og møkk under neglene, er i dag uglesett.  Litt for mange turer opp i toppen av hoppbakken, og diagnosen ADHD ville bli servert på et sølvfat. Det er så enkelt å definere en litt over middels aktiv unge som syk. De er slitsomme og bråker – det kan da ikke være normalt? Gi barnet en diagnose, og i verste fall litt ritalin. Det er best for alle.

Det finnes helt sikkert barn som har ADHD, og de skal få den hjelpen de har krav på. Men kan de virkelig være så mange? Bruken av ADHD-medisin skyter i været samtidig som ungene blir tykkere og i dårligere fysisk form. Ingen av delene fantes da jeg vokste opp. Men har barn egentlig forandret seg? Eller har vi skapt et samfunn som ikke lenger passer barn? Hva om det ikke er ungene som er syke – men systemet de presses inn i? Vi voksne hviler kanskje ikke lenger middag, men gudene skal vite at vi setter pris på å ha det stille og rolig.

Så kanskje – kanskje – skal vi gå i oss selv neste gang vi hører krisemeldinger om feite unger og dårlig grovmotorikk. Kanskje det ikke er ungenes feil. Kanskje de aller lateste ikke er ungene – men vi voksne?

For det er vel ikke sånn at alle vi som svirret rundt i Kastellskauen på begynnelsen av 80-tallet burde ha fått en diagnose?

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 28. april 2012.

Sommerens vakreste dag

Når jeg tenker tilbake, var 21. juli sommerens vakreste dag.

Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på 21. juli. Hvis noen snakker om sommeren 2011, vil jeg si at den var dyster, våt og kald. Men ikke 21. juli. 21. juli var en vidunderlig sommerdag.

Det begynte tidlig om morgenen. Jeg sto opp før noen andre i huset var våkne, trakk på meg sykkeltøyet og hev i meg en yoghurt. Jeg hadde mange sykkelturer med Birgit denne sommeren. Birgit har stålkondis og veier omtrent halvparten av meg, men av en eller annen grunn hadde vi endt opp som treningspartnere. Birgit hadde rolig langkjøring, mens jeg oppdaget stadig høyere maxpuls. Men når terrenget var lett, hadde vi fine samtaler.

SOL, MYR OG STRÅ

Denne morgenen var det kjølig, som så ofte ellers denne sommeren. Jeg smurte en brødskive og stappet i baklomma på sykkeljakka før jeg lukket døra stille bak meg. Oppe hos Birgit ventet katten foran trappa med nyfanget mus, men resten av nabolaget så ut til ikke helt å ha våknet. Snart satt vi på syklene oppover mot Gullverket. Sola klatret på himmelen, og det var ingen sky i sikte.

Det luktet godt i skogen. Trær, myr, vann og blomster. Da vi kom til Utsjøen, trillet vi over den smale demningen ved utløpet av vannet. På den andre siden av satte vi oss på syklene og syklet den smale stien mot Djupedalen. Stråene hadde vokst seg høye og kilte oss oppover armene der vi syklet.

LANGTUR

En del av meg må ha hatt lyst på langtur, for da Birgit begynte å snakke om Grønnsjøen og Nord-Fløyta, var jeg overraskende lett å overtale. Vi passerte Lynesvangen, og like etter møtte vi min gamle mattelærer Thorvaldsen. Jeg knipset et bilde av oss damene på høydedraget ovenfor Holsjøen og la rett ut på Facebook med en eller annen morsom kommentar. Bildet hadde fått mange "liker" da jeg kom hjem.

Noen badet ved enden av Nord-Fløyta. Et kort øyeblikk vurderte vi å gjøre det samme, men kom til at det ikke var noen vits. Resten av turen var i temmelig lett terreng. Birgit helte over litt vann på flaska mi nede ved Holt, og vi tråkket de siste kilometerne hjemover. GPS-en viste 5,5 mil da jeg sto på kjøkkenet igjen. Jeg var strålende fornøyd.

HURDALSJØEN

Nå var sommerdagen over oss. Ungene var på besøk hos kompiser, mannen min skulle ut på sykkeltur, og selv reiste jeg til Hurdalsjøen. Parkeringsplassen ved Prestsanden var full, det var pledd og engangsgriller og barnefamilier over hele gressplenen nede ved vannet. Selv gikk jeg ut på steinene mellom Prestsanden og Rødvika. Mitt desiderte yndlingssted ved Hurdalsjøen, men fullstendig uegnet for barnefamilier. Jeg hørte noen svømme forbi og kommentere "nå er det deilig", før jeg gled ut i vannet. Jeg svømte ut så jeg så veien forbi Rødvika, la meg på ryggen og lukket øynene mens jeg kjente sollyset presse mot øyelokkene. Etter en stund svømte jeg tilbake, la meg på magen på steinene og lot sola tørke meg. Jeg myste utover vannflata, som glitret som bladgull. Bedre enn dette blir det ikke, tenkte jeg.

