Språk kan ikke styres. I hvert fall ikke talespråket.
Etter dagens opphetede debatt om språklig normering på Twitter, har jeg lyst til å sprenge rammen på 140 tegn. Spørsmålet er enkelt: Kan man styre språket med politiske vedtak? Er det riktig å ha et språkråd? Trenger vi et normeringsorgan?
For det første mener jeg vi trenger å skille mellom skriftlig og muntlig språk. Jeg er blant dem som ikke er særlig begeistret over tanken på å skulle normere talespråket. I 1951 vedtok man at man skulle si femti-en og femti-to i stedet for en-og-femti og to-og-femti. I dag, nesten 60 år senere begynner den nye talemåten å få fotfeste. Vellykket, sier professor Vannebo. Tja, sier jeg. Hvordan vet vi at det var vedtaket som har ført til endringen? Kan det ikke like mye være en blandet innflytelse, hvor også engelsk (fifty-one) språk har spilt en rolle? Og er det en suksess når en endring tar to mannsaldre?
Men hva med det skriftlige? "Språk er selvnormerende gjennom ønsket om å bli forstått samt (for noen) oppfattet som velformulert," tvitret Bård Standal. Ja er det det? Og i så fall, er det nok?
Det er en kjennsgjerning at språk endrer seg - over tid til det ugjenkjennelige. Latin er et dødt språk, allikevel er latin et av de mest utbredte språkene i verden. Problemet er at vi ikke lenger kaller det latin, vi kaller det spansk, fransk, italiensk og portugisisk. I middelalderen utviklet språkene seg temmelig fritt, før renessansen kom med nye forordninger om hvordan man skulle skrive. I Frankrike opprettet kardinal Richelieu (som i realiteten styrte Frankrike) i 1635 Det franske akademiet, som skulle styre det franske språket, blant annet med å utgi ordbøker. Tanken om et statlig organ for normering begynner her.
Har det franske akademiet hatt noen innflytelse? Ja, og det til overmål. Korrekt fransk er definert ut fra akademiet. Det er det man skriver i det offentlige, det er det språket utlendinger lærer når de skal lære fransk. Når det er sagt, styrer ikke akademiet det talte språket, som utvikler seg i forskjellige retninger. En fransk professor jeg snakket med nylig, beklaget seg over at studentene ikke lenger behersket fransk, de snakket dialekt og slang og kunne ikke uttrykke seg skriftlig. Forskjellen mellom normert og ikke-normert fransk er stor.
Det er allikevel en kjennsgjerning at akademiet har vært en pådriver for å fornye deler av skriftspråket. E i trykksterk stavelse ble tidlig diftongisert til ei, som så ble til oi. Denne oi-en (uttalt [oj]) fikk to skjebner: Enten ble den uttalt [wa], eller [ε]. Problemet var at skriftbildet viste det samme: oi. Spesielt vanskelig var det fordi alle imperfektums- og kondisjonalisendelsene ble uttalt [ε]: parlois, disois osv. I 1837 vedtok akademiet at alle tilfeller hvor oi ble uttalt [ε], skulle skrives ai og ikke oi. Dette var en endring som aldri ville ha kommet av seg selv. Skriftspråket er konservativt, og folk flest vil skrive slik de lærte da de var små. Men med vedtaket fra akademiet fikk man en nødvendig forenkling av rettskrivningen, og i dag skriver vi parlais, disais osv.
Poenget er at det muntlige språket nødvendigvis vil utvikle seg langt fra det skriftlige. Fordi språkbrukere er konservative og holder seg til den normen de har lært, er det behov for en normerende instans for å få skriftlig og muntlig språk mer i takt. Vi har hatt flere reformer som har justert norsk fra dansk-norsk til det vi i dag oppfatter som norsk. Dersom noen i dag skriver chauffeur for sjåfør, vil de ha problemer med å bli forstått. Men den første gangen orden sjåfør sto på trykk, virket det sjokkerende på norske språkbrukere. Undergangen var trolig nær!
