En gang var ferie ferie. Det er lenge siden, det!
- Dette skal bli deilig, sa min bedre halvdel og strakte seg.
- Nå skal vi virkelig kose oss.
Jeg stirret uforstående på ham. Kose oss? Vel har han enkelte aparte interesser (som gangveier og sykler), men dette?
- Kos? spurte jeg.
- Sommerferie. Det skal bli godt, fortsatte han.
Der og da innså jeg blunderen. Han kunne ikke ha mottatt Notatet. Notatet om Hva Som Må Gjøres Sommeren 2010. Det er, når sant skal sies, en temmelig lang liste. Hyppig brukte ord inkluderer beis, lakk, olje og rundvask. Absolutt ikke morsomt. I fjor sommer (de seks dagene den varte) sto vi på hver vår stige og beiset. Det ga meg én viktig innsikt: Jeg har ikke et rikt nok sjelsliv til å beise hus. Der oppe på stigen burde jeg ha kontemplert, tenkt på meningen med livet, fundert over tilværelsens store spørsmål. Alt jeg klarte å føle, var kjedsommelighet. Kjedsommelighet iblandet store doser irritasjon hver gang P4 spilte Postgirobygget og jeg sto tre meter over bakken med beisespannet uten mulighet til å skifte kanal. Den eneste store beslutningen jeg evnet å ta der oppe på stigen, var at den gangen jeg vinner i Lotto, skal jeg sette av penger til et husbeisingsfond. Rentene derfra skal gå til å betale noen for å beise huset mitt i all fremtid. Ett år med Lotto-spilling har foreløpig ikke ført til noen million, og dermed er vi tilbake til Notatet om Sommeren 2010.
Det skulle altså vise seg at min mann ikke hadde kjennskap til Notatet. Her satt han altså og lot som om sommerferien var en FERIE. Hørt på maken. Skaden måtte umiddelbart rettes opp.
- Jeg tenkte at vi kunne begynne med det ene barnerommet nå til helgen, foreslo jeg.
- Vi må sparkle og pusse, male vegger og karmer, og vi må ta en tur til Ikea og kjøpe gardiner. Etterpå er det soverommene på hytta. De trenger rundvask, og alle gulvene må lakkes. Det tenkte jeg vi kunne gjøre uken etterpå.
Jeg hørte et snøft og en triumferende kommentar:
- Jeg må på jobb den mandagen.
-Fint, sa jeg.
- Da gjør vi så mye vi kan den helgen, så reiser du bare hjem. Da kan du olje terrassen mens vi andre er på hytta – og ikke glem at sørveggen trenger et strøk til.
Innerst inne visste jeg hva min mann tenkte på: En gang var sommerferie ensbetydende med ferie. Jeg husker dovne dager i en hengekøye, hvor jeg kunne lese bok mens jeg hadde god utsikt til min far, som beiset hytta. Selv kunne jeg hoste opp de utroligste allergier bare for å slippe unna. Jeg var allergisk mot maling. Mot gress. Mot støv. Mot arbeid generelt. Det eneste jeg ikke var allergisk mot, var jordbær, bøker og hengekøya. Min far, derimot, var utrettelig. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor han alltid måtte drive med noe. Lenge trodde jeg det var min far det var noe i veien med. All denne beisingen, malingen, vedlikeholdet, plenklippingen. Hvorfor kunne han ikke bare finne frem en hengekøye og en god bok?
Det er først nå de seneste årene at jeg har forstått det: Han hadde mottatt Notatet, i stadig oppdaterte versjoner. Notatet om Hva som Må Gjøres Sommeren 1978. Sommeren 1985. Sommeren 1990. Stadig nye oppgaver. Stadig sikret omsetning for produsentene av maling, beis og løsemidler. Stadig med en fornøyd kone som nikket anerkjennende når det andre strøket fikk veggen til å glinse i solskinnet (for det var alltid sol den gangen).
Men det var den gang. Barndommens somre er ugjenkallelig forbi. Sommerferie er ensbetydende med hardt arbeid. Min mann burde ha innsett det nå:
Å kose seg er det ikke tid til før til høsten.
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 3. juli 2010.
