Sunn galskap

Noen har personlig trener. Jeg har Sandra. Sandra og et veddemål om hvem som først får 50 turer på Nabben.

Det begynte som en innskytelse. Det var nyttårsaften, og det slo meg at jeg kunne sette meg et mål for 2015. Vanligvis nøyer jeg meg med det faste nyttårsforsettet, som til min manns store skrekk lyder «være mindre ettergivende og mer hurpete». Men i år tenkte jeg at jeg kunne ha som mål å gå 50 turer på Ninabben. Sånn omtrent en tur i uka, med fratrekk for litt sykdom og uforutsette ting. En tur på Nabben i uka måtte være bra, tenkte jeg.

Men det var før jeg veddet med Sandra.

SANDRA

Akkurat her tenker jeg at det er på sin plass å skrive litt om Sandra. Det er nemlig ikke slik at det er naturlig at Sandra og jeg kjenner hverandre. Jeg kunne – teoretisk sett – ha visst om Sandra dersom jeg hadde brukt siste del av tenåra på å være barnevakt og trillepike på Minnesund. Men det gjorde jeg ikke. Jeg tilbrakte den siste delen av tenåra i kjellerstua til en kompis på Dokken. Vi kjederøkte Marlboro, diskuterte Livet, Døden og Kjærligheten og gjorde narr av alle som drev med sport. De sier at grunnformen er den man har når man er 18. Den var – for å si det forsiktig – elendig.

Sandras grunnform er ikke elendig. Sandra har aldri sittet groper i en sofa og fylt askebegre med sneiper. Sandra har vært ute og i bevegelse hele livet. Som tenåring fikk hun hund av foreldrene sånn at hun skulle ha en turkamerat når hun hele tiden føyk rundt i skog og mark. Jeg mistenker Sandra for å være Therese Johaug i forkledning. Og hadde det ikke vært for at hun var kontaktlærer for min eldste sønn på barneskolen, hadde vi neppe møtt hverandre.

VEDDEMÅL

Sandra er med andre ord omtrent halvparten så gammel som meg, halvparten så tung – og dobbelt så sprek. Å vedde med henne er kanskje ikke det lureste jeg har gjort. Men sånn er det blitt. Det gjelder å være førstemann som får 50 turer på Nabben i 2015. Og vi vedder ikke for moro skyld.

For i tillegg til å være supersprek er Sandra også en terrier. Vanligvis når jeg vedder med noen, blir de lei og gir seg. Men ikke Sandra. For første gang har jeg møtt noen som vil vinne like mye som jeg. Dermed er det som var en plan om én tur i uka på Nabben blitt en kamp om å skvise inn flest mulig turer i løpet av uka. Før frokost eller etter at familien har lagt seg – det spiller ingen rolle. Hodelykta ligger til enhver tid klar i gangen. Og vi ligger side om side i konkurransen. I januar hadde vi 13 turer. I februar 18. Forrige helg passerte vi 45 turer. Hver tur rapporteres på vår lukkede Facebook-gruppe (med bare oss som medlemmer), med bilde fra turen og noen ord om føret og forholdene. Stadig oftere går vi sammen. Jeg først, mens Sandra jager meg oppover mot nye personlige rekorder. På hjemmebane er det ingen jeg snakker mer om enn henne. Vinterferien ble en dag kortere enn planlagt da Sandra plutselig hadde fire turers forsprang på Nabben. Man kan jo ikke sitte på fjellet og se at luka øker!

NATUREN PÅ NÆRT HOLD

Javisst er det galskap. Det er vilt, meningsløst og tullete. Men det er gøy. Og det gjør at vi går turer når vi normalt ikke hadde giddet. Vi har gått i 20 cm nysnø. Gått med feber og forkjølelse. Sklidd på piggsko nedover blåhålka. Kjent sluddet piske mot ansiktet. Sett trærne på toppen bøye seg i vinden. Trasket innover i skauen lørdag kveld når andre samles rundt Lotto-trekningen. Det har vært dager hvor snøen har glitret som av tusen diamanter, og andre hvor bøsset har farget skogen svart og det er så vidt lykta har klart å lyse opp stien. Med 4–5 turer i uka opplever vi skiftningene i årstidene på nært hold, og ikke minst hvor fort det endrer seg. Min fineste tur var i -12 med fullmåneskinn og snødekte trær i februar. Sammen med en lånt tenåring løp jeg det remmer og tøy kunne holde nedover stien i løssnøen. Da er det nesten uforståelig når mildværet kommer noen dager senere og alt blir hardt og vått.

