Oooops, vi solgte visst barnehagen!

Litt på fire i dag, da jeg sto på butikken mellom diverse hyller middagsmat, ringte det. Det var min mann, som i tillegg til mye annet sitter i menighetsrådet. Han var nettopp blitt oppringt av en av foreldrene i barnehagen, som hadde fått mail om at menighetsrådet hadde solgt vår kjære Camilla barnehage til  kjeden Læringsverkstedet. Det var mildt sagt overraskende av flere årsaker:

1. menighetsrådets medlemmer (bla min mann) hadde aldri hørt om noe salg til Læringsverkstedet.
2. de ansatte hadde ikke hørt noe om noe salg til Læringsverkstedet.
3. foreldrene hadde ikke hørt noe om noe salg til Læringsverkstedet.
4. ingen hadde fått vite noe før kontrakten var signert
5. kontrakten med Læringsverkstedet ble undertegnet av menighetsrådets leder tirsdag - to dager før det aller siste møtet for sittende menighetsråd.

Og som om alt dette ikke var ille nok, har menighetsrådet ved dets leder ilagt de ansatte i barnehagen munnkurv. Vi foreldre ville aldri ha fått vite om salget hadde det ikke vært for at en tredjepart i saken sendte ut en mail til foreldrene. Dermed kunne vi stille opp foran kirkekontoret på Breidablikk kl 18.45 og gi uttrykk for vår misnøye. 12 foreldre stilte opp på 45 minutters varsel. Det er nesten halve foreldregruppen, helt fantastisk.

Her er brevet vi ga til menighetsrådets medlemmer i kveld. Vi venter spent på resultatet og håper at vedtaket blir omgjort og kontrakten hevet.

Mobb en politiker

Det er lite som er mer stigmatiserende enn å være med i KrF eller FrP.

Jeg er gift med en KrF-er. Å nevne det i en samtale fører som oftest til en litt pinlig pause. Blir denne lang nok, og jeg er i et passe fandenivoldsk humør (og det er temmelig ofte), pleier jeg å legge til at mannen min også sitter i menighetsrådet. Flakkende blikk og litt usikkert stemmeleie pleier å prege resten av samtalen.

For i dagens liberale Norge er det én ting man ikke skal være, og det er KrF-er. Forresten, man bør ikke være FrP-er heller. Men mens FrP-eren fremstilles som Ola Dunk i grilldress og med wunderbaum, er KrF-eren streng, humørløs og svartsynt. Et godt eksempel på det, er Eva Høili, som var toppkandidat for KrF i Buskerud ved sist valg. I tillegg til å være politiker, er hun ivrig i nettsamfunnet Twitter, hvor hun har brukernavnet @KrFEva. Når tvitrerne skal reklamere for andre tvitrere, nevner mange KrFEva. Og i samme åndedrett er de nøye med å understreke at hun er morsom, altså. Det er en fornærmelse forkledd som en kompliment.

Men i manges bevissthet er en KrF-er per definisjon ikke morsom. Når en KrF-er kommer hjem fra jobb (helst i menigheten), tar han på seg pipekraven og viser barna bilder av aborterte fostre. Det eneste som kan få en KrF-er til å le, er tanken på hva som venter Jan Thomas når han omsider kommer til helvetet.

I et slikt perspektiv er det jo maktpåliggende å nevne at KrFEva faktisk er morsom. Ikke kaster hun svovel på sine Twitter-følgere, heller. Og vi har så langt ikke blitt utsatt for ett eneste bibelsitat. Kanskje hun rett og slett er i feil parti?

Det er noe lignende med FrP-ere. «Han er FrP-er, men han er hyggelig, altså.» Gosj! Det kan vi jo ikke vente av noen som er med i FrP. En FrP-er politikkens svar på kirkebrennerne, det eneste de vil, er å bryte ned kulturlivet og velferdssamfunnet og kaste hordene ut i fattigdom og elendighet. Det som driver en FrP-er, er ønsket om egen vinning og andres undergang. Tenk!

Men hvor rimelig er det å tro at landets nest største parti drives av ren ondskap? Eller at et kristelig folkeparti er så lite kristelig at det ønsker alle andre til helvete? I anti-mobbe-landet Norge er det helt ok å mobbe disse to partiene og deres medlemmer. Men med hvilken rett demoniserer man andres meninger?

