Den moderne gapestokken

Sint på noen? Føler du deg tråkket på? Har du en løgn du gjerne vil spre? Da er Facebook løsningen for deg!

Sosiale medier generelt og Facebook spesielt har gjort noe med oss. Vi har fått kontakt med nye mennesker, vi har fått vite mer om folk vi bare kjenner sånn halvveis, og vi har plutselig fått andre ting å snakke med bekjente om enn bare været. Samtidig er Facebook mer og mer blitt en nyhetskanal. Jeg "liker" for eksempel lokalavisen, og følgelig dukker det stadig vekk opp saker fra nettavisen i nyhetsstrømmen min. Selv bruker jeg Facebook aktivt i foreningsarbeid. I gruppa for taekwondo legger vi ut informasjon om treningstider og tannbeskyttere; i gruppa for korpset påminnelser om å huske hansker og noteklype 17. mai. Facebook er blitt en vel så effektiv nyhetskanal som e-post.

VI DELER BILDER

Men Facebook har også en skyggeside. Den siste tiden har jeg fått opp navn og bilde av stefaren som er dømt for mishandlingen som tok livet av Christoffer Gjerstad Kihle. Jeg har fått bilde av en dame som angivelig er en dyremishandler i Sverige, og som har flyttet til Norge og lever under nytt navn. Videre har jeg sett bilde av en mann som skal ha stjålet en bil, og jeg har fått et bilde av en hvit varebil som angivelig skal 'snoke rundt på Øvre Romerike'. Felles for disse bildene er at et enkeltindivid har lagt dem ut, og så har venner og venners venner 'delt bildet' slik at det har nådd stadig flere. Når alt kommer til alt, vet vi fint lite om det faktisk stemmer, det som oppgis i billedteksten. Og om det skulle stemme, er det riktig å dele bildet av en menneske som aldri er blitt identifisert i norsk presse? Er det etisk forsvarlig?

DIGITAL GAPESTOKK

17. mai er det nøyaktig 165 år siden bruken av gapestokk ble avskaffet i Norge. Gapestokken var en innretning med hull til hode og hender, hvor lovbrytere ble låst fast. Gapestokkene sto på torg eller foran kirker, og allmennheten kunne se hvem som var kriminelle, og gjerne spytte på dem for å vise sin forakt. Den som sto i gapestokken var helt forsvarsløs mot disse overgrepene. Da man fjernet gapestokken fra loven i 1848, var det fordi man så på den som en middelaldersk straffemåte. I det moderne samfunnet er det statens oppgave å stå for straffen. Imidlertid har vi i den digitale tidsalderen fått gapestokken tilbake i ny drakt. Mennesker blir lenket fast i det digitale bildet på Facebook, til digitale spyttklyser og hets.

DESINFORMASJON

En annen skyggeside ved Facebook og andre sosiale medier er desinformasjonen. i august 2012 ble det opprettet en facebookside ved navn 'RIP  Morgan Freeman'. Dermed begynte ryktene å gå om at filmstjernen var død. Nærmere 1 million mennesker har likt siden, og selv om stjernen gang på gang har bekreftet at han lever i beste velgående, kan man lese kommentarer av typen 'så trist, jeg kommer til å savne ham', skrevet denne uka. Ingenting er enklere enn å sette ut et rykte på Facebook. Dessverre er det ikke like lett å avkrefte det.

FLAGGDEBATTEN

En lignende sak verserte i norsk presse for et par uker siden. Det såkalt uavhengige nettstedet Fyret (med en ikke ubetydelig hang til å presentere nyheter som setter muslimer og innvandrere i dårlig lys) publiserte en sak om at en skole i Ålesund ville fjerne norske flagg fra 17. mai-toget. Saken ble lagt ut på Facebook og delt og delt igjen, og vips flommet nyhetsstrømmen over av raseri over denne skolen i Ålesund. Ellers sindige mennesker bet på, delte saken, og hadde ikke ord for hvor oppbrakte de var. Litt senere viste det seg at saken ikke var helt slik Fyret hadde fremstilt den. Barna hadde villet gå i toget med små, hjemmelagde flagg hvor det norske flagget var på den ene siden og flagget til foreldrenes hjemland var tegnet på den andre. Ideen var helt sikker å illustrere hvordan det er å vokse opp med to kulturer. Oppklaringen kom uansett for sent: Det kokte i de sosiale mediene, og enkelte politikere var raskt ute med å fiske i rørt vann. I gamle dager – før internett og nettaviser – ville slike saker vanskelig ha sluppet til fordi nyheter ble silt av journalister med et bevisst forhold til kildekritikk og med tid til å sette seg inn i saker før deadline. I dag kan hvem som helst skrive hva som helst på internett eller Facebook, og så vil saken leve sitt eget liv.