11. SEPTEMBER

Om kvelden fikk vi besøk av Amy og jentene. Vi dekket på ute, spiste taco og drakk brus. Samtalen gled lett innom det ene emnet etter det andre. En stund dvelte vi ved 11. september. Amy, som er fra USA, snakket om hva det hadde gjort med det amerikanske samfunnet.

– Amerikanerne trodde aldri noe slikt kunne skje hos dem, sa hun. Vi nikket. Selvfølgelig hadde de ikke det.

Snart gikk kvelden mot natt. Vi ryddet opp og brukte lang tid på å ta farvel. Jeg lente meg over gjerdet mens jeg vekslet de siste ordene med Amy. Sånn skal det være, tenkte jeg. Sene kvelder på verandaen, lange prater over gjerdet. Endelig er det ordentlig sommer.

SOMMERENS SISTE DAG

Jeg tenker ofte på 21. juli. Det var sommerens vakreste dag. Og sommerens siste dag. Dagen etter kom høsten, uanmeldt og fryktelig. Klokken 15.30 leste jeg min venninne Kristins status på Facebook, sendt fra kontoret på Blindern:

"Hva var det smellet jeg hørte akkurat nå? Og hvorfor kommer det røyk fra Oslo sentrum?"

Akkurat da var sommeren over.

Men 21. juli var fin.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. november 2011.

Norsk kultur og norsk kultur, fru Blom

Kjære alle dere som ligger søvnløse av bekymring for Den Norske Kulturen. Kunne dere vennligst fortelle meg hva dere snakker om?

Jeg blir alltid så skrekkelig usikker når noen snakker om at vi må verne Den Norske Kulturen. Hva snakker de egentlig om, lurer jeg. Hardingfeler? Dugnader? Kongehuset? Folkeeventyrene? Taggingen på t-banen? Det norske språket? Køen på polet lille julaften?

Jeg er neimen ikke sikker på om de vet det selv. Allikevel hører vi støtt og stadig at Den Norske Kulturen må vernes. Pussig nok kommer dette som oftest fra dem som er mest ivrige etter å barbere kulturbudsjettene.

Kultur er trolig et av de mest ulne begrepene vi har. I snever forstand betegner kultur menneskelige uttrykk på høyt nivå på områder som musikk, dans, maleri, litteratur. Man kan gjerne si at den norske kulturarven er highlights fra kunsthistorien: Snorre, Petter Dass, Tidemand & Gude, Ole Bull, Edvard Grieg, Henrik Ibsen. Slik sett er kulturen summen av musikk, tekst og bilder som hver og en av oss har med oss, som en slags klangbunn. Til listen over klassikere bør vi helt sikkert også føye Torbjørn Egner og muligens også Kaptein Sabeltann. I hvert fall hvis vi skal snakke om hva som er referansepunkter for yngre mennesker.

Denne delen av kulturarven står fjellstøtt og trenger neppe noe vern. Så hva mener man da med norsk kultur? Mener man utøvelsen av klassisk ballett, malerkunst og musikk? Jeg har liksom litt vondt for å tro at det er en grunnleggende bekymring for de klassiske kulturuttrykkene som de har i bakhodet, alle de som snakker om norsk kultur. Mener de den norske kirke? Men går de i kirken selv, da?

Så er det kanskje det utvidede, altomfavnende kulturbegrepet de snakker om. Kanskje det er den norske hverdagen? Men den er jo i konstant endring. Jeg kan huske at vi hadde én tv-kanal, og den sendte i svart-hvitt. Telefon hadde vi, fordi vi var heldige, og det var en grå kloss med dreieskive. Slapp man skiven sakte tilbake, kunne man høre kneppene, ett knepp for hvert tall. Den teknologiske utviklingen har gått så fort at et menneske som hadde blitt sendt i tidsmaskin fra 1976 og frem til i dag ikke ville ha kjent seg igjen i det hele tatt. Det er på ingen måte en norsk utvikling – den er høyst internasjonal, med USA og Japan i spissen. Den nye teknologien endrer Norge, og det i et rasende tempo. Men hvor mange bekymrer seg oppriktig talt for det?

Så har vi den definisjonen som sier at alt menneskeskapt er kultur. Dugnaden, for eksempel. Og den ser faktisk ut til å være under press. Jeg kjenner en lang rekke etnisk norske småbarnsforeldre som gladlig betaler femhundre kroner for å slippe å stå i kiosken i hallen en søndag. Denne delen av norsk kultur er nok i ferd med å bli borte. Den samme skjebnen tror jeg venter bløtkaka, som i stor grad skiftes ut av ostekaker, gulrotkaker og muffins. En rekke stauder er i ferd med å forsvinne, til fordel for masseproduserte vekster fra Plantasjen. Noe som allerede har forsvunnet er menn med hatt (med unntak av enkelte, som fremdeles ligger først i bilkøen), De og Dem, veldig rullende rrrrrrrr-er, røykekupeer på toget og skikken med å reise seg for gravide og eldre. Imidlertid ser det ikke ut til at noen savner noe av dette (med unntak av de gravide og eldre, naturligvis).