Det er som kjent i dag knapt det mennesket i Norge som ikke er liberalt. Selv stalinister vil helst fremstå i det lyset. Det er stort sett bare KrF som ikke aktivt pryder seg med dette politiske moteordet. FrP omtales gjerne som liberalistisk, og det er heller ikke stuerent. Derfor er disse partiene også fritt vilt blant alle de selverklærte liberale. Men hvor liberalt er det å henge ut mennesker med et annet grunnsyn? Det er ikke mye liberalt, det er bent frem illiberalt. Og det er i grunnen ganske kjedelig.

Misforstå meg rett: Politikken skal på ingen måte være humørløs. Vi skal for all del skal fleipe med politiske partier og grupperinger. Vi skal kunne harselere med KrF, med FrP, med kvinnegruppa Ottar, pendlerforeningen, nobelkomiteen og Lars Sponheim. Men det er en vesentlig forskjell på fleip og fordommer. Når fordommene snakker, er det ikke morsomt lenger, da er det bare dumt.

Norsk politisk debatt ville bli langt mer interessant om vi kunne slutte å tillegge andre meninger og holdninger de ikke har, og i stedet lytte til det de har å si. Det er, når alt kommer til alt, ytterst få demoner blant oss.





PS. La meg benytte anledningen til å oppklare følgende: Grunnen til at vi ikke har gardiner i stua, er ikke at det er synd. Det er bare jeg som ikke gidder. Ok?


Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 24. oktober 2009

Prosessen mot June P.

Dagfinn Nordbøs kronikk om udugelighet i det offentlige har mange viktige poenger. Selv hadde jeg dette leserinnlegget på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad for vel et år siden. Saken er en ansettelsessak, hvor en søker ble satt til side uten noen sinne å få vite hvorfor. Hver gang saken dukket opp i mediene, kom det også en ny forklaring. Da saken ble tatt opp i formannskapet, ble søkeren kastet på gangen. Hun vet fremdeles ikke hva kommunen har imot henne. Ett år etter prosessen står hun fremdeles uten fast jobb i kommunen hvor hun har vikariert siden 2005.

Prosessen

Hvordan kan man forsvare seg mot beskyldninger man ikke får vite om?

En lege i bygda, la oss kalle henne June P., ble forbigått ved utdeling av fastlegehjemler. Fordi hun var samboer med en annen lege ved det samme legesenteret, ble søknaden hennes plukket ut av søkerbunken før kommunelegen fikk den til vurdering. June P. klagde til administrasjonen, men til ingen nytte. Så klagde hun til formannskapet. En (eller flere?) av dem som fikk brev, lekket innholdet til pressen. June P. holdt sin munn lukket i påvente av behandlingen. I avisen kunne man nå lese at ikke bare familieforhold, men også pasientenes mulighet til å få annen medisinfaglige vurderinger var blitt vektlagt.

Før møtet i formannskapet kunne man lese innstillingen i saken. Den lå ute på nettet til glede for alle med slike tvilsomme interesser som å lese kommunale papirer. Nå var en tredje grunn dukket opp. Kommunen mer enn insinuerte at June P. var en vrien og vanskelig person uten vilje og evne til samarbeid.

Da møtet begynte, satt June P. i formannskapssalen. Men der fikk hun ikke bli. Saken hennes skulle lukkes og unntas offentligheten. Når en sak går for retten, får begge parter lov til å uttale seg. Men ikke når den går for formannskapet. June P. får ikke vite hva helse- og sosialsjefen mener er problemet med henne. Det som er blitt sagt innenfor de fire veggene i formannskapssalen, skal forbli der. Hvem kan forsvare seg mot sånt? Først insinuerer administrasjonen at June P. ikke kan samarbeide, så nekter de å presisere hva de legger i det.

For alt hva vi utenforstående vet, er det store problemet med June P. at hun protesterer når hun mener seg forbigått. At hun i det hele tatt klager til formannskapet, er bevis godt nok på at hun er en kranglefant. Og da er jo løpet kjørt. Hvem kan forsvare seg mot noe sånt?

Nåde den som kommer på kant med Eidsvoll kommune.

Demokratisk skrikekonkurranse

Hvem lytter hvis alle roper i munnen på hverandre?