LOGGE AV FOR GODT?

Etter flaggdebatten skrev en dame jeg har stor respekt for, at hun hadde mest lyst til å logge av Facebook for godt. Hun orket ikke mer blodtåke, hets, facebookvenner som jagde i flokk når de trodde de hadde fått ferten av noe. Det hun skrev, fikk mange reaksjoner. Mange skjønte henne. Mange mente at hun måtte bli på Facebook fordi vi trenger stemmer som tar til motmæle. Jeg tror det er riktig. Og kanskje vil vi alle bli bedre til å tenke oss om to ganger før vi deler et bilde, en lenke eller en status.

For det er ikke nødvendigvis sant fordi det står på Facebook.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad i spalten Invitert lørdag 11. mai.

Aldri mer Birken. Tror jeg.

Dårlig hukommelse er skyld i mye rart. For eksempel at man går Birkebeinerrennet to år på rad.

Bussen stanger oppover E6. Snøen som laver ned, renner nedover rutene og lager en grimete hinne mellom oss og verden utenfor. Resten av verden er også på veien denne lørdags morgenen. Bak oss ser vi de forvrengte lysene fra biler, som lager en lang perlerad nedover mot Oslo. Klokken er så vidt passert seks. Vi har alle samme mål: Rena. Rena og en 54 kilometer lang skitur. Noen av oss lurer på hvorfor vi vil oss selv så vondt.

Bussen er full av skiløpere fra Nannestad, Hurdal og Eidsvoll. Stort sett menn, men også noen damer. Det er tynne bein i tynne skidresser. Alle er småsjuke og ingen har trent nok. Bekymrede blikk kastes ut av vinduene. For to dager siden ble det meldt om drømmeforhold, nå ser alt vått og guffent ut. Displayet i bussen viser -2 grader. Dagen før var det -27 på Rena. Praten går om smurning. Om Birken i fjor. Om Vasaloppet. Om skirenn jeg aldri har hørt om. Om merketider. Og om smurning igjen. Det er -3 nå. Det snør fortsatt. Burde man korke inn litt VR45, kanskje?

THINGSTADJORDET, RENA, 280 MOH

På Rena er det ei maurtue av ski, staver og mennesker. Køene foran de provisoriske doene er de lengste jeg noen sinne har sett. Over høyttaleren gjentas det gang på gang at det ikke må kastes søppel i traseen. Så intervjues Bjørn Dæhlie, som skal over fjellet med Philip Boit. I år igjen. Hva skjedde med Boit i fjor? forsøker jeg å huske. Brakk han beinet på vei ned fra Sjusjøen? Jeg gir etter for presset, kjøper en boks med VR45 hos Swix, legger det på og begynner å lete etter startfeltet. Jeg angrer oppriktig. Men, som Åse Klevland en gang sa: ”Har man tagit djävulen i båten, får man ro honom i land”. Det er bare å få på seg skiene.

Startfeltet er fullt av nervøse folk. En dame forteller meg at hun har tenkt å gå på 5:40. Hun har nemlig pleid å ha en snittfart på 10 km/t når hun trener. Jeg lurer på om jeg skal fortelle henne at hun regner feil, men kommer til at det neppe vil falle i god jord. Startskuddet går, og jeg ser 5:40-damen manøvrere for å komme fortest mulig av gårde. Etter noen kilometer tar jeg henne igjen. Hun smiler og snakker litt, og så blir hun borte bak meg. Jeg ser henne aldri igjen. Det ble nok ikke 5:40 denne gangen.

