Det er enkelte ting man ikke bør gjøre. Man bør ikke handle mat når man er sulten. Man bør ikke velge livspartner ut fra bilde på internett. Og man bør ikke melde seg på konkurranser når man er høy på endorfiner.
Det hele begynte med at en venninne av meg spurte om ikke vi skulle melde barna på UKI-karusellen. Strålende idé! Og, mente hun – kanskje oss selv også? Der var jeg litt mer tilbakeholden. Sist jeg var med på et løp, var en gang på 90-tallet. Da dreide det seg om Sankthansgaloppen i Maridalen, en snau halvmaraton som går ved midnatt midt på sommeren. Jeg trodde det var en folkefest, et slags sentrumsløp ute i oslomarka. Det viste seg at de aller fleste påmeldte var eliteløpere. Jeg har aldri vært noen eliteløper, for å si det forsiktig. Jeg luntet pesende aller bakerst og fikk med så vidt med meg at publikum pakket sammen. I mål var jeg nest sist.
Så klok av skade var jeg skeptisk. Helt til jeg hadde gjennomført årets første joggetur. I vinter fikk jeg påvist astma og lite lungevolum. Dermed fikk jeg utdelt astmamedisin. Og herrejemini, som det virker! Så da tiden rundt Skovseth var langt bedre enn fryktet og endorfinene herjet rundt i systemet, fikk jeg det for meg at UKI-karusellen var en glitrende idé. Jeg satte meg ned foran pc-en og meldte meg på. I det øyeblikket burde jeg ha oppdaget at det finnes en mosjonistklasse. Det gjorde jeg ikke.
Endorfinene hadde forsvunnet og realiteten sunket inn da jeg møtte opp på Ull Kisa stadion i slutten av april. Påmeldt i løpsklassen. Eller eliteklassen, eller hva man skal kalle det. Er det noe sted jeg ikke hører hjemme, er det der. Første gang jeg møtte svigerfar, spurte han om jeg hadde prøvd kulestøt. Han mente jeg hadde fysikk til det. Og det er tre svangerskap og et tosifret antall kilo siden. Det finnes ingen potensielle kulestøtere som hører hjemme i løpsklassen.
Bedre ble det ikke da den første jeg dro kjensel på på stadion, var Thomas Alsgaard. Min mann fortalte meg senere at det var langt flere jeg burde ha kjent igjen om jeg bare hadde fulgt med i sportsverdenen mellom Lillehammer-OL og OL i Vancouver. Det har jeg gudskjelov ikke!
Men hva skulle jeg gjøre? Jeg forsto jo tidlig at min venninne, som hadde klaget høylydt over at hun var i elendig form, kom til å parkere meg ved startstreken. Hun er en lett, liten gaselle og neppe særlig egnet for kulestøt. De andre påmeldte ville slå meg om de så brakk beinet underveis. Slik jeg så det, hadde jeg to muligheter: Erkjenne nederlaget og gi opp uten kamp, eller å holde hodet hevet mens jeg gispet etter luft og vraltet inn på stadion. Jeg valgte det siste. Denne gangen kom jeg ikke nest sist. Jeg kom sist. Og satte sannsynligvis ny personlig rekord.
UKI-karusellen er, som navnet tilsier, en karusell. Seks løp. 1500 meter på bane. 8,5 km i terrenget. Og noen til. Tre av dem må gjennomføres for å få merket. Ett er unnagjort. Nå sitter jeg og grubler på videre strategi. Velge ut to løp jeg har håp om å gjennomføre før banemannskapet pakker sammen? Melde overgang til mosjonistklassen? Sende brev til klubben og be dem dele løperne inn etter kroppsmasseindeks (BMI) og ikke alder? Eller bite tenna sammen og sette meg som mål at jeg i løpet av karusellen skal kunne se ryggen på den som kommer nest sist over mål?
Jeg heller i øyeblikket mot det siste. Innerst inne syntes jeg nemlig det var moro. Stemningen på stadion var god. Ungene frydet seg i sine klasser. Og kanskje – kanskje – kan jeg lære dem noe viktig: Det er ikke er så fryktelig farlig å komme sist så lenge man er med.
Og jeg har jo tross alt lite lungevolum og astma, så hva kan man egentlig vente?
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 15. mai 2010
