Typisk norsk

Det er generelt altfor få som er stolt av å snakke et asymmetrisk V2-språk.

Korrekt tanke nå er «hæ?». Var ikke V2 noe fra krigen, liksom? Jo, da. Det var det. Men V2 er også et språklig trekk som på verdensbasis er uhyre sjeldent – men som alle vi som snakker norsk, har. Faktisk er det sånn at hvis noen spør hva som er typisk norsk, så er det V2.

VERBET PÅ ANNENPLASS

V2 er forkortelsen for «verb second», noe som innebærer at verbet alltid står på andreplass i setningen. Verb, for å friske opp i det, er ord som kan bøyes i tid: jeg spiser – jeg spiste – jeg skal spise. I et språk som norsk kan subjektet stå både foran og bak verbet, avhengig av setningen. (Og subjektet er altså den som spiser – eller hva det nå er verbet måtte uttrykke.) Med andre ord er begge konstruksjonene under fullstendig riktige og helt vanlige:

·        Jeg skal gå i bunad 17. mai.

·        17. mai skal jeg gå i bunad.

Subjektet i begge setningene er «jeg». I den første setningen kommer det foran verbet («skal gå»); i den andre kommer den etter verbet, mens adverbialet «17. mai» kommer først i setningen. I begge tilfeller står verbet trygt og fast på annenplass i setningen. Sånn må det være på norsk. Ingen med norsk som morsmål ville uansett sinnstilstand eller promille finne på å si «17. mai jeg skal gå i bunad».

SJELDEN KONSTRUKSJON

Det interessant er at det er slik en engelskmann ville ha formulert det, og det samme ville en franskmann. Andre språk ville kanskje plassert verbet til slutt: «17. mai jeg i bunad skal gå». Den varianten vi har i norsk – altså V2 – er vanlig i språkene vi kaller germanske (tysk, svensk, islandsk osv.), dog med unntak av engelsk. Dessuten har man V2 i noen få andre europeiske språk, som bretonsk og estisk. Utenfor Europa finner vi V2 bare i Sør-Afrika (afrikaans) og i et lite område nord i India. Det betyr at for de aller fleste mennesker i verden er V2 noe fryktelig rart.

ASYMMETRISK V2

Men selv om det finnes en liten gruppe V2-språk, betyr ikke det at de oppfører seg helt likt. I norsk har vi V2 hovedsakelig i hovedsetninger. I leddsetninger er det begrensninger på bruken. Selv om vi kan si at «Jeg sier at 17. mai skal jeg gå i bunad», skurrer det med «Jeg beklager at 17. mai skal jeg gå i bunad». I enkelte andre V2 språk er dette derimot helt korrekt. Disse språkene kaller vi symmetriske V2-språk fordi det ikke er forskjell på hoved- og leddsetninger. Språkene hvor det er en forskjell på hoved- og leddsetninger, kalles asymmetriske leddsetninger. Norsk er dermed, som de andre skandinaviske språkene, et asymmetrisk V2-språk. Det har de felles med nederlandsk og tysk, med den forskjell at i de to språkene kommer verbet til slutt i leddsetninger. Slik sett danner de skandinaviske språkene en helt spesiell undergruppe av V2-språk.

PRAKTISK BETYDNING

Har så dette noen praktisk betydning? For alle som skal lære språk, er dette nyttig kunnskap. De som skal lære norsk, trenger en forklaring på hvorfor ordene tilsynelatende hopper rundt uten mål og mening. Kunnskap om V2 vil også kunne forklare hvor ordet «ikke» skal stå. Verbet kommer nemlig foran «ikke» i alle hovedsetninger, men etter «ikke» i leddsetninger: «Det regner ikke», men «Han beklaget at det ikke regnet». Jeg har mange venner med et annet morsmål enn norsk, og uansett hvor gode de er i norsk, er det sjelden de mestrer plasseringen av «ikke». Tro meg: Det er vrient.

En annen gruppe som har nytte av å vite dette, er lærere og elever i fremmedspråk. For et barn som skal lære engelsk, er det fort gjort å si noe sånt som «Yesterday went I to Oslo». Det er skrikende feil på engelsk, men helt korrekt om det hadde vært norsk. Derimot er det greit å vite for dem som skal lære tysk, at de kommer et godt stykke på vei med norsk ordstilling.

Dessuten gjør det at man med hevet hode kan gå ut i verden og vite at man er noe så sjeldent som en morsmålsbruker av et asymmetrisk V2-språk

 Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 10. mai 2014.