søndag 5. juli 2009
Nabo Jensen
Nabokrangler. Nabofeider. Den jævla naboen. Hvorfor leser man så sjelden om de virkelig gode naboene?
I mitt 37 år lange liv har jeg bodd fem forskjellige steder. Når jeg skal fortelle om stedene jeg har bodd, ender jeg som oftest med å fortelle om naboene, om Borghild og Kjellaug, om Svein-Ola og Kjell. For av en eller annen grunn har de gjort vel så stort inntrykk som romløsning og utsikt.
Naboer er jo nesten like pussige som familie. De kan ikke velges. Mens venner og kolleger til en viss grad følger av interesser og aktiviteter, er naboer og familie noen som bare er der. På godt og vondt. Mine naboer har stort sett vært på godt.
Da jeg flyttet for meg selv, var min nye nabo en sprudlende dame i slutten av 70-årene. Hun var enke og fortalte meg temmelig raskt om at den forrige beboeren hadde dødd der hvor jeg bodde. Med malende bevegelser fortalte hun om hvordan hun hadde hørt skrapende lyder fra leiligheten den kvelden han døde. Kanskje hadde han forsøkt å be om hjelp? Jeg sov litt dårlig den natten. Men min nabo var langt fra engstelig av natur. Dette var på den tiden den såkalte Frognermannen var skyld i en rekke overfallsvoldtekter i Oslo. Noe som opptok min nabo så mye at hun en dag stoppet meg i trappen med følgende beskjed:
– Om du noen gang opplever at noen følger etter deg når du går hjem om kvelden, så ring på hos meg. Da kommer jeg ned med hagla!
Min neste nabo var en to meter høy anarkist med kroppen full av tatoveringer og en bart som lignet på en død mus. Han var sossialist (med trykk på første stavelse) som arrangerte møter med kammerater fra faaagforeninga. Med en overbevisende selvdisiplin ønsket han meg velkommen der jeg kom slepende opp trappene med flyttekasser, iført en feiende fin Unge Høyre-t-skjorte. Men ideologiske forskjeller til tross, min nabo var en skikkelig fyr. Skikkelig, litt ensom, veldig beskyttende. Da en venn av meg låste seg inn i leiligheten min en gang jeg var bortreist, krasjet han på vei ut inn i to meter tatoveringer og en død mus. Hva i h*** gjorde han der, liksom?
Nabolaget jeg er oppvokst i, har vært av den omsorgsfulle typen. Naboer som hjelper hverandre, måker snø for hverandre, prøvesmaker vin hos hverandre og følger med på postkasser og tørre blomster. For et par år siden stengte de av hele veien og dekket langbord der i stedet. Da vi i fjor flyttet derfra var med andre ord fallhøyden temmelig stor. Hva slags naboer ville vi nå få? Man leser jo avisen (og Donald) og vet at det kan være så ymse.
Gleden er desto større når man oppdager at ens nye naboer ikke bare er skikkelige mennesker, men trivelige også. Ingen utagerende festing, ingen krangling om postkassestativer eller parkeringsplasser. Derimot er våre nye naboer overmåte oppmerksomme og hjelpsomme. En bil som ikke kommer seg opp på vinterføre? Vips står naboen der med sprayklister og muskelkraft. En vaskemaskin som konker ut? Så klart naboen stiller opp for å hjelpe til å bære den ut. Bortreist noen dager? Naboen vanner blomster. Selskapssyke unger? Så klart de kan komme på besøk! Bare lyst til å slå av noen ord? Selvfølgelig har naboen tid til det!
Jeg tror rett og slett vi har vært usedvanlig heldige med våre naboer. Så la det være sagt: Glem nabo Jensen. De aller fleste er trivelige folk. Selv om jeg naturligvis tror at våre naboer (nåværende og tidligere) er i en klasse for seg!
Har jeg noen gang sagt skikkelig takk?
lørdag 4. juli 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)