Mange land har hatt store reformer: Svenskene reformerte rettskrivningen sin i 1906, da Svenska Akademien bestemte at man skulle slutte å skrve stum h. Derfor feirer svenskene vit jul, mens vår er hvit. Danskene hadde en stor reform i 1948, da de sparket ut de tyske store forbokstavene i substantiv og erstattet aa med å.
Jeg mener at franskmenn, dansker og svensker (og også norske språkmyndigheter) har gjort gode vedtak som har brakt språk og tale nærmere hverandre. Skriftspråket må følge talespråket; det er talespråket som er dynamisk og innovativt. Fordi vi som språkbrukere ikke er i stand til å endre skriftnormen, er det behov for en myndighet som tar på seg denne oppgaven. Jeg tror løsningen med et akademi eller språkråd er gunstig. Når Bård foreslår at man heller skal "styrke de akademiske språkmiljøene", er jeg ikke sikker på om det er veien å gå. Språkforskere er, med enkelte unntak, ikke normative, men deskriptive i sin tilnærming til språk.
Språk lar seg ikke styre, det er i hvert fall hovedregelen. Men skriftspråket lar seg normere.Og skal vi unngå for stor avstand mellom talt og skrevet norsk, har vi behov for noen som tar på seg denne oppgaven.
lørdag 26. desember 2009
Den Ene
Jeg har aldri vært den Ene. Men jeg har vært én av mange.
Midt i den hektiske førjulstiden fikk jeg en utfordring fra Kristin Oudmayer: Fortell om den Ene. Den Ene, som er den som ser et barn eller en ungdom, den Ene, som gjør en forskjell i noens liv. Fortell om hvordan du har hatt din Ene, eller om hvordan du selv har vært det for noen andre.
Jeg har tenkt mye på dette i førjulstiden. Tenkt på historiene jeg har lest og hørt, på betydningen av at voksne ser barn. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne utfordringen, for jeg vet ikke hva jeg har å skrive. Jeg har hatt en god og trygg oppvekst, med foreldre (og besteforeldre) som har sett meg og gitt livet trygghet, kjærlighet og rammer. Jeg har aldri trengt den Ene, som så meg i oppveksten. Og selv? Jeg kan ikke komme på noen sammenhenger hvor jeg har vært den Ene for barn eller unge. Visst forsøkte jeg som lærer å se ungdommene rundt meg, jeg snek med meg cola og kjeks og tok dem med ut av andres timer for å få snakket med dem, for å få dem til å sette ord på det som plaget dem. Jeg lyttet. Men har jeg vært den Ene? Nei. Jeg har vært der for noen, i noen øyeblikk, en gang de trengte det, men jeg har aldri vært der over lengre tid.
Jeg hadde med andre ord ingenting å skrive.
Men rett oppunder jul fikk jeg en ganske uventet forespørsel: Kunne jeg tenke meg å være forteller under julespillet i kirken på julaften? Ja, jo, hvorfor ikke? Og mens julekakene fremdeles lå og dampet på rist på kjøkkenet, satt vi hjemme hos oss, sognepresten, jeg og to andre og planla julespillet. Barnehagebarn skulle ha rollene, men vi måtte ha voksne til å lese replikkene. Vi kom til at vi ville spørre to større barn om å gjøre det. Så om kvelden 22. desember møttes vi hos oss: fortelleren (jeg, 37), den unge Maria (10) og den unge Josef (11). Vi leste gjennom teksten, pratet litt, lo litt, spiste kaker og drakk brus.
Den siste timen før gudstjenesten julaften sydet det i kirken. Det var barnehagebarna som skulle spille hovedrollene, det var en mor som stilte med ører, hale og eseldrakt. Det var sognepresten og en mor som skulle styre spoten. Det var "sjefstanten" i barnehagen og en pensjonert kirkevert. Det var jeg og de to store barna som skulle lese. Etter hvert roet det seg ned og vi hørte klokkene kime til gudstjeneste.