DØLFJELLET, 820 MOH

Det fortsetter å snø. Vi passerer Skramstadsætra. Gry fra parallellklassen på barneskolen gir meg et glass saft. Så liten er faktisk verden. ”Du burde være med her, Gry,” rekker jeg å si før jeg dyttes videre. ”Vi som alltid konkurrerte i skolemesterskapet.” Jeg ser at Gry smiler, og så er jeg på vei videre, oppover mot Dølfjellet. Det blir kaldere og mer strekk i feltet.Jeg tenker at jeg er del av en lang slange av mennesker. Var man høyt nok oppe, ville man kunne sett denne sammenhengende slangen, med halen på Rena og hodet på Lillehammer. Det kunne vært et sånt bilde som Reuters sender ut i verden. Men ikke i dag. I dag ville vi ikke ha syntes fra noe fly. Det er grått og kaldt, og det har begynt å blåse. Oppunder toppen står det en gjeng glade gutter og roper oppmuntrende: ”Det er øl på Lillehammer.”

Jeg liker ikke øl.

RAUDFJELLET, 880 MOH

Vi sklir ned fra Dølfjellet, plukker opp et saftglass på Dambua og begynner å gå oppover Raudfjellet. Vinden får stadig mer tak, og snøen pisker mot ansiktet. Jeg trekker buffen opp over ansiktet, tenker at jeg ser ut som en bankraner. Etter en stund blir buffen våt av pusten min. Den fryser til is og faller ned som en maske mot brystet. Jeg forsøker å vri den slik at isen legger seg mot nakken og ny, tørr buff kommer opp over ansiktet. Det varer bare en stund, så faller den ned på nytt.

Tåka blir tettere og tettere etter hvert som vi kommer oppover Raudfjellet. Det er umulig å vite hvor vi er. Jeg kan skimte en rekke skiløpere foran meg, men de forsvinner ganske snart inn i tåkehavet. Hvor lenge har vi gått oppover nå? Jeg burde kjenne meg igjen, men jeg gjør det ikke. Alt er bare hvitt tåkehav. I Harry Potter er det vi gomper oppfatter som tåke, egentlig desperanter, grusomme vesener som suger all glede ut av mennesker. På Raudfjellet er desperantene over alt. De tar kvelertak og presser vekk alle gode tanker. Jeg må tenke positivt, tenker jeg, og ransaker hjernen etter gode tanker. Plutselig virker hele livet mitt dystert, som om jeg skulle ha vokst opp på et barnehjem i en Dickens-roman. Så kommer jeg på damen som sto her på Raudfjellet i fjor og delte ut sjokolade. Men det lille glimtet av lys slukker fort. Det er ingen dame med sjokolade her i år. Faktisk er det ingen andre enn folk med sekk på ryggen og nummer på brystet. Den eneste varme tanken jeg har, er tanken på senga mi. Tenk om jeg hadde holdt meg der. Dyne. En kopp kaffe. Varme … Jeg henger meg på en rygg. Tenker at han går for sakte, at jeg burde ha høyere fart, men jeg orker ikke gjøre noe med det. Å bytte spor, krysse løssnøen og gå videre uten rygg er lite fristende.

KVARSTADDAMMEN, 660 MOH

Til slutt når vi toppen. Der står det folk. Et team fra Røde Kors sjekker sekker. Jeg tenker at jeg fryser i hjel om jeg stopper nå og går rett forbi. Det flater ut før det går nedover. Endelig får jeg igjen for 9 lag med glider og 30 kilo for mye på kroppen. Jeg suser nedover, har mye bedre gli enn dem rundt meg. Tåka blir tynnere, vinden avtar. Det ligger skiløpere strødd i nedkjøringa mot Nysætra. Det gjelder å se seg ut dem som virker mest usikre og holde seg langt unna dem. Det går bra, og snart flater det ut på nytt. Vi nærmer oss Kvarstad, det forgjettede land. Da er vi over halvveis. Det skal bli godt. Jeg drømmer om cola, men får servert varmt vann og saft. Det er godt, det også. Litt bortenfor meg står en heiagjeng og serverer Jägermeister. En mann går bort dit, setter flaska mot munnen og tar en skikkelig støyt. Gærning, tenker jeg og begir meg oppover mot Midtfjellet.