ALLTID FINT I SKAUEN

Et veddemål gjør at man kommer seg ut. Terskelen blir lavere og lavere. Uten Sandra hadde det helt klart vært færre turer. Men jeg har lært noe viktig: Uansett hvor ille været er, er det fint inne i skogen. Det finnes faktisk ikke dårlig vær. Med en vindtett ytterdress og sko med pigger er mye gjort. Og selv jeg, som er overbevist om at jeg tilhører den lille gruppa som er ute av stand til å komme i bedre form, har sett tiden på runden bli kortere og kortere. Det er faktisk ikke så mye som skal til. En time i skauen noen kvelder i uka gjør underverker for både kropp og sjel.

GIR OSS IKKE NÅ

Hva vi vedder om? Nei, akkurat det vet vi ikke. Det viktigste er konkurransen. Og hva vi skal konkurrere om etterpå. For vi kan ikke gi oss nå!

Alle burde hatt en Sandra!

PS. Sandra, jeg vet at du leser dette. Vil bare fortelle at jeg har meldt deg på Mistbergløpet. Konkurranseklassen. Jeg kommer og heier!

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. mars 2015.

Vaksinasjon er ingen privatsak

 Det er et paradoks at man vurderer å forby røyking samtidig som man lar vaksinasjon være en privatsak.

Vi hører det til stadighet: Folk vil ikke vaksinere barna sine, fordi det er naturlig å få barnesykdommer. Javisst er det naturlig. Det er også naturlig å få et sted mellom 8 og 10 barn og at halvparten dør før de når voksen alder. Det er naturlig å dø av bakterieinfeksjoner, det er naturlig at tennene råtner i munnen, og det er naturlig at man dør før man fyller 40. Grunnen til at vi som oftest overlever bakterieinfeksjoner, at vi ikke tygger grøt på gommene og at gjennomsnittlig levealder er rundt 80 år er fullstendig unaturlig: Det kalles fremskritt, og det er fundert på kunnskap, medisin og forskning. Det er først når vi har glemt hvor brutal og nådeløs naturen er, at vi kan tillate oss å takke nei til det som gjør moderne liv godt å leve. Vaksinenekt er historieløst og kunnskapsløst. Det er ingen grunn til å romantisere livet slik det var frem til begynnelsen av 1900-tallet. Det var hardt, grusomt og favoriserte de sterkeste.

INGEN PRIVATSAK

Så vil noen si at det er en privatsak å vaksinere. Det er definitivt en privatsak om man røyker, i hvert fall om man lar være å røyke inne og følgelig ikke utsetter andre for passiv røyking. Med vaksiner er det annerledes. Når en stor nok gruppe ikke blir vaksinert, risikerer man at utryddede sykdommer kommer tilbake. De siste ukene har vi sett hvordan en meslingepidemi har fått fotfeste på vestkysten av USA. Det hadde ikke skjedd om det ikke var store grupper i befolkningen som hadde nektet å la seg vaksinere.

ET ETISK RIKTIG VALG

Det er faktisk slik at det er noen som av ulike årsaker ikke kan vaksineres. Det gjelder spedbarn, kreftsyke, HIV-pasienter og dem som er allergiske mot noen av virkestoffene i vaksinene.  En kreftpasient  som går på cellegift, vil heller ikke ha nytte av å være vaksinert fordi immunforsvaret er kjørt helt ned. For alle disse gruppene er det livsviktig at andre er vaksinert – at vi har flokkimmunitet. Å vaksinere ungene sine er å beskytte dem mot potensielt dødelige sykdommer, samtidig som man beskytter de medisinsk aller svakeste. Det er et etisk riktig valg på alle mulige plan.