Etterpå kunne jeg se at de var stolte, barna som leste. Det var som om de hadde fått et løft. Selv om de begge kommer fra ressurssterke og inkluderende hjem, vokste de på å være del av et fellesskap, av å få anerkjennelse og bifallende nikk. De fikk snakket med meg - en voksen de ikke var i familie med. Og det betydde noe. Jeg tenkte på dem om kvelden, ble i godt humør av å se hvordan de blomstret av opplevelsen.
Det er viktig å være den Ene når det trengs. Det er viktig å ta vare på menneskene rundt seg. Men vi må også skape arenaer hvor mennesker kan møtes på tvers av generasjoner, yrker og erfaringer. I dagens samfunn lever vi segregert. Vi er sammen med folk på vår egen alder, med lignende utdannings- og yrkesbakgrunn. Møter vi noen som bryter dette mønsteret, er det fordi vi er i familie med dem. Skal samfunnet holde sammen og danne et nett for barn og unge som faller utenfor, må vi få til møteplasser på tvers, hvor vi møtes som dem vi er. Julaften i kirken var en slik arena. Vi trenger mange flere. Arenaer hvor vi kanskje ikke er den Ene, men hvor vi kan være én av mange.
Midt i den hektiske førjulstiden fikk jeg en utfordring fra Kristin Oudmayer: Fortell om den Ene. Den Ene, som er den som ser et barn eller en ungdom, den Ene, som gjør en forskjell i noens liv. Fortell om hvordan du har hatt din Ene, eller om hvordan du selv har vært det for noen andre.
Jeg har tenkt mye på dette i førjulstiden. Tenkt på historiene jeg har lest og hørt, på betydningen av at voksne ser barn. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne utfordringen, for jeg vet ikke hva jeg har å skrive. Jeg har hatt en god og trygg oppvekst, med foreldre (og besteforeldre) som har sett meg og gitt livet trygghet, kjærlighet og rammer. Jeg har aldri trengt den Ene, som så meg i oppveksten. Og selv? Jeg kan ikke komme på noen sammenhenger hvor jeg har vært den Ene for barn eller unge. Visst forsøkte jeg som lærer å se ungdommene rundt meg, jeg snek med meg cola og kjeks og tok dem med ut av andres timer for å få snakket med dem, for å få dem til å sette ord på det som plaget dem. Jeg lyttet. Men har jeg vært den Ene? Nei. Jeg har vært der for noen, i noen øyeblikk, en gang de trengte det, men jeg har aldri vært der over lengre tid.
Jeg hadde med andre ord ingenting å skrive.
Men rett oppunder jul fikk jeg en ganske uventet forespørsel: Kunne jeg tenke meg å være forteller under julespillet i kirken på julaften? Ja, jo, hvorfor ikke? Og mens julekakene fremdeles lå og dampet på rist på kjøkkenet, satt vi hjemme hos oss, sognepresten, jeg og to andre og planla julespillet. Barnehagebarn skulle ha rollene, men vi måtte ha voksne til å lese replikkene. Vi kom til at vi ville spørre to større barn om å gjøre det. Så om kvelden 22. desember møttes vi hos oss: fortelleren (jeg, 37), den unge Maria (10) og den unge Josef (11). Vi leste gjennom teksten, pratet litt, lo litt, spiste kaker og drakk brus.
Den siste timen før gudstjenesten julaften sydet det i kirken. Det var barnehagebarna som skulle spille hovedrollene, det var en mor som stilte med ører, hale og eseldrakt. Det var sognepresten og en mor som skulle styre spoten. Det var "sjefstanten" i barnehagen og en pensjonert kirkevert. Det var jeg og de to store barna som skulle lese. Etter hvert roet det seg ned og vi hørte klokkene kime til gudstjeneste.
Etterpå kunne jeg se at de var stolte, barna som leste. Det var som om de hadde fått et løft. Selv om de begge kommer fra ressurssterke og inkluderende hjem, vokste de på å være del av et fellesskap, av å få anerkjennelse og bifallende nikk. De fikk snakket med meg - en voksen de ikke var i familie med. Og det betydde noe. Jeg tenkte på dem om kvelden, ble i godt humør av å se hvordan de blomstret av opplevelsen.