Det er omtrent det første barn får høre på skolen: ingen hører noen dersom alle snakker på én gang. Det er rett og slett ikke mulig å høre på andre dersom man selv er opptatt av å rope ut sine egne standpunkter. En dialog er basert på at noen lytter, tenker og svarer. Det blir ingen dialog så lenge noen kun er opptatt av å formidle sine egne standpunkter. Enkelt og greit.

Dette kunne ha vært en kommentar til årets valgdebatt, hvor politikerne er drillet i å skulle si dette, dette og dette, helt uavhengig av hvilke spørsmål de blir stilt. Slik er den nye hverdagen: medierådgivere og kommunikasjonseksperter driller debattantene slik at de skal gi det rette inntrykket. Da blir dialogen med meddebattanter eller møteleder mindre viktig, det som teller, er å hamre løs på sitt eget budskap. Alle riper i den polerte overflaten – som Siv og Ernas ikke akkurat hjertelige møte i Stortinget – får stor oppmerksomhet i mediene. Det var noe uventet, nesten noe menneskelig. Gid!

Men, nei, jeg tenkte ikke egentlig å skrive om valgkampen. Jeg tenkte å skrive om de sosiale mediene, som visstnok skal være grunnleggende demokratiske og som skal øke den lille manns muligheter til å bli hørt. Vi snakker naturligvis om de sosiale mediene – først og fremst blogger og mikroblogger som Twitter.

Ikke hørt om Twitter? Uff, da. Da tilhører du ikke den lille menigheten nordmenn som flere ganger om dagen sender ut gjennomtenkte meldinger på maks 140 tegn om hva de tenker og mener om aktuelle ting. Det dreier seg om alt fra " jeg synes FrP /SV/AP/Høyre/KrF (stryk det som ikke passer) er en flokk geitebukker" til "nå har jeg lyst på sjokolade". På Twitter oppretter man en profil og en liste over tvitrere man velger å følge. Dermed blir man sitt egen nyhetsbyrå, hvor man siler informasjonen allerede før man får den. Å følge med på all tvitringen i hele verden ville være temmelig håpløst.

Med Twitter følger muligheten til å kommentere politikerne direkte, og de flinkeste av dem gidder som oftest også å svare. Man kan diskutere med andre, hele tiden innenfor en ramme av 140 tegn. Lange resonnementer er umulige på Twitter. En annen mulighet er å vise til sin egen blogg. En teaser og en url, og så kan man håpe man får noen lesere.

Man kan lett få inntrykk av at "alle" blogger. Men hvor mange blogger egentlig? Og hvor mange leser bloggene? Det er vel ikke noe mer demokratisk å skrive ting på en blogg ingen leser, enn det er å skrive det i en dagbok man låser inne i nattbordskuffen? Demokratiet avhenger ikke først og fremst av at så mange som mulig skriker så høyt de klarer, men at noen lytter og er villig til å gå i dialog. Og det er jeg ikke så sikker på om skjer med bloggere og tvitrere. Sannsynligvis leser flere disse linjene i Eidsvoll Ullensaker Blad enn på bloggen min – eller på twitter-meldingen jeg kommer til å sende om dette innlegget …

Et annet spørsmål er hvem det er som egentlig blogger. Hvem er det som skriver lange politiske resonnementer og som samtidig blir lyttet til? Skal man tro valgprat.no, er Norges beste blogg Liberaleren, ved redaktør (og eidsvolling) Per Aage Pleym Christensen. Deretter følger VamPus (alias Heidi Nordby Lunde, nummer 7 på Oslo Høyres stortingsliste), ex-Frp-er Jan Simonsen og TV2s Kjetil Løset. Ingen av disse er "den lille mann" som plutselig har fått et talerør. Per Aage er en av Norges ivrigste debattanter, og har vært det siden skoletiden. De fleste i det politiske miljøet kjente ham lenge før han ble blogger.

Jeg ønsker på ingen måte å rakke ned på noen av disse. Men at deres blogger er leste og betydningsfulle, betyr ikke nødvendigvis at blogging og tvitring er viktig for demokratiet. Det kan bli viktig for demokratiet, men per i dag er det ikke det. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å tvile på at blogger og Twitter har utvidet kretsen av mennesker som får være med på å påvirke kursen til skuta Norge. De har primært utvidet rommet til alle oss kjeftesmeller som uansett skriver leserinnlegg eller deler ut løpesedler.