MIDTFJELLET, 910 MOH

Midtfjellet er ikke bratt. Ikke er det så langt heller. Det er bare det at etter tre mil er man ikke lenger så motivert for flere motbakker. Jeg går og forteller meg selv at dette er siste gangen. Aldri mer Birken. Aldri mer skitur. Halvveis oppe passerer jeg Tollef Sverdrup på 94, Birkens eldste deltager. Han har strikkede knestrømper i ull, vømmølsnikkers og Ludvik-sekk. Jeg lurer på om jeg skal si noe, men kommer ikke på noe åndfullt. Han har sikkert hørt det meste før.

På matstasjonen får jeg i meg astmaspray og Red Bull. En franskmann står betuttet og tygger på en gjendekjeks. ”Jeg aner ikke hvorfor jeg meldte meg på dette,” sier han, og spør oppgitt: ”Er det mer oppover nå?”

Om det er drikken, astmasprayen eller den fortvilte franskmannen som gjør det, vet jeg ikke, men jeg føler meg litt mer opplagt. Det er ikke bare jeg som har en kjip dag på tur.

SJUSJØEN, 880 MOH

Myrene over til Sjusjøen skal være en parademarsj. Men i dag ligger tåka tjukk som graut. Jeg kan se tre stikker foran meg, deretter er alt hvitt. Noen løpere har bare stoppet i sporet for å få en pause. To soldater på natoplanker glir sakte av gårde mot Sjusjøen. En mann med dansk flagg stikkende opp av sekken går som i sakte film bortover. Her skulle vi egentlig ha sust av gårde med dobbelttak. I stedet siger vi av gårde som halvstørknet gelé.

Når vi omsider er på Sjusjøen, vanker det cola. Og kaffe. Jeg blander, sånn som landslagsløperne visstnok gjør. Det smaker akkurat like ille som det høres ut. Men nå er det verste definitivt over. Vi skal 400 høydemetre ned på snaut halvannen mil. De som ikke brekker noe, kommer i mål. Lillehammer neste.

BIRKEBEINEREN SKISTADION, LILLEHAMMER, 490 MOH                                                                                                                                           

På Sjusjøen har den oppblåsbare reklameportalen ved undergangen punktert og henger slapt ned, nesten ned i sporet. Jeg kryper sammen i et øyeblikks forakt for sure muskler og later som om jeg smetter under bommen på Staviåsveien. Venter på at sekken skal skrelle oppi gummien, men det går bra. Jeg vet at min gamle sjef Asbjørn står og venter rett etter undergangen, så jeg retter meg opp og legger litt ekstra kraft i frasparkene. Så snart jeg er rundt neste sving, begynner jeg å subbe videre. Nå handler alt om å komme seg til skistadion.

Ned fra Sjusjøen er det vekselvis is og løssnø. Igjen faller folk som fluer. Et stykke staker jeg ved siden av en blid svenske, som forteller at han har 12 fullførte Vasalopp. ”Men det räcker,” sier han, og legger til at Birken nok er hardere. Akkurat det jeg vil høre.

Alt har en slutt, også Birken. En taus kolonne mennesker nærmer seg Birkebeineren skistadion. Vi hører speakeren, og passerer skiltet med 1 kilometer igjen på. Snart er det oppløpet, og det endelige pipet idet vi passerer mållinja.

Aldri mer Birken, sier jeg, før det sakte demrer:

Jeg sa akkurat det samme i fjor.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 23. mars 2013

Influensaens siste stikk

Bestevennene mine for øyeblikket heter Ibux og Rhinox. Vi ligger på sofaen sammen og ser på Petter Northug. Kan man kalle det "influensalignende sykdom"?

I skrivende stund er jeg syk. Ikke sånn livstruende forkjølet (slik som visse eksemplarer av arten hannkjønn blir), men temmelig syltet. Jeg ligger på sofaen med skinnfell, varmeflaske, ulltøy og dyne og takker forsynet som har sørget for at NRK fyller skjermen med vintersport fra tidlig morgen til sent på kveld. Jeg er såpass sørpet at det ikke gjør meg noe å se herrenes 35 kilometer to ganger på en ettermiddag. Spesielt ikke når Northug vinner begge gangene.

Derimot tror jeg ikke at jeg har influensa, hverken den ene eller den andre typen. Det faktum at jeg faktisk har kreket meg opp for å skrive dette innlegget, tyder på at jeg bare har en litt sint forkjølelse. Men hvordan vet man egentlig sånt? Og et enda viktigere spørsmål: Hva tror vi egentlig om influensaen, som spres i høy hastighet?