Det er viktig å være den Ene når det trengs. Det er viktig å ta vare på menneskene rundt seg. Men vi må også skape arenaer hvor mennesker kan møtes på tvers av generasjoner, yrker og erfaringer. I dagens samfunn lever vi segregert. Vi er sammen med folk på vår egen alder, med lignende utdannings- og yrkesbakgrunn. Møter vi noen som bryter dette mønsteret, er det fordi vi er i familie med dem. Skal samfunnet holde sammen og danne et nett for barn og unge som faller utenfor, må vi få til møteplasser på tvers, hvor vi møtes som dem vi er. Julaften i kirken var en slik arena. Vi trenger mange flere. Arenaer hvor vi kanskje ikke er den Ene, men hvor vi kan være én av mange.
onsdag 16. desember 2009
Mat i butikk og penger i bank
Jeg har en gnistrende god forretningsidé: Bank i bank.
Husker du den sketsjen med Kirkevaag, Lystad og Mjøen, der hvor de kommer inn på en bensinstasjon og oppdager at de kan kjøpe alt i hele verden – unntatt bensin? Vel, jeg har tenkt en del på den sketsjen i det siste. Den er liksom ikke morsom lenger. For er det ikke sånn det er blitt?
Postpakker henter man ikke lenger på posten, men på bensinstasjonen eller i matbutikken. Og der er det jammen meg også blitt bankfilial! Denne høsten har vi i Sundet sågar fått nyvinningen «pengefri bank». Navnet gir naturligvis mening om man skulle være så uheldig å befinne seg på Island, men så langt har dog ikke finanskrisen gått her i Norge. Ordene pengefri og bank passer like godt sammen som isfiske og sankthans, ydmykhet og Lars Sponheim eller målfest og Åge Hareide.
Den siste tiden har DnBNor vært ivrig opptatt av å fortelle oss kunder at «bank i butikk» er et overraskende godt konsept. I hvert fall i forhold til å kombinere glassmagasin og golfbane, som radioreklamen så snedig formulerer det. Selv holder jeg en knapp på at det finnes en mellomting mellom løsningen «golfbane i glassmagasin» og «bank i butikk». Hva med «bank i bank»?
Selv tilhører jeg den generasjonen som ikke kan tenke seg et liv uten nettbank. Tanken på å samle opp regninger og stille seg i kø i banken i lunsjpausen er mildt sagt fjern – for ikke å si avskrekkende. Det man allikevel ikke skal glemme, er at det fremdeles finnes husstander som av ulike årsaker ikke har internett. Spesielt mange eldre har ikke noe forhold til data. Dessuten er det en god del tjenester som er umulig å gjennomføre uten å fysisk gå til banken.
Med jevne mellomrom er jeg med på å arrangere møter i Sundet. Dagen etter møtene er det fast takst å sette inngangspengene i banken. Etter at DnBNor i Sundet ble en pengefri bank, er ikke det lenger mulig. Vi må enten kjøre til Råholt (handelslekkasje!) eller ta med oss pengeskrinet ned til Kiwi. Og det er mulig jeg er bent frem reaksjonær, men for meg skurrer det alvorlig å skulle ta med seg pengene til en matbutikk for å få satt dem inn på konto.
Det finnes dessuten oppgaver en matbutikk ikke kan gjøre. En dame skrev nylig i avisen om at hun trengte en bekreftelse fra banken til et lån i Husbanken. Det viste seg plutselig å være vanskelig. En annen ting er å veksle penger. Sitter de i matbutikken med et pengeskap med euro og amerikanske dollar? Nei, nettopp. Så da må vi nok en gang til Råholt.
