Sommerens vakreste dag

Når jeg tenker tilbake, var 21. juli sommerens vakreste dag.

Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker på 21. juli. Hvis noen snakker om sommeren 2011, vil jeg si at den var dyster, våt og kald. Men ikke 21. juli. 21. juli var en vidunderlig sommerdag.

Det begynte tidlig om morgenen. Jeg sto opp før noen andre i huset var våkne, trakk på meg sykkeltøyet og hev i meg en yoghurt. Jeg hadde mange sykkelturer med Birgit denne sommeren. Birgit har stålkondis og veier omtrent halvparten av meg, men av en eller annen grunn hadde vi endt opp som treningspartnere. Birgit hadde rolig langkjøring, mens jeg oppdaget stadig høyere maxpuls. Men når terrenget var lett, hadde vi fine samtaler.

SOL, MYR OG STRÅ

Denne morgenen var det kjølig, som så ofte ellers denne sommeren. Jeg smurte en brødskive og stappet i baklomma på sykkeljakka før jeg lukket døra stille bak meg. Oppe hos Birgit ventet katten foran trappa med nyfanget mus, men resten av nabolaget så ut til ikke helt å ha våknet. Snart satt vi på syklene oppover mot Gullverket. Sola klatret på himmelen, og det var ingen sky i sikte.

Det luktet godt i skogen. Trær, myr, vann og blomster. Da vi kom til