VAKSINERT I 2009

Som 45 % av befolkningen lot jeg meg vaksinere i 2009. Jeg leste meg opp på vaksiner, på thiomersal og skvalen, på bivirkninger, på alt jeg kunne finne av informasjon om vaksinen. Så tok jeg den, en novemberdag like etter at den første snøen hadde falt. I Badet kulturtun var salen delt i to, med små telt i den ene enden. På den ene siden satt de som ventet på vaksine, på den andre dem som hadde fått vaksine, og i teltene ble folk vaksinert. Jeg husker noen unger som skrek høyt, og jeg husker lettelsen over å ha fått vaksinen mot den fryktede sykdommen. Og fordi jeg ikke har noen utdannelse innen medisin eller virologi, trodde jeg i min naivitet at vaksinen fremdeles hadde effekt.

INFLUENSALIGNENDE SYMPTOMER

Og så, tre år etter, dør en 11 år gammel gutt i Porsgrunn av svineinfluensa, midt i romjula. Det viser seg at han var helt frisk før han ble smittet. Vi får vite at den gamle vaksinen ikke lenger har god nok effekt. Så fylles akuttmottakene opp, Ahus rapporterer om en eksplosiv økning i antall tilfeller av svineinfluensa, og fastlegene landet over melder om kraftig økning av folk som kommer med "influensalignende symptomer". Stopp litt. Hva er egentlig influensalignende symptomer? Er det det jeg har nå? Feber, vondt i hodet, men frisk nok til å ligge med dyne og varmeflaske og se på Northug? For i så fall er det ikke så farlig. Men går noen til legen mens de fremdeles orker å se på Northug? Eller er alle tilfellene som rapporteres inn, tilfeller av daukleine folk?

ETTERPÅKLOKSKAP

Det er fryktelig mye vi ikke vet. Enten fordi journalistene ikke klarer å stille gode nok spørsmål, eller fordi myndighetene ikke ser noen grunn til å informere oss. Ikke vet vi hvem som bør vaksineres. De tradisjonelle risikogruppene, slik Folkehelseinstituttet sier? Eller unge og friske, slik andre eksperter hevder? På Dagsrevyen hevdet en representant for Folkehelseinstituttet at årsaken til at vi ikke har latt oss vaksinere var at "det er vanskelig for folk å forstå hvordan vaksiner virker". Men for guds skyld, opplys oss da! Vi er hverken dumme eller uinteresserte. Jeg pleier å suge til meg det jeg kan om sykdommer, vaksiner og annen elendighet, og jeg kan ikke huske at det var noen storstilt kampanje for å få folk til å vaksinere seg før jul (da trodde jeg dessuten at jeg ikke trengte ny vaksine mot svineinfluensaen). Alle oppfordringene nå virker paniske og preget av etterpåklokskap. Ingenting tyder på at det er tatt grep i kommunene for å forberede helsevesenet på en epidemi heller. For å være helt ærlig, virker det som om dødsfallet i Porsgrunn tok Folkehelseinstituttet fullstendig på senga, og at de aldri hadde sett for seg en slik utvikling av influensabølgen.

OPPHAUSSET?

Kanskje er ikke svineinfluensaen så farlig som mediene nå gir inntrykk av. Kanskje hausses det hele opp fordi det selger aviser. Men kanskje burde vi alle ha latt oss vaksinere en gang rett etter den første snøen kom også denne vinteren. For mange av oss er det for sent. Og da må vi bare ta det som det kommer.

Men når Northug står på toppen av monsterbakken og feberen er ute av systemet mitt, kommer jeg nok til å ta en tur til fastlegen. Hvis det finnes vaksiner igjen, da.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad 5. januar 2013.

En bedre hverdag

Jernbaneverket er som en trygg og myndig far som leder oss inn på rett spor i livet.

