Etterlyst: «Barneoppdragelse ­– en fasit»

Hvis noen fant på å gi ut boken «Ditt barn – en fasit», er jeg ganske sikker på at den ville bli en bestselger.

Det er noe lett absurd ved det. Man kjøper en dvd-spiller, og med på kjøpet får man en bruksanvisning på størrelse med telefonkatalogen. Man får et barn – og man får absolutt ingenting. Det vil si: Det er en sannhet med modifikasjoner: Man får bøttevis av reklame, årets utgave av Spedbarnsboka og nummeret til helsestasjonen.

Det er blitt sagt mange ganger at min generasjon er historiens mest usikre, i hvert fall i foreldrerollen. Storfamilien er oppløst, og de færreste har opplevd spedbarn på nært hold før de plutselig er blitt mor eller far til et lite vesen som hverken gurgler eller ler, men som enten sover eller vræler frenetisk på søken etter pupp. Selv hadde jeg ikke holdt et barn før jeg satt der med min førstefødte. Og hadde ikke fabrikanten så viselig trykt bamser på spedbarnsbleiene, hadde jeg aldri skjønt at det var noe annet enn damebind.

Man kan selvfølgelig le av det. Det er en ganske god – og sann – historie, men den er samtidig symptomatisk. Mye kunnskap som eksisterte kollektivt i den gamle storfamilien er forsvunnet. I kunnskapsvakuumet har det oppstått en hel industri av bøker og rådgivere som skal veilede oss i den mystiske rollen som oppdragere. Og ett eller annet sted i bakhodet lurer ungdomsskoletankegangen om at det skal finnes et svar med to streker under. Gjør man alt rett, får man et prakteksemplar av et barn. Bommer man, får man sånne barn som man ellers bare møter på trikken i by'n.

Problemet er bare at det finnes et uendelig antall x-faktorer. Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Synet på barneoppdragelse er forskjellig. Det finnes overhodet ingen bevis for at hvis man gjør slik og slik, vil barnet bli sånn og sånn. Naturligvis kan det være greit å vite en del barnefakta. Trassalderen bør ikke komme som noen overraskelse, like lite som tannfelling og stemmeskiftet hos gutter. At barn følger visse steg i utviklingen kan man også ha nytte av å kjenne til. Men derfra til å tro at det finnes noen Løsning (med stor L) er naturligvis å trekke det litt langt.

Jeg er så lei av å lese idealiserte betraktninger av hvordan man skal være med barna. Man skal ikke bli sint. Man skal være tålmodig. Man skal ikke fare opp. Man skal kort sagt være en helgen uten snev av temperament og dårlige dager. Til nå har jeg til gode å treffe et sånt menneske. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at barneoppdragelse skal være et skuespill hvor man døgnet rundt forsøker å være et annet og bedre menneske enn man egentlig er.

Kan hende ville markedet for hvordan-oppdra-ditt-barn-bøker bli vesentlig mindre om man turte å stole på seg selv og innså at barn er som alle andre mennesker, bare i mindre format og med mer lyd. At et barn skal bli perfekt er akkurat like lite sannsynlig som at du eller jeg er det. I stedet handler det om å leve sammen, finne løsninger og lytte til hverandre. Trenger vi egentlig Jesper Juul for å fortelle oss det?

Det finnes ingen fasit, og barneoppdragelse er ingen konkurranse. Det handler om å leve. Helt enkelt, helt vanskelig. Og veldig, veldig moro.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad i 2008.