Det er to store problemer knyttet til det å skulle snakke om Den Norske Kulturen. For det første må man godta at enhver kultur, ethvert samfunn – ethvert språk for den del – er i konstant utvikling. For det andre er det nesten umulig å definere hva et lands kultur består i. Man kan til en viss grad snakke om egenart (turer i skog og mark uansett vær, tvangshandling av kvoten på taxfree), eller om store billedkunstnere og nasjonale komponister. Men slik det brukes i dagligtalen er "norsk kultur" et begrep uten særlig innhold. Det eneste det forteller, er at den som bruker uttrykket, er fryktelig skeptisk til alle former for endring, spesielt den som kommer fra mennesker med en annen etnisk bakgrunn.

Jeg ville bli grensesprengende takknemlig om noen kunne opplyse meg om hva de egentlig mener når de ligger søvnløse og bekymrer seg for Den Norske Kulturen. Inntil videre vil jeg fortsette mitt virke som kulturmarxist og le godt i skjegget ved tanken på at selveste bunaden tross alt ikke er mer urnorsk enn at den er en kopi av kjolemoten i Europa på 1700- og 1800-tallet.

Når noen ikke får være med

Det eneste som er verre enn et slemt barn er en dum voksen.

Denne uken var det besøksdag på barneskolen. Små nakker over altfor store sekker strakte seg for å få et glimt av den nye verdenen som åpenbarte seg. Læreren. Skolebygget. Tavla. Elevene. De fremmede ansiktene som skal bli venner. For en glede! Og for noen begynnelsen på det som kommer til å bli et mangeårig helvete.

Det er alltid noen som ikke helt passer inn. De kan for mye eller for lite, de er opptatt av feil ting, bruker feil klær, ler av de gale tingene. Vi er så opptatt av mangfold, men barn i mellom er det konformitet som gjelder. Noen vil aldri helt passe inn. Noen vil aldri bli venner med andre. Noen vil stå utenfor. Hvem har ansvaret for det?

Det er så in å snakke om mobbing. Er det noe det norske folk kan enes om, så er det at mobbing er en uting. Men hva er mobbing? Alle former for vold og systematisk erting er mobbing. Men den er i det minste tydelig. Minst like ille er den mobbingen som foregår i det skjulte. Utestenging, hvisking bak de små nakkene, rygger som aldri snur seg fra den ene som står igjen.

Jeg har vondt av alle foreldre som har barn som blir ertet, men også med foreldre som har barn som erter. Jeg har vondt av foreldre med barn som blir slått, men jeg har også vondt av foreldre med barn som slår. Som far eller mor til en mobber må man føle seg maktesløs. Man kan snakke med barna, arbeide målbevisst, gi dem gode verdier og holdninger, og allikevel – allikevel – er det ingen garanti for at barnet oppfører seg slik man skulle ønske.

Er det derimot foreldre jeg overhodet ikke har vondt av, så er det dem som lar barnet forstå at den stille mobbingen er grei. De foreldrene som sier at kjære deg, vennen min, du skal selvfølgelig få invitere alle jentene i klassen unntatt Julia. Julia liker du ikke, kjære deg, selvfølgelig skal du få slippe å ha henne der på bursdagen din. Det er jo din dag, kjære.

Hvert eneste år, når foreldrene til de små nakkene møtes på det aller første foreldremøtet, tas barnebursdager opp. Alle enes om at enten ber man alle, eller man ber noen få. Men aldri alle unntatt én eller to. Allikevel skjer det, hvert eneste år. Noen barn blir ikke bedt. Noen barn har ikke så mange venner, de kan gå hele skoletiden uten å få en eneste bursdagsinvitasjon med i sekken. ”Min sønn inviterte alle guttene i klassen på sin bursdag,” fortalte en mor meg. ”Men selv er han aldri blitt invitert til noen.”

En ting er selvfølgelig hvem man inviterer i en bursdag. En annen ting er at man faktisk går når man er invitert (med mindre man har en veldig god grunn). En voksen mann fortalte meg nylig at han på skolen var en ensom gutt. Da moren hans inviterte alle guttene i klassen i bursdagsselskap, dukket det bare opp én.

Det er til å gråte av.

Barn kan være slemme med hverandre. De små nakkene kan sine hersketeknikker og utestengingsstrategier. Mange små nakker er utrustet med lyse hoder som vet at det er strategisk lurere å stenge noen ute enn å erte dem åpenlyst.

Som voksne har vi én oppgave: Lære barna at det ikke er greit. Et barn som nekter å gå i Julias bursdag eller ikke vil invitere Julia i sin egen, er egosentrisk, korttenkt og kanskje litt slemt. En voksen som går med på det, mislykkes som rollemodell. Det er rett og slett dumt.

Jeg håper det går bedre for alle de små nakkene som frydet seg over at de fikk besøke skolen denne uken. Til høsten er det alvor, både for barn og lærere. Og ikke minst for alle oss foreldre.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad 28. mai 2011.