Det er på tide å få frem hvor bra det er at man nå må betale for å parkere på stasjonen. Heldigvis virker det som stadig flere ser at Jernbaneverket bare vil vårt beste. Ta min venn Roar, for eksempel. Etter at det ble oblatparkering på Eidsvoll stasjon, har han innsett at det ikke er bra å kjøre bil. Jeg har aldri sett noen stråle så mye som da han fortalte meg om den nye hverdagen sin. Roar bor ved en skaukrull litt innafor Sand i Odalen. På dagtid jobber han i Oslo, og han tar toget fra Eidsvoll. Nå har han begynt å sykle. Hver morgen i firetida triller Roar sykkelen sin ut fra skålen og begynner å tråkke i vei til Eidsvoll. Er han riktig i slaget, legger han turen om Strandlykkja, men som oftest velger han fjellovergangen over Benkemyra.

– Du skulle opplevd naturen på denne måten, sier Roar oppglødd.

– Jeg er så glad for at Jernbaneverket har lært meg å finne tilbake til det naturlige. Det hadde aldri skjedd om det ikke var for oblatparkeringen på stasjonen. Jeg måtte rett og slett stoppe opp og spørre meg selv om det var nødvendig å ta bil til toget.

– Hva med alle dem som ikke pendler og dermed ikke har rett til oblater, da, spør jeg betenkt.

– Kommer ikke de til å kjøre bil i stedet for å ta toget?

– Nei, så klart ikke, fastslår Roar.

– Ingen er vel så egoistiske at de kjører bil til Oslo bare fordi de ikke får parkert ved stasjonen?

Andre som også er entusiastiske, er en gruppe feiringer. Man skulle kanskje trodd at det var tungvint å reise fra Feiring til Eidsvoll uten bil, men den gang ei. Hver morgen i femtida legger det ut en liten flåte fra Årnesstranda og seiler nedover Vorma til Sundet. Feiringregjeringa informerer på nettsidene sine at når isen legger seg på Mjøsa, vil den organisere sparkturer sørover til Minneosen, hvor det vil ligge flåter og robåter. "Vi setter stor pris på dette tiltaket fra Jernbaneverket. Dette er en fin-fin måte å holde seg i form på," uttaler en representant for regjeringa.

Selv bor jeg så nær stasjonen at det ikke er noe å snakke om. Men også jeg har ting å glede meg over. Jeg er så lettet over at Jernbaneverket har vist handlekraft og myndighet og forvist alle dem som snikparkerer på stasjonen. Er det noe jeg har irritert meg over, er det alle dem som har parkert der for å handle i Sundet. Det har vært rene kolonner med pensjonister og småbarnsmødre som har slept Rema 1000-posene sine oppover forbi Tinghuset. En uting har det vært! Heldigvis har Jernbaneverket nå satt en stopper for disse snikerne. Hva skulle vi ha gjort uten Jernbaneverket?

Så jeg tror oblatparkeringen er til det beste. Vi får rett og slett bedre liv takket være Jernbaneverket. Selvfølgelig tenker ikke Jernbaneverket på mondene ting som å tjene penger. Det er dessuten fullstendig meningsløst å si at Jernbaneverket ikke bryr seg om oss som tar toget. Det Jernbaneverket gjør, er å vise oss veien til en bedre hverdag. En hverdag vi ikke visste fantes for bare noen uker siden. Vi får frisk luft, skåner miljøet og vi kommer i bedre form. Takk, kjære Jernbaneverket. Vi er dere evig takknemlige.

Det er bare et tidsspørsmål før vi er så tynne at vi får plass i setene på Flirt-togene.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 23. november 2012.

Solhatt

Solhatt

Bloggen Moseplassen har i disse dager startet en konkurranse med stikkordet "hva er finest i hagen din akkurat nå". Jeg synes egentlig jeg har mye å velge mellom. Jordskokken er i ferd med å blomstre, i en krok står det lavendelplanter og sprer godlukt, og på trappa står fuchsiaen min blygt med nakken bøyd og rosa tårer flommende nedover.

Favoritten min er allikevel stauden goldsturm som står i beddet ut mot oppkjørselen. Jeg kjøpte den for fire år siden uten egentlig å vite hva den var. Gleden var stor da jeg oppdaget at den får store mengder gule blomster, og at den blomstrer fra august og langt ut i oktober.

Gult og lilla. Goldsturm og lilla solhatt. Ganske forskjellige, men flotte sammen. 