Bank i butikk kan helt sikkert være en god løsning i de tilfeller hvor tettstedet ikke har noen bank. Men å gjøre stedets bank pengefri og i stedet innføre bank i butikk, oppleves som fullstendig meningsløst. Hva blir det neste? Klesbutikk uten klær? Legesenter uten leger? Bokhandel uten bøker? Eller – oooops – servicenæring uten service?
Resikulert fra spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad. Innlegget sto på trykk i november 2008. Vi har for øvrig fremdeles ikke penger i banken i Sundet, men det ryktes at konkurrenten til DnBNor, Toten Sparebank, er i ferd med å etablere seg. De har et håpløst gammeldags konsept: Bank med penger.
Husker du den sketsjen med Kirkevaag, Lystad og Mjøen, der hvor de kommer inn på en bensinstasjon og oppdager at de kan kjøpe alt i hele verden – unntatt bensin? Vel, jeg har tenkt en del på den sketsjen i det siste. Den er liksom ikke morsom lenger. For er det ikke sånn det er blitt?
Postpakker henter man ikke lenger på posten, men på bensinstasjonen eller i matbutikken. Og der er det jammen meg også blitt bankfilial! Denne høsten har vi i Sundet sågar fått nyvinningen «pengefri bank». Navnet gir naturligvis mening om man skulle være så uheldig å befinne seg på Island, men så langt har dog ikke finanskrisen gått her i Norge. Ordene pengefri og bank passer like godt sammen som isfiske og sankthans, ydmykhet og Lars Sponheim eller målfest og Åge Hareide.
Den siste tiden har DnBNor vært ivrig opptatt av å fortelle oss kunder at «bank i butikk» er et overraskende godt konsept. I hvert fall i forhold til å kombinere glassmagasin og golfbane, som radioreklamen så snedig formulerer det. Selv holder jeg en knapp på at det finnes en mellomting mellom løsningen «golfbane i glassmagasin» og «bank i butikk». Hva med «bank i bank»?
Selv tilhører jeg den generasjonen som ikke kan tenke seg et liv uten nettbank. Tanken på å samle opp regninger og stille seg i kø i banken i lunsjpausen er mildt sagt fjern – for ikke å si avskrekkende. Det man allikevel ikke skal glemme, er at det fremdeles finnes husstander som av ulike årsaker ikke har internett. Spesielt mange eldre har ikke noe forhold til data. Dessuten er det en god del tjenester som er umulig å gjennomføre uten å fysisk gå til banken.
Med jevne mellomrom er jeg med på å arrangere møter i Sundet. Dagen etter møtene er det fast takst å sette inngangspengene i banken. Etter at DnBNor i Sundet ble en pengefri bank, er ikke det lenger mulig. Vi må enten kjøre til Råholt (handelslekkasje!) eller ta med oss pengeskrinet ned til Kiwi. Og det er mulig jeg er bent frem reaksjonær, men for meg skurrer det alvorlig å skulle ta med seg pengene til en matbutikk for å få satt dem inn på konto.
Det finnes dessuten oppgaver en matbutikk ikke kan gjøre. En dame skrev nylig i avisen om at hun trengte en bekreftelse fra banken til et lån i Husbanken. Det viste seg plutselig å være vanskelig. En annen ting er å veksle penger. Sitter de i matbutikken med et pengeskap med euro og amerikanske dollar? Nei, nettopp. Så da må vi nok en gang til Råholt.
Bank i butikk kan helt sikkert være en god løsning i de tilfeller hvor tettstedet ikke har noen bank. Men å gjøre stedets bank pengefri og i stedet innføre bank i butikk, oppleves som fullstendig meningsløst. Hva blir det neste? Klesbutikk uten klær? Legesenter uten leger? Bokhandel uten bøker? Eller – oooops – servicenæring uten service?
Resikulert fra spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad. Innlegget sto på trykk i november 2008. Vi har for øvrig fremdeles ikke penger i banken i Sundet, men det ryktes at konkurrenten til DnBNor, Toten Sparebank, er i ferd med å etablere seg. De har et håpløst gammeldags konsept: Bank med penger.
mandag 7. desember 2009
Julekvelden og kjerringa
Julen er familienes høytid. Advent tilhører kvinnene.
