I kveld tar jeg farvel med a-ha på Ullevål. Det er gått 25 år siden jeg fikk intervjue Morten Harket. Han skulle bare visst hva det betydde for en ensom skoleelev.
Det er rart med det. Av og til kan små ting sette i gang store maskinerier. Som da min sønn på seks fikk låne iPoden min i sommer. Den aller første sangen der er Analogue med a-ha. Og den falt i smak.
– Spiller de konserter, spurte junior.
– Kan vi dra på en? Det er det jeg ønsker meg i gave til 7-årsdagen min!
Spørsmålet satte i gang et ras av minner. Drammenshallen 1986. A-ha-konsert med snille foreldre som kjørte oss ungjentene. Take on me. Den ulidelige spenningen foran Det Nyes anmeldelse av Hunting High and Low. Følelsen av at livet de neste månedene avhang av at plata skulle få god kritikk. Og ikke minst intervjuet. 12 år gammel – noen måneder før jeg fylte 13 – intervjuet jeg Morten Harket. Det var det største som hadde hendt meg til da i livet.
I utgangspunktet var jeg en ganske skikkelig jente. Tanken på å skulke skolen var fjern. Ikke desto mindre var det det jeg gjorde. Jeg klagde på hodepine og ble sendt hjem. Helt etter planen. Min far steilet hver gang jeg ville ringe rikstelefon. Jeg kunne bare forestille meg hva han ville si om jeg spurte om å få ringe til noen i London. Men det var det jeg måtte. Ringe Warner Brothers i London og be om et intervju med a-ha. Lydia hos WB var snill og grei, men oppringningen fra gutta ble det aldri noe av. En uke senere fikk jeg på nytt fryktelig vondt i hodet, ble sendt hjem, slo opp i telefonkatalogen og ringte til familien Harket i Asker. Bingo!
I hodet har jeg har spilt den scenen som fulgte, om og om igjen. Et stjerneskudd på musikkhimmelen er hjemme, syk med halsbetennelse. Telefonen ringer. I den andre enden en halvt stotrende, halvt jublende tolvåring som ber om et intervju for avisen "Månedens Notater", som "vi selger for å få penger til barn i Afrika". Hvor fristende må det ikke ha vært å legge på etter noen høflighetsfraser?
Morten Harket la ikke på. Han snakket. Pratet i vei om musikk og interesser. Spurte meg om hva jeg likte av musikk. Hva jeg mente. Jeg fikk stille alle spørsmålene jeg hadde og flere til, rødmende, stammende og full av nesegrus beundring. Jeg husker stemmen hans. Tålmodigheten, vennligheten. Den dag i dag synes jeg han var enestående. Det han ikke visste, var at tolvåringen på telefonen var en Viggo Venneløs, som stort sett sto i et hjørne av skolegården uten noen å snakke med. Han skulle bare visst hva intervjuet betydde for selvtilliten til en gryende tenåring. Kanskje ville ikke de andre snakke med meg – men det ville Morten Harket.
Jeg har krystallklare minner fra timene etter intervjuet. Om da medjournalist Charlotte kom hjem fra skolen og vi rev alle Duran Duran-plakatene ned fra veggene og erstattet dem med a-ha-bilder. Om hvordan vi ringte Peter Nagy i Det Nye og spurte om vi kunne få klippe ut bildene hans og bruke dem i avisen. Om hvordan vi fikk faren til Charlotte til å kopiere ekstra utgaver slik at vi kunne få solgt enda flere aviser. Det var en deilig, fantastisk rus som varte i flere måneder.
Jeg har ofte tenkt at jeg skulle ha sendt Morten Harket et brev og takket. Den timen han tok seg den gangen var sjelsettende. En gang tok jeg det for gitt at våre veier ville krysses – jeg jobbet som journalist i Oslo, og han var fremdeles superstjerne. Det har aldri skjedd, og jeg har aldri skrevet. Men innimellom, sånn som nå, tillater jeg meg et dypdykk ned i minnene. Hver gang jeg leser intervjuet med Harket, kjenner fremdeles suget i mellomgulvet. Tenk at han tok telefonen! Tenk at han hadde tid!
– Kan vi gå på en sånn konsert, gjentok 6-åringen utålmodig. Jeg ristet meg ut av mine egne tanker og så på ham.
– Selvfølgelig kan vi det!
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 21. august.