Siden goldsturm er en type solhatt, plantet jeg i våres lilla solhatt som en kontrast mot alt det gule. Blomstene er ganske ulike, og jeg er spent på hvordan det blir når den lilla blir litt større. Foreløpig er det den gule gullstormen som dominerer utsikten når jeg kikker ut av kjøkkenvinduet. Og det kommer den til å gjøre i mange uker til. Heldigvis!

Solhattene strekker seg mot solen.

Tett i tett med gull i beddet.

I navnet og i gavnet

Til dere som skal finne navn til de nye veiene som vokser frem i Eidsvoll: Hva med Sara Treneses vei, Cecilie Thoresens allé eller Ole Styrens brygge?

Det bygges til stadighet hus i Eidsvoll. Boligfelt vokser frem, bygda vokser, og det er bra. Men når nye områder bebygges, må man lage nye veier, og nye veier må ha navn. Det har lenge vært en trend i Eidsvoll at man kaller opp nye veier etter gamle stedsnavn og ikke etter personer. I 1972 foreslo Vegnavnkomiteen at veiene på det nye boligfeltet Vestvang skulle hete Thoresens veg og Kroghs veg, oppkalt etter henholdsvis distriktslege Thoresen (lege i Eidsvoll fra 1860 til 1907) og oberstløytnant von Krogh (som eide Mork fra 1804 til 1840). Men vegnavnkomiteen hadde feilberegnet sitt publikum, og det ble ramaskrik. I leserinnlegg i Eidsvold Blad skrev folk om hvor forkastelig det var å trekke noen mennesker frem på bekostning av andre, og det nyeutnevnte vellet ville heller ikke vite av det. Å kalle opp veier etter mennesker var i strid med tidsånden på det radikale 70-tallet. Resultatet var at veiene fikk navnene Elgvegen og Rådyrvegen.

Tidene har endret seg siden 70-tallet, også når det gjelder oppkalling av personer. Jeg vil oppfordre kommunen til å ta et dypdykk i lokalhistorien for å finne verdige kandidater til oppkalling. Og i påvente av det vil jeg tillate meg å komme med tre forslag, alle fra forgangne tider.

SARA TRENESES VEI

Sara Sandmark (1755–1836) var i sin tid en av Eidsvolls vakreste ungjenter. Hun var på ball med fiffen og skulle giftes bort til en velbeslått herre da ulykken hendte: En mann som danset halling, traff Sara i ansiktet og knuste nesen hennes. Det var en alvorlig skade, og da hun omsider kom seg på bena igjen, var nesa borte, forloveden borte, og det var også de gamle vennene. Sara giftet seg med en husmann på Styri, som spikket en trenese til henne. Derfor gikk hun under navnet Sara Trenese. Hun endte sine dager som en lutfattig kjerring, som levde på legd. Men Sara kunne fortelle historier, og hennes datter vokste opp med Saras fargerike fortellinger. I sin tid fortalte datteren Lisbeth Marie historiene videre til barna hun passet på. To av dem het Henrik og Camilla, og de sørget for at ingen glemte hverken historiene eller Sara. Sara Treneses skjebne er så dramatisk og gripende at det er vel verdt en vei.

CECILIE THORESENS ALLÉ

Cecilie Thoresen (1858–1911) vokste opp på gården Marienlyst og var datteren til den nevnte distriktslege. I 1882 var hun den aller første norske kvinnen som tok eksamen artium og begynte å studere. På den tiden var det uhørt at kvinner skulle ta utdanning, og saken måtte opp i Stortinget før Cecilie kunne bli student. Som følge av hennes kamp ble høyere utdanning åpnet for kvinner i 1884. Flere norske byer har hedret henne ved å kalle opp gater etter henne. Det er på tide at fødebygda gjør det samme.

OLE STYRENS BRYGGE

Den nye strandpromenaden i Sundet er snart klar, men noe navn har den ikke fått. Promenaden – eller brygga – går fra paviljongen til Torget. Her passerer den Sundets eldste hus – Dokkengården – og restene av den gamle vinterbrua. Både gården og brua ble bygd av sundmann Ole Hansen Styren (1741–1809). Vinterbrua han bygde i 1785 var det første forsøket på å lage en permanent overgang over elva. Frem til det måtte folk og fe ros over Vorma, året rundt. Tidlig om våren kan man fremdeles se restene av denne eldste brua, litt nord for sundbrua. Ole Styren var en fremsynt mann som, fikk ting gjort. Det fortjener å bli husket.