Den offentlige samtalen trenger dialog, ikke bare en kakofoni av blogger og spissfindige meldinger på 140 tegn.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. september 2009

Et svineaktig dilemma

Hvilke rettigheter har studentene om foreleser får svineinfluensa og forelesningene avlyses? Og hvilke rettigheter har foreleser?

Svineinfluensahysteriet er over oss, så definitivt. Ved Universitetet i Oslo har vi fått mail med retningslinjer for hvordan vi skal håndtere influensaen. I tråd med folkehelsas anbefalinger, skal vi holde oss hjemme i syv dager etter at symptomene begynte. Dessuten presiserer universitetet at vi av hensyn til studentene skal holde oss hjemme dersom vi har mistanke om at vi har influensa. Nå trodde jeg riktig nok at syptomene på influensa ikke var til å ta feil av, men la gå. Dette reiser uansett et viktig prinsipielt spørsmål som ingen til nå har tatt tak i:

Dersom jeg blir riktig syk og blir borte fra to forelesninger, hvilke rettigheter har da mine studenter? Kurset skal gis over 14 dobbelttimer, men dersom jeg blir borte to ganger, vil de bare få 12 av disse 14 dobbelttimene. Det er en dårlig deal for studentene. På den annen side: Kan universitetet kreve at jeg skal ta igjen de undervisningstimene jeg har vært borte? Det vil i så fall bryte med alle arbeidsavtaler. Syk er syk, man må ikke "ta igjen det tapte".

Dette kan bli et stort problem, med mindre universitetet begynner å sette inn vikarer når folk blir syke. Vanligvis skjer ikke dette, og nå frykter man jo også stort sykefrafall over lengre perioder. Rett nok er svært mange fast ansatte ved universitetet over 60, og antatt ikke særlig utsatte for H1N1, men allikevel.

Vi går en interessant høst i møte, på mange måter!

Til forsvar for puggeskolen

Hvem vinner egentlig på at man ikke skal pugge noe? Det er neppe de svakeste i skolen.


– Når vi er på skolen, skal vi lære ting, fastslo rektor da min yngste sønn troppet opp med ranselen til sin første skoledag. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det nesten var et modig utsagn. For det er ofte litt vrient, dette med kunnskap. Hvordan skal elevene få det, liksom? Det politisk korrekte er å si at de skal lære gjennom erfaringer og prosjekter. Det fullstendig ukorrekte, er å si at de må pugge.

I Norge er det en nesten opplest og vedtatt sannhet at latin er skadelig. Alle vet at lille Marius døde og at det var puggingen i latinerskolen tok knekken på ham. Men hva verre er – lille Marius har tatt knekken på puggingen. Da stortinget for noen år tilbake vedtok at norske elever skulle ha to obligatoriske fremmedspråk, sto det presisert i innstillingen fra departementet at læringen av det andre fremmedspråket ikke skulle være preget av pugging. Nei, elevene skulle lekende lett lære seg tysk, fransk, russisk og spansk ved å ha rollespill og samtaler.

Skal man le eller gråte?

Nybakte foreldre oppfordres til å fortelle barna rim og regler fordi barn liker å lytte til dem. Dessuten lærer barn veldig lett nettopp slike språkremser. Tallrekken er et eksempel på dette. Knøttsmå barn klarer å telle en-to-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti lenge før de er i stand til å telle for eksempel eplene i en kurv. Til å begynne med er tallene bare en regle, først senere lærer de å bruke dem. Reglen går forut for forståelsen av tallene. I bunn og grunn er det det samme prinsippet som ligger bak puggingen av tyske kasus og franske verb.

Pugging er heller ikke det som gjør noen til skoletapere. Selv svake elever klarer å pugge tyske preposisjoner. Ved å fjerne kravet om pugging i skolen, gjør man de svake en bjørnetjeneste: Man tar vekk den delen av læringen som faktisk er ganske enkel. Samtidig vet vi at det man har pugget, det sitter. Salmevers, hovedsteder, gangetabellen, fader vår … Pugging er læringens aralditt.

Jeg skal ikke komme her og hevde at det er morsomt å pugge. Det er en jobb, som mange andre. Men er det noe argument imot? Skal puggingen vekk fordi den ikke er morsom? Når ble skolen en underholdningsarena?

Nå skal elevene selvfølgelig lære mye mer enn det som kan pugges. De skal ikke minst lære å bruke kunnskapen, forstå den, håndtere den. Pugging er bare et skritt på veien for å nå frem til det målet. Å tro at elever kan føle seg frem til kvadratrøtter eller sentrale historiske årstall, er det reneste svada. Det blir like galt å si at slik kunnskap ikke er viktig. Men må vi ikke komme tilbake til en skole hvor det som måles er om elevene kan årstallet for slaget ved Svolder eller hvilke tyske preposisjoner som styrer dativ. Kan hende kommer man raskere til en bedre historieforståelse eller beherskelse av tysk dersom man tar seg tid til å pugge disse tingene. Og kanskje gir man såkalt svake elever en bedre følelse av mestring nettopp fordi de klarer å pugge.

Og da har alle lært noen ting.

Publisert i Eudsvoll Ullensaker Blad 22. august 2009

Offentlig oppussingsobjekt

Nordmenn elsker å pusse opp: kjøkken, bad, en ny, chic sofa. Men hvem skal pusse opp det offentlige rom?

En biltur fra Norge til Sverige avslører det vi innerst inne vet: söta bror har det mye penere rundt seg enn hva vi nordmenn har. Byparker og fontener, beplantning langs veiene, blomster, trær og bed. Det er rent. Det er velstelt. Det er vakkert. Og det er så sjelden vi finner noe lignende i Norge.

For i Norge er vi ikke så opptatt av fellesarealene, det offentlige rom. Oppussing og estetikk tilhører privatsfæren, det er hus og hage som skal se pene ut. Det som ligger på den andre siden av gjerdet er noen andres, kommunens, statens, det offentliges. Og der må løvetann og brennesle fritt formere seg. Hvem bryr seg egentlig om det?

Sannsynligvis må svenskene ha skjønt noe vi ikke har fått med oss. Ikke bare svenskene, forresten, i de fleste land vi liker å sammenligne oss med, er det offentlige rom et viktig sted. Det er lekeplasser og blomster, riktig så innbydende. Man får faktisk lyst til å tilbringe tid der, sammen med andre mennesker. Og det er kanskje også hensikten?

Spesielt i byene er det vesentlig med fellesarealer hvor mennesker kan møtes. Plasser og torg, steder hvor man kan sette seg ned og prate uten å måtte kjøpe en kaffe først. Dersom vi virkelig mener at samfunnet er i ferd med å bli kaldere, er det neppe klokt å fjerne alle møtestedene. Når postkontorene legges ned, bankene helst ikke vil ha kunder i lokalene og de færreste går i kirken, er dagligvarebutikkene snart de eneste møtestedene vi har. I dette tomrommet blir parker og lekeplasser ekstra viktige. Men skal de ha en funksjon som møteplass, må de være attraktive for alle. Det må være rent, skikkelig, ordentlig. Det er det dessverre ikke alltid.

Jeg vet utmerket godt hvorfor kommunene ikke bruker penger på å plante rosebusker i kommunesentrene og henge opp slyngpelargonia i gatelampene. Det finnes ikke penger. Og rett skal være rett, dersom jeg satt i kommunestyret og måtte velge mellom sykehjemsplasser og stemorsblomster, hadde det garantert blitt det første.

Men denne forklaringen er allikevel ikke nok. Hvorfor kan Sverige, ubetinget mye lenger nede i finanskrisens dype daler enn oss, bruke så mye penger på det offentlige rom? Skal vi være helt ærlige, er det ikke mange land som har mer penger enn oss per innbygger. Til tross for det sliter vi så mye med å løse de statlige primæroppgavene at vi ikke kan prioritere å forskjønne møteplasser og innfartsårer. Våre fattigere naboer i Europa får derimot dette til.

Det er også en annen ting som slår oss der vi beundrer svenskenes parker og blomsterbed: Det ser ut til å få stå i ro. Alle som har forsøkt å pynte opp i kommunesentra i Norge, vet at hærverk er et betydelig problem. Hvorfor det går bra i andre land, kan vi jo bare spekulere i. Kanskje man rett og slett ikke ødelegger det vakre dersom man er vokst opp med det? Kanskje man rett og slett setter pris på det? Kanskje – kanskje gjør denne satsingen på det offentlige rom at man blir stolt av hjemstedet sitt?

Publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 1. august 2009.