Mobb en politiker

Det er lite som er mer stigmatiserende enn å være med i KrF eller FrP.

Jeg er gift med en KrF-er. Å nevne det i en samtale fører som oftest til en litt pinlig pause. Blir denne lang nok, og jeg er i et passe fandenivoldsk humør (og det er temmelig ofte), pleier jeg å legge til at mannen min også sitter i menighetsrådet. Flakkende blikk og litt usikkert stemmeleie pleier å prege resten av samtalen.

For i dagens liberale Norge er det én ting man ikke skal være, og det er KrF-er. Forresten, man bør ikke være FrP-er heller. Men mens FrP-eren fremstilles som Ola Dunk i grilldress og med wunderbaum, er KrF-eren streng, humørløs og svartsynt. Et godt eksempel på det, er Eva Høili, som var toppkandidat for KrF i Buskerud ved sist valg. I tillegg til å være politiker, er hun ivrig i nettsamfunnet Twitter, hvor hun har brukernavnet @KrFEva. Når tvitrerne skal reklamere for andre tvitrere, nevner mange KrFEva. Og i samme åndedrett er de nøye med å understreke at hun er morsom, altså. Det er en fornærmelse forkledd som en kompliment.

Men i manges bevissthet er en KrF-er per definisjon ikke morsom. Når en KrF-er kommer hjem fra jobb (helst i menigheten), tar han på seg pipekraven og viser barna bilder av aborterte fostre. Det eneste som kan få en KrF-er til å le, er tanken på hva som venter Jan Thomas når han omsider kommer til helvetet.

I et slikt perspektiv er det jo maktpåliggende å nevne at KrFEva faktisk er morsom. Ikke kaster hun svovel på sine Twitter-følgere, heller. Og vi har så langt ikke blitt utsatt for ett eneste bibelsitat. Kanskje hun rett og slett er i feil parti?

Det er noe lignende med FrP-ere. «Han er FrP-er, men han er hyggelig, altså.» Gosj! Det kan vi jo ikke vente av noen som er med i FrP. En FrP-er politikkens svar på kirkebrennerne, det eneste de vil, er å bryte ned kulturlivet og velferdssamfunnet og kaste hordene ut i fattigdom og elendighet. Det som driver en FrP-er, er ønsket om egen vinning og andres undergang. Tenk!

Men hvor rimelig er det å tro at landets nest største parti drives av ren ondskap? Eller at et kristelig folkeparti er så lite kristelig at det ønsker alle andre til helvete? I anti-mobbe-landet Norge er det helt ok å mobbe disse to partiene og deres medlemmer. Men med hvilken rett demoniserer man andres meninger?

Det er som kjent i dag knapt det mennesket i Norge som ikke er liberalt. Selv stalinister vil helst fremstå i det lyset. Det er stort sett bare KrF som ikke aktivt pryder seg med dette politiske moteordet. FrP omtales gjerne som liberalistisk, og det er heller ikke stuerent. Derfor er disse partiene også fritt vilt blant alle de selverklærte liberale. Men hvor liberalt er det å henge ut mennesker med et annet grunnsyn? Det er ikke mye liberalt, det er bent frem illiberalt. Og det er i grunnen ganske kjedelig.

Misforstå meg rett: Politikken skal på ingen måte være humørløs. Vi skal for all del skal fleipe med politiske partier og grupperinger. Vi skal kunne harselere med KrF, med FrP, med kvinnegruppa Ottar, pendlerforeningen, nobelkomiteen og Lars Sponheim. Men det er en vesentlig forskjell på fleip og fordommer. Når fordommene snakker, er det ikke morsomt lenger, da er det bare dumt.

Norsk politisk debatt ville bli langt mer interessant om vi kunne slutte å tillegge andre meninger og holdninger de ikke har, og i stedet lytte til det de har å si. Det er, når alt kommer til alt, ytterst få demoner blant oss.





PS. La meg benytte anledningen til å oppklare følgende: Grunnen til at vi ikke har gardiner i stua, er ikke at det er synd. Det er bare jeg som ikke gidder. Ok?


Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 24. oktober 2009