Hver jul minnes vi tante Margit. Tante Margit var mormors søster, en ugift dame som røkte Blue Master og som hadde en latter som startet et sted dypt nede i brystkassa. Hun bodde for seg selv og var kjapp i replikken. Det er allikevel ingen av disse tingene vi snakker om i julen. Derimot minnes vi at hun aldri lagde kors på marvposteiene sine.
Marvposteier uten kors! Det er omtrent det største bruddet med alle kaketradisjoner man kan tenke seg. I hvert fall var jeg som småjente dypt rystet over en slik skjødesløshet, og det samme må de andre i familien ha vært. For så snart marvposteiene kommer på kakefatet i julen, nevner noen tante Margit. "Tante Margit hadde aldri kors på marvposteiene, hun!"
Om ikke annet, er det umulig å glemme tante Margit! Og på denne tiden av året husker vi kanskje bedre enn ellers.
Tidligere var førjulstiden kvinnenes tid. Det var kvinnfolkene som sto for baking og matlaging. Og selv om det er langt bedre fordelt i vår tid, står adventstiden i kvinnenes navn. Jeg har en bok full av oppskrifter av typen "Mormors krumkaker", "tantins pepperkaker", "farmors kokosmakroner", "mammas mandelflarn". Nyere oppskrifter er ført inn etter samme mal: Fjorårets utsøkte nyttårsdessert heter "Hannes sherryfromasj". Kan hende vil min datter om femti år spørre seg hvem denne Hanne var? Kokebøker hvor man fører inn egne oppskrifter er en form for minnebok, hvor dyktige bakere og kokker blir beæret med en oppføring. Og aldri har man denne minneboken oftere fremme enn nå i førjulstiden.
På denne måten er julebaksten mer enn en stressperiode hvor man henger over komfyren og rører sammen sirup og allehånde. Det er kanskje ingen annen tid på året hvor vi på samme måte ivaretar den nære historien og bevisstgjør oss våre egne røtter. Vår julebakst er i seg selv levende kulturhistorie, den har lange tradisjoner. Samtidig minner julebaksten oss på vår personlige historie: Vi bruker nedarvede oppskrifter, vokter om gamle familiehemmeligheter og sender noen tanker til våre formødre. Og husker dere da vi ungjentene møttes og bakte pepperkakehus mens vi hørte på Duran Duran?
Alt skal alltid være så stort når vi snakker om historie. Men historie er i bunn og grunn det som har formet oss eller samfunnet vårt slik det er i dag. Visst skal vi kjenne til slaget på Stiklestad og Einar Gerhardsen. Men like viktige er den forankringen kjennskap til vår egen bakgrunn gir oss. Feministene på 70-tallet poengterte at når man snakker om historie, snakker man alltid om mennenes historie. Kvinnene er bare med som utsmykning, eller som parenteser. Visst var de imponerende, Jeanne d'Arc og Elisabeth Tudor. Men de ble aldri mer enn peripetier i historien.
Kvinnenes historie har ofte vært den stille historien. Frem til for en generasjon eller så siden, var kvinnenes plass først og fremst i hjemmet. Men å si at kvinnene ikke har noen historie, er en misforståelse. Kvinnenes gjøren og laden har kanskje ikke endret verdens politiske historie – men det er de som har holdt verden sammen i sitt lille mikrokosmos. At vi i førjulstiden tar frem våre bestemødres oppskrifter og duker, deres juletradisjoner og fortellinger, det er å hedre den stille historien, den som kanskje har formet oss mer enn vi er oss bevisst.
Og hva marvposteier angår, vil jeg til slutt understreke at de skal ha kors. Samtidig vet jeg utmerket godt hva tante Margit hadde gjort om hun hadde kunnet lese denne lille epistelen:
Hun hadde slått seg på knærne og ledd en hes røykelatter som startet et sted langt nede i brystkassa.