Innlegg i Eidsvoll Ullensaker Blad 9. juni 2012.

Når aktivitet blir en sykdom

Barn veier mer enn før og er i dårlige fysisk form. Er det ikke akkurat sånn vi vil ha det?

Jevnlig hører vi om hvor alvorlig fatt det er med den oppvoksende slekt. Unger i dag er tykkere, mer inaktive og i dårligere form enn for tyve år siden. Vi legger alle ansiktet i bekymrede folder og sier isj og isj, og allting var naturligvis meget bedre før.

Men mener vi egentlig det? Er det egentlig ungenes skyld at de er blitt feite sofaslitere? Eller kan det være … vår? Innrøm det: Det er langt mer behagelig å ha en unge som ligger på sofaen og passivt absorberer dårlig dubbete amerikanske serier enn å ha en unge som løper rundt og maser inne. Eventuelt unger som løper rundt og maser ute. Eller barn som bare løper. Stillesittende barn er behagelig. Bra for mor og far. Man får slappet av litt selv.

Ingen vil innrømme dette. Vi kan kanskje si at jooooo … kanskje lar vi barna se litt mye på tv, men vi er raske med å legge til at det gjør jo vi voksne også. Vi liker jo også å ligge på sofaen og kope når dagen er over. Men det er bare halve sannheten. Vi voksne liker veldig godt at barna ligger der. Det gjør vår hverdag lettere.

Nå er stillesittingen naturligvis ikke bare et resultat av at vi voksne er slitne når vi kommer hjem fra jobb. Det er også slik at unger i dag ikke nødvendigvis fyker rundt på ”feltet” for å se hvem de kan leke med. For tyve år siden kom ungene hjem fra skolen en gang mellom klokken 12 og 14 og kunne styrte ut og finne noen å leke med. I dag kommer de gjerne hjem i fem-tiden, etter noen timer på SFO. Da er det ikke tid for uforpliktende lek og epleslang i nabolaget. Nei, da må vi rekke organisert aktivitet. Skal ungene våre være i aktivitet, skal det for pokker koste penger. Det skal være styrt av voksne mennesker med fløyte og refleksvester, og ikke fanden om ungene skal måtte lære seg ting selv. Noen skal ha ansvaret!

Men det stopper ikke der. Vi er ikke lenger vant til at unger er aktive. Vi ler foraktlig av gamledagers ”barn skal sees, ikke høres”, men er vi så veldig mye bedre selv? Da jeg vokste opp, var vi ungene aktive. Vi var høyt og lavt, klatret i trær, gnisset på vinduene til naboen med isopor, løp for harde livet i skolegården, og klatret morkne stigetrinn opp til tårnet Vilbergbakken. Ingen av oss ble noen gang ble sett på som syke. Det som den gangen ble sett på som normalt aktive unger, med grønske på knærne og møkk under neglene, er i dag uglesett.  Litt for mange turer opp i toppen av hoppbakken, og diagnosen ADHD ville bli servert på et sølvfat. Det er så enkelt å definere en litt over middels aktiv unge som syk. De er slitsomme og bråker – det kan da ikke være normalt? Gi barnet en diagnose, og i verste fall litt ritalin. Det er best for alle.

Det finnes helt sikkert barn som har ADHD, og de skal få den hjelpen de har krav på. Men kan de virkelig være så mange? Bruken av ADHD-medisin skyter i været samtidig som ungene blir tykkere og i dårligere fysisk form. Ingen av delene fantes da jeg vokste opp. Men har barn egentlig forandret seg? Eller har vi skapt et samfunn som ikke lenger passer barn? Hva om det ikke er ungene som er syke – men systemet de presses inn i? Vi voksne hviler kanskje ikke lenger middag, men gudene skal vite at vi setter pris på å ha det stille og rolig.

Så kanskje – kanskje – skal vi gå i oss selv neste gang vi hører krisemeldinger om feite unger og dårlig grovmotorikk. Kanskje det ikke er ungenes feil. Kanskje de aller lateste ikke er ungene – men vi voksne?

For det er vel ikke sånn at alle vi som svirret rundt i Kastellskauen på begynnelsen av 80-tallet burde ha fått en diagnose?

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 28. april 2012.