Ordet doyén eksisterer hverken på engelsk eller fransk. Ikke desto mindre er det brukt som navn på boligprosjektet på Mork.
Jeg har lenge undret meg over skiltet med påskriften Doyén oppe på Myrersletta. Doyén? Jeg har aldri vært borti ordet doyén. Men det betyr naturligvis ikke at ordet ikke finnes. Det kan være at akronym eller en annen finurlighet. Innerst inne har jeg imidlertid vært redd at dette er en stygg skrivefeil og at man egentlig forsøker å skrive doyen.
I EUB lørdag 4. september fikk jeg bekreftet det siste. «Doyén betyr "den mest respekterte senior i samfunnet" – på fransk og på engelsk», står det i EUBs faktaboks – og jeg antar journalisten har fått dette fra utbyggerne. Det er dessverre bare å fastslå at det er feil. På engelsk, som ikke bruker aksenter, heter det doyen. Det gjør det også på fransk, hvor engelsk har fått ordet fra. Det skal altså ikke ha noen aksent.
Ordet doyen kommer fra det latinske decanus og er således akkurat det samme ordet som vi har i dekan. På fransk kan doyen være en æresbetegnelse i kirken, eller det kan betegne en dekan ved et universitet. Videre har man herfra avledet betydningen «den eldste i et samfunn». På engelsk bruker man doyen bare i det siste tilfellet; der heter nemlig dekan dean.
Så kan man spørre seg: Er det noen vits i å krangle om en aksent? Spiller det noen rolle, liksom? Og ja, det gjør det. Aksentene er svært viktige i fransk, de er slett ikke satt der for å live litt opp i skriftbildet. En é, som man har satt inn i doyen, har en bestemt uttale. Ofte markerer denne aksenten også at det en gang har vært en s etter e-en. Det latinske schola (skole, fra gresk skholê) ble til escole som igjen ble til école. Derfor kan en é både fortelle noe om språkhistorie og om uttale.
I en del ord vil forskjellen mellom en é og en e gå på uttalen av en lyd vi lett kan identifisere som en e. I ordet doyen vil denne endelsen -en derimot ikke ligne på en i det hele tatt. På fransk nasaleres denne lyden slik at man uttaler det noe i retning av doajæ, hvor æ-en skal være nasal. Slik det skrives i dag, må man uttale det doajen.
Uansett hvordan man vrir og vender på det er det ikke noe som heter doyén. Et ord blir ikke mer fransk eller mer sofistikert om man setter på aksenter som ikke skal være der. Noen av oss vil sågar mene at det blir temmelig pinlig. Jeg vil på det sterkeste oppfordre Doyén Eidsvoll til å finne frem hvitmalingen og fjerne aksenten fra navnet på skiltet oppe ved Mork. Og aller helst fra firmanavnet også.
Publisert som "Ytring" (leserinnlegg) i Eidsvoll Ullensaker Blad 08. september 2010