Innlegget sto på trykk i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 5. desember 2009.
Hver jul minnes vi tante Margit. Tante Margit var mormors søster, en ugift dame som røkte Blue Master og som hadde en latter som startet et sted dypt nede i brystkassa. Hun bodde for seg selv og var kjapp i replikken. Det er allikevel ingen av disse tingene vi snakker om i julen. Derimot minnes vi at hun aldri lagde kors på marvposteiene sine.
Marvposteier uten kors! Det er omtrent det største bruddet med alle kaketradisjoner man kan tenke seg. I hvert fall var jeg som småjente dypt rystet over en slik skjødesløshet, og det samme må de andre i familien ha vært. For så snart marvposteiene kommer på kakefatet i julen, nevner noen tante Margit. "Tante Margit hadde aldri kors på marvposteiene, hun!" Om ikke annet, er det umulig å glemme tante Margit! Og på denne tiden av året husker vi kanskje bedre enn ellers.
Tidligere var førjulstiden kvinnenes tid. Det var kvinnfolkene som sto for baking og matlaging. Og selv om det er langt bedre fordelt i vår tid, står adventstiden i kvinnenes navn. Jeg har en bok full av oppskrifter av typen "Mormors krumkaker", "tantins pepperkaker", "farmors kokosmakroner", "mammas mandelflarn". Nyere oppskrifter er ført inn etter samme mal: Fjorårets utsøkte nyttårsdessert heter "Hannes sherryfromasj". Kan hende vil min datter om femti år spørre seg hvem denne Hanne var? Kokebøker hvor man fører inn egne oppskrifter er en form for minnebok, hvor dyktige bakere og kokker blir beæret med en oppføring. Og aldri har man denne minneboken oftere fremme enn nå i førjulstiden.
På denne måten er julebaksten mer enn en stressperiode hvor man henger over komfyren og rører sammen sirup og allehånde. Det er kanskje ingen annen tid på året hvor vi på samme måte ivaretar den nære historien og bevisstgjør oss våre egne røtter. Vår julebakst er i seg selv levende kulturhistorie, den har lange tradisjoner. Samtidig minner julebaksten oss på vår personlige historie: Vi bruker nedarvede oppskrifter, vokter om gamle familiehemmeligheter og sender noen tanker til våre formødre. Og husker dere da vi ungjentene møttes og bakte pepperkakehus mens vi hørte på Duran Duran?
Alt skal alltid være så stort når vi snakker om historie. Men historie er i bunn og grunn det som har formet oss eller samfunnet vårt slik det er i dag. Visst skal vi kjenne til slaget på Stiklestad og Einar Gerhardsen. Men like viktige er den forankringen kjennskap til vår egen bakgrunn gir oss. Feministene på 70-tallet poengterte at når man snakker om historie, snakker man alltid om mennenes historie. Kvinnene er bare med som utsmykning, eller som parenteser. Visst var de imponerende, Jeanne d'Arc og Elisabeth Tudor. Men de ble aldri mer enn peripetier i historien.
Kvinnenes historie har ofte vært den stille historien. Frem til for en generasjon eller så siden, var kvinnenes plass først og fremst i hjemmet. Men å si at kvinnene ikke har noen historie, er en misforståelse. Kvinnenes gjøren og laden har kanskje ikke endret verdens politiske historie – men det er de som har holdt verden sammen i sitt lille mikrokosmos. At vi i førjulstiden tar frem våre bestemødres oppskrifter og duker, deres juletradisjoner og fortellinger, det er å hedre den stille historien, den som kanskje har formet oss mer enn vi er oss bevisst.
Og hva marvposteier angår, vil jeg til slutt understreke at de skal ha kors. Samtidig vet jeg utmerket godt hva tante Margit hadde gjort om hun hadde kunnet lese denne lille epistelen:
Hun hadde slått seg på knærne og ledd en hes røykelatter som startet et sted langt nede i brystkassa.
Innlegget sto på trykk i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 5. desember 2009.
Abonner på:
Innlegg (Atom)