"Du må ikke finne på å lære barna noe de skal lære på skolen," var befalingen jeg fikk fra en ungdomsskolelærer i dag. Er det rart det går nedover med kunnskapsnasjonen Norge?
Jeg er så uheldig at jeg har begavede barn. Skulle man velge, ville man naturligvis hatt barn som var flinke i sport, som scoret på alle fotballtreninger og som satt stille på skolen, gjorde det de skulle og aldri stilte spørsmål. Jeg har dessverre fått det motsatte. De er ikke veldig interessert i sport, de er flinke på skolen, og de stiller spørsmål. Med andre ord er de svært dårlig tilpasset det norske skolesystemet.
Min yngste (som har den sympatiske siden at han faktisk synes fotball er morsomt) er ekstremt opptatt av tall. Han regnet med negative tall og kvadratrøtter før han begynte på skolen. Nå, halvveis i 1. klasse, stiller han opp ligninger i hodet og regner med x. Han vet selvfølgelig ikke at det er det han gjør, men jeg hører resonnementene hans. Vi har lekt litt med eksponensielle tall, mest fordi det er så upraktisk å gange en milliard med en million. Han har selv knekt koden med å regne med tall in mente, og han tar tresifrede tall og legger sammen i hodet.
Dette bør bekymre meg, fikk jeg vite i dag. Det vil si, det bekymringsfulle er ikke at han er interessert i tall. Det er bra. Men han bør ikke drive med tall. Han bør ledes vekk fra alt som har med tall å gjøre og heller gjøres interessert i andre ting. Hvorfor det? Fordi han kommer til å kjede seg på skolen. Og alt kommer til å gå så lett for ham. Men når han kommer til videregående, da kommer det til å smelle. Plutselig blir alt så vanskelig, og så vil han få dårlige karakter i matte.
Finn den logiske bristen!
Jeg er fullt klar over at skolen ikke er flink til å gi flinke barn utfordringer. "Flinke barn klarer seg uansett," er det man får høre. Jeg var et flinkt barn. Jeg leste da jeg var tre og kjedet vettet av meg på skolen. Læreren ga aldri ros, bare kjeft, og det var utelukkende negativt å gjøre for mange matteoppgaver, skrive for lange sider eller kunne mer enn læreren. (Jeg måtte sitte igjen fordi jeg var frimodig nok til å påpeke at det ikke var 52, men 50 amerikanske stater.) Barneskolen var et mareritt. Ungdomsskolen var litt bedre, fordi jeg fikk lærere som så meg og som ga meg noe å bryne meg på. Men herregud, for en taper jeg var som fikk bare S-er. På videregående fant jeg den beste løsningen: Jeg ga blaffen, droppet skolearbeidet og seilte ut med et snitt på 5,3 - høyst ufortjent. Det var først da jeg begynte på universitetet at jeg møtte en kultur hvor det var kult å være flink.
Allikevel mener jeg det er riv ruskende galt å holde barn igjen når de driver med noe de synes er morsomt. Innimellom smyger min sønn seg innunder dynen min en lørdag morgen for å gi meg et mattestykke. "Hva er ...?" Vi pusher ikke, tvert imot får vi stadig overraskelser når vi oppdager hva han kan. Men når vi ser gleden, gir vi ham små utfordringer, noe han elsker. Akkurat som vi kjøper tegnebøker til minstejenta når de gamle er utbrukt, eller vi kjører en ny bakke på ski fordi de elsker bratte bakker. Vi dytter ingen barn utfor unnarennet i Holmenkollen, for å si det på den måten.
Hvis holdningen blant folk flest, lærere som foreldre, er at barn må holdes igjen fordi de ikke skal kjede seg på skolen, har vi vel egentlig fått svaret på hvorfor vi scorer dårlig på Pisa-undersøkelsene. Vi må komme vekk fra at flinke folk uansett alder er en trussel og heller se på dem som en ressurs.
Og jeg har ingen planer om å benekte eksistensen av kvadratrøtter, gangetabeller, negative tall eller ligninger. Om ikke skolen klarer å følge opp barna mine, får jeg gjøre det selv. Akkurat som mine egne gjorde med meg. Det skulle ikke være nødvendig i 2010.