AUTISME

Mange er redd for at MMR-vaksinen (mot meslinger, røde hunder og kusma) skal gi autisme. Årsaken til det er Wakefields skandaløse ”forskning” fra 1998, hvor han konkluderte med at det var en slik sammenheng. Denne forskningsrapporten skremte vannet av småbarnsforeldre, som tilsynelatende måtte velge mellom pest eller kolera: vaksine eller autisme. Senere er det gang på gang blitt vist at Wakefield begikk forskningsjuks av aller groveste sort, og det finnes ingen forbindelse mellom MMR-vaksinen og autisme.

EKSENTRIKERE

Lenge har sykdommer som meslinger og polio være så å si utryddet i Vesten. Nå er de på vei tilbake fordi en liten gruppe mennesker ser det som sin individuelle rett å nekte vaksiner. De er skeptiske til myndighetene, til legemiddelindustrien, til helsevesenet. De ser konspirasjoner i det meste og fanden på flatmark. Denne lille klikken eksentrikere er i ferd med å sette liv i fare. Hadde det bare vært deres egne, hadde det vært en privatsak. Men livene de risikerer, er barnas. Og livet til de svakeste av de svake.

Folk må gjerne røyke for min del. Men å vaksinere ungene sine burde være lovpålagt.

 Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. februar 2015.

God nok jul

Ambisjonene mine for adventstida er stort sett bare å overleve.

Jeg er ingen stor fan av jula. Det er å trekke det litt langt å kalle meg en julehater, men jeg synes det er mye styr. For meg kunne julefeiringa bestått i å sitte på ei lita hytte på fjellet uten tre, kake, ribbe eller gaver. De korte dagene kunne fylles med lange skiturer, og kveldene med å sitte foran peisen og lese bøker. Som en juleferie uten jul, for å si det sånn.

Men nei, familien ønsker ikke å tilbringe jula på fjellet. Det var noe med at de syntes 7 mennesker på 70 kvadratmeter ble litt trangt. Og noe med utedo og mangel på strøm, internett, dusj og vann. Og at Toro tomatsuppe ikke var aktuelt på julaften.  Folk i dag er så kravstore!

PEPPERKAKEHUS

Det blir med andre ord tradisjonell julefeiring. Og en tradisjonell adventstid som i hovedsak består av å sette opp lister og planer og krysse av etter hvert som man arbeider seg nedover. Noen kakeslag blir det også. Til stor glede for småfuglene i februar.

Nå er jeg ikke utelukkende negativ til julebaksten. Pepperkaker er gøy. Rettere sagt: Pepperkakehus er gøy. Å bake pepperkakehus er min store førjuls-egotripp, og jeg bruker gladelig et par dager på å bygge, pynte og sette sammen. Det handler mer om å leke ingeniør enn om å være konditor. For en ultrateoretiker er det en enorm glede i å skjære til varme hussider, pynte dem og sette dem sammen til byggverk. Mens andre gjør sånne ting med barna, kaster jeg mann og unger på dør og okkuperer kjøkkenet. Når man har 20 dekorerte, skjøre husdeler liggende rundt på brett, er det siste du ønsker, en tenåring med altfor lange armer og bein som bare skal hente juskartongen i kjøleskapet. Da får de heller gå på Shell og kjøpe seg noe der.

KOKT EGGEPLOMME

Andre julekaker fyller meg bare med undring. Hvordan har våre formødre (for ja, her tror jeg vi kan anta et tradisjonelt kjønnsrollemønster, gitt) kommet frem til disse oppskriftene? Ta berlinerkranser, for eksempel. Hvordan fant noen ut at man skal lage eggedosis av én rå og én kokt eggeplomme? Seriøst? Og hvor mye prøving og feiling ligger ikke bak innsikten om at man må veie eggene til krumkaker uten skall før man tilsetter sukker og mel?

RULLE DUKER

Rulling av duker er en annen ting som hører jula til. Ekteskapet er aldri så skjørt og vaklevorent som når vi står der med en tre meter lang linduk som skal x antall ganger gjennom rulla. Som selvfølgelig er av den gamle sorten med sveiv. Ekteparet Moser kan antageligvis få en ny nobelpris ved å undersøke den mannlige hjernen under rulling av duker. Jeg tror den er temmelig nær overledning, spesielt under den fjerde beskjeden om å brette og strekke.

GODT NOK

Men i år tror jeg alt skal nedskaleres. Jul blir det uansett, ryktes det. Med litt flaks skal jeg klare å finne julegardinene før januar, og om jeg får ånden over meg, skal jeg vurdere å bake et slag eller to som kan pynte opp kakefatet på julaften. Utover det skal julestria holdes på et behagelig minimum.

Familien er jo tross alt overlykkelig over at de ikke må traske gjennom nysnøen på truger for å komme til ei kald hytte lille julaften.

Knask, knep og kultne voksne

Voksne folk som kjefter på små unger som går halloween, burde skamme seg. Dypt og inderlig.

Førstkommende fredag er den her igjen, halloween. Dagen da små og ikke fullt så små kler seg ut og går på dørene for å tigge godteri. Dagen som avslutter det årlige sesongsalget av gresskar, og dagen da en rekke voksne konkurrerer om å fordømme denne amerikanske tradisjonen sterkest mulig. For vi har jo julebukk, så hva i all verden skal vi med halloween?

For noen er motstanden mot halloween så stor at de skjeller ut ungene som ringer på. Der står det altså en liten gruppe småunger, kledd ut som hekser og prinsesser, skjeletter og Batman, uten at noen på ramme alvor kan la seg skremme av dem. De har gledet seg i ukevis til å gå halloween, og de ringer på hos en litt perifer nabo. Som åpner døra, ser ungene og forteller dem hvor ufattelig dumme og frekke de er som kommer til nettopp ham. Man kan spørre seg hvem som er dummest.

INGEN ERKENORSK TRADISJON

Det er selvfølgelig helt sant at halloween ikke er en erkenorsk tradisjon. Det var ikke slik at Olav den Hellige innimellom kristningen av Norge kledde seg ut som en zombie og gikk for å skremme Tore Hund i slutten av oktober. På den annen side er det svært få tradisjoner vi har, som salig Olav ville kjenne igjen. Vi har sluttet å blote og å holde treller, og det er ikke lenger sosialt vel ansett å reise til Europa for å plyndre klostre og voldta nonner (selv om noen sikkert vil mene at det går en rett linje fra vikingtoktene til moderne charterturer). De aller fleste tradisjonene vi har, har vi lånt fra andre.

ALLEHELGENSAFTEN

Halloween kom til Norge på slutten av forrige årtusen. Tradisjonen selv er allikevel eldgammel. Navnet halloween er en sammentrekning av all hallows evening, som helt enkelt betyr allehelgensaften. Halloween er dermed dagen for å minnes alle helgener, og i vid forstand alle døde. Det er bare å se på en kirkegård på allehelgensaften, så ser man at tradisjonen lever i beste velgående blant lek og lærd også i Norge. Forskjellen er at mens man her tradisjonelt har tent lys på gravene, har man i den keltiske tradisjonen (som amerikanerne har importert) kledd seg ut som skrømt for å markere det samme.

AKTIVE UNGER

For unge og unger i dag er halloween blitt en viktig merkedag. De gleder seg i ukevis og planlegger både fester og kostymer. Alle som bekymrer seg over passive dataunger, burde glede seg over halloween. Ungene kommer seg ut og gjør noe annet enn å sitte foran skjermen. Midt i den dystreste tiden av året samles ungene og gjør noe positivt ut av det deprimerende høstmørket. Det burde glede enhver voksen som mener verden var bedre i gamledager (som for øyeblikket er definert som 70-tallet, ifølge mine barn).

Hvis man allikevel overhodet ikke vil være med på denne nye måten å feire allehelgensdag på, så får man skru av utelampa. Ingen utelampe, ingen halloween. Og skulle noen smådjevler allikevel forville seg bort til døra under ei slukket utelampe, får man oppføre seg som en voksen.

Man kjefter ikke på forventningsfulle, lykkelige småunger.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 25. oktober 2014.

Bjelleklang over Verkensletta

Hva skal man med sykkelbjelle når ingen hører den?

For et par år siden slo jeg opp med sykkelen. Vi gikk rett og slett hver vår vei: jeg ut i skauen til fots, sykkelen inn i det innerste mørke i garasjen. Jeg sverget at jeg for siste gang hadde kledd meg ut som klovn for å svette langs veien. Så feil kan man åpenbart ta.

For da jeg plutselig skulle slutte å pendle til Oslo, men i stedet jobbe på Råholt, kom jeg til at det var på tide å smøre kjeden og få luft i dekkene. 11 kilometer er bortimot perfekt pendleravstand for en middelaldrende kvinne uten målbar kondisjon.

SYKLISTER OG GÅENDE

Som syklist må man ta et valg: Enten må man se på seg selv som en treg bilist, eller man må tenke på seg selv som en fotgjenger, versjon 2.0. Siden sykkelen min og jeg har et ganske kjærlighetsløst forhold, og dertil i flere år har vært separert, har jeg valgt det siste. Jeg er en engstelig syklist som velger gang- og sykkelvei der jeg kan.

Problemet er naturligvis at gang- og sykkelvei ikke bare for syklende, men også for gående. Og selv en saktetråkkende syklist kan skremme vettet av hvilken som helst fotgjenger når hun kommer glidende bakfra. Skolebarn er et kapittel for seg – de bør helst passeres i sneglefart. Men det hadde vært veldig greit om de hørte meg når jeg kom.

«PLING-PLING»

De første ukene løste jeg dette ved å rope «pling-pling». Og selv med mine moderat utviklede sosiale antenner skjønte jeg at det var rart. Hvis folk flyttet seg, var det med en ytterst skeptisk mine.

Med andre ord var det nødvendig å utstyre sykkelen med bjelle. Jeg krysset fingrene for at fotgjengerne skulle ta klimpringen som et vennlig «ikke vær redd, her kommer jeg», ikke som et bryskt «kom deg unna». Så da jeg fikk på bjella og begynte å bruke den, var jeg spent på hvordan reaksjonen ville være. Det jeg ikke var forberedt på, var at det ikke skulle være noen reaksjon.

TELEFON OG MUSIKK

For en sykkelbjelle er ikke lenger hva det var. Lyden kan like godt være en tekstmelding som tikker inn, og ingen bryr seg jo om andres meldinger. Dessuten står de færreste på et busstopp og kikker på jordene rundt og lytter til fuglesangen. De står med ansiktet bøyd over telefonen, med musikk i ørene. Skal man kunne varsle dem, trenger man ikke en bjelle, men et trykklufthorn.

Jeg er ikke den første som har oppdaget at kombinasjonen telefoner og fotgjengere kan være skummel. Når jeg kommer trillende på sykkelen er tempoet så lavt at det aldri er farlig. Det er det derimot når fotgjengere med blikket stivt festet på skjermen ramler ut i en trafikkert vei. Ikke ser de seg for, ikke hører de noe, men de har lært at bilistene skal ta hensyn til myke trafikanter. Dessverre gjelder de fysiske lovene også etter oppgraderingen til iOS 8. I byene er fotgjengere som går i sin egen verden blitt et problem. Ingenting stenger verden bedre ute enn en skjerm og noen ørepropper. Noen ganger kan det imidlertid være lurt å ta del i den virkelige verden.

RINGER OG RINGER

I livet til fotgjenger 2.0 (altså meg på sykkel) er det hele bare forunderlig. Og jeg har ennå ikke gitt opp. Jeg ringer og ringer og ringer i bjella, men stort sett til ingen nytte. Fotgjengerne skvetter like høyt som før når jeg triller forbi i litt mer enn gangfart (men ikke mye). De eneste som til nå ser ut til å fatte interesse for en syklist med flunkende nye sykkelbjelle, er noen alpakkaer på Verket. Selv om jeg vedder på at de innerst inne lurer på hva i all verden den skapningen der er for noe.

Omtrent det samme som fotgjengerne, altså.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 20. september 2014.

Hva skjedde med moroa?

Når ble alt så fryktelig alvorlig?

Det er ikke til å komme unna at jeg ble født i et annet årtusen. Jeg vokste opp mens panneluggene sto rett til værs og Åge Aleksandersen var en av de tøffeste kara som fantes. På den tiden spilte jeg håndball sammen med de andre jentene i klassen. Vi var Eidsvold Turns piker 11, vi spilte med liten ball, og vi var dårlige. Skikkelig dårlige. Jeg kan ikke huske at vi noen gang vant noen kamper. Vi lå nederst på alle tabeller, vant aldri noen turneringer – men vi hadde det gøy allikevel. Vi surret rundt på Fåberg Cup og gnålet Live is Life mellom slagene. Kikket litt på gutter, spiste litt is, brydde oss ikke så mye om resultatene.

Jeg vet ikke om det er rom for sånne som oss i dag. Sånne som meg. Som var med på grunn av det sosiale, men uten ambisjoner eller drømmer om en karriere innen håndballen. Vi som innerst inne var litt redd for ballen og som syntes det var ubehagelig å bli skikkelig andpustne. Vi som var med for moro skyld.

BLODIG ALVOR

I dag er det meste alvor. Blodig alvor. Unger skal trenes og drilles; talenter skal oppdages og rendyrkes, kultiveres og løftes frem. En dag skal de stå på den internasjonale scenen, enten som idrettsstjerner eller som musikalske virtuoser. Det er slutt på å spille piano hos en gammel dame en halvtime hver uke – her skal det øves og spilles og gis konserter i kulturhuset. Løkkefotball er helt ut. Her gjelder det å trene så mange dager i uka som mulig. Terpe på teknikk og lesing av spillet. En dag skal en av disse ungdommene løfte trofeet og være Verdens Beste.

Ikke misforstå: Det finnes unger som synes det er topp å trene hver eneste dag, som ikke får nok, som lever og ånder for sporten. Det finnes unger som har helt spesielle anlegg for musikk og som ikke kan tenke seg noe bedre enn å kjæle med fiolinstrengene. De skal selvfølgelig få lov til å utvikle seg.

HVOR LENGE ORKER MAN?

Men de aller fleste unger er ikke sånn. De aller fleste unger er helt ordinære og kommer aldri til å ta verden med storm. De er vanlige, morsomme, herlige unger som egentlig ikke har noen ambisjoner utover det å henge sammen med kompisene og trikse litt med en ball. Spørsmålet er om det egentlig er plass til dem. Hvor lenge henger de egentlig med når de hele tiden må forholde seg til ambisjonene til trenerne, til klubben, til foreldrene? Hvor greit er det å oppleve at man aldri strekker til? Hvor lenge gidder man egentlig da?

GENERASJON PERFEKT

Ungdommer i dag er så perfekte at min generasjon nesten ikke kan forstå det. Dette er generasjonen som aldri har ringt på og stikki av, som aldri har gnisset på naboens rute med isopor, som aldri har spekulert i  hva som er minimum av lekser som må til for å slippe å stryke. Ungdommer i dag opplever press fra alle kanter om å være bra – eller bedre enn bra. De skal være enere i idrett, enere på skolen, best på sitt instrument. Er det rart mange sliter? Damer i min generasjon snakker om at vi lider av flink pike-syndromet. Tro meg: vi er de reneste sjuskene sammenlignet med jentene som er tyve år yngre enn oss.

For samfunnet kan det umulig være heldig med alle disse ambisjonene. Ja visst skal talentene få en mulighet, men hva med dem som er akkurat passe flinke? Skal ikke de ha et tilbud? Finnes det egentlig en breddeidrett i dag? Og hva med rebellene? De som har tanker og ideer som går på tvers av det etablerte og som er med på å dytte samfunnet videre? Har vi plass til dem? Finnes de?

Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det: De aller fleste av oss er fullstendig ordinære. La oss få lov til å være det. Vi kan gjøre vårt beste, men verdensstjerner blir vi aldri. Men vi kan være lykkelige for det.

For noen ganger er ikke lykken å vinne en fotballcup, men å spise is og kikke på gutta. Og å synge Live is Life for full hals.

Av Christine Meklenborg Salvesen (f 1972)

Typisk norsk

Det er generelt altfor få som er stolt av å snakke et asymmetrisk V2-språk.

Korrekt tanke nå er «hæ?». Var ikke V2 noe fra krigen, liksom? Jo, da. Det var det. Men V2 er også et språklig trekk som på verdensbasis er uhyre sjeldent – men som alle vi som snakker norsk, har. Faktisk er det sånn at hvis noen spør hva som er typisk norsk, så er det V2.

VERBET PÅ ANNENPLASS

V2 er forkortelsen for «verb second», noe som innebærer at verbet alltid står på andreplass i setningen. Verb, for å friske opp i det, er ord som kan bøyes i tid: jeg spiser – jeg spiste – jeg skal spise. I et språk som norsk kan subjektet stå både foran og bak verbet, avhengig av setningen. (Og subjektet er altså den som spiser – eller hva det nå er verbet måtte uttrykke.) Med andre ord er begge konstruksjonene under fullstendig riktige og helt vanlige:

·        Jeg skal gå i bunad 17. mai.

·        17. mai skal jeg gå i bunad.

Subjektet i begge setningene er «jeg». I den første setningen kommer det foran verbet («skal gå»); i den andre kommer den etter verbet, mens adverbialet «17. mai» kommer først i setningen. I begge tilfeller står verbet trygt og fast på annenplass i setningen. Sånn må det være på norsk. Ingen med norsk som morsmål ville uansett sinnstilstand eller promille finne på å si «17. mai jeg skal gå i bunad».

SJELDEN KONSTRUKSJON

Det interessant er at det er slik en engelskmann ville ha formulert det, og det samme ville en franskmann. Andre språk ville kanskje plassert verbet til slutt: «17. mai jeg i bunad skal gå». Den varianten vi har i norsk – altså V2 – er vanlig i språkene vi kaller germanske (tysk, svensk, islandsk osv.), dog med unntak av engelsk. Dessuten har man V2 i noen få andre europeiske språk, som bretonsk og estisk. Utenfor Europa finner vi V2 bare i Sør-Afrika (afrikaans) og i et lite område nord i India. Det betyr at for de aller fleste mennesker i verden er V2 noe fryktelig rart.

ASYMMETRISK V2

Men selv om det finnes en liten gruppe V2-språk, betyr ikke det at de oppfører seg helt likt. I norsk har vi V2 hovedsakelig i hovedsetninger. I leddsetninger er det begrensninger på bruken. Selv om vi kan si at «Jeg sier at 17. mai skal jeg gå i bunad», skurrer det med «Jeg beklager at 17. mai skal jeg gå i bunad». I enkelte andre V2 språk er dette derimot helt korrekt. Disse språkene kaller vi symmetriske V2-språk fordi det ikke er forskjell på hoved- og leddsetninger. Språkene hvor det er en forskjell på hoved- og leddsetninger, kalles asymmetriske leddsetninger. Norsk er dermed, som de andre skandinaviske språkene, et asymmetrisk V2-språk. Det har de felles med nederlandsk og tysk, med den forskjell at i de to språkene kommer verbet til slutt i leddsetninger. Slik sett danner de skandinaviske språkene en helt spesiell undergruppe av V2-språk.

PRAKTISK BETYDNING

Har så dette noen praktisk betydning? For alle som skal lære språk, er dette nyttig kunnskap. De som skal lære norsk, trenger en forklaring på hvorfor ordene tilsynelatende hopper rundt uten mål og mening. Kunnskap om V2 vil også kunne forklare hvor ordet «ikke» skal stå. Verbet kommer nemlig foran «ikke» i alle hovedsetninger, men etter «ikke» i leddsetninger: «Det regner ikke», men «Han beklaget at det ikke regnet». Jeg har mange venner med et annet morsmål enn norsk, og uansett hvor gode de er i norsk, er det sjelden de mestrer plasseringen av «ikke». Tro meg: Det er vrient.

En annen gruppe som har nytte av å vite dette, er lærere og elever i fremmedspråk. For et barn som skal lære engelsk, er det fort gjort å si noe sånt som «Yesterday went I to Oslo». Det er skrikende feil på engelsk, men helt korrekt om det hadde vært norsk. Derimot er det greit å vite for dem som skal lære tysk, at de kommer et godt stykke på vei med norsk ordstilling.

Dessuten gjør det at man med hevet hode kan gå ut i verden og vite at man er noe så sjeldent som en morsmålsbruker av et asymmetrisk V2-språk

 Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 10. mai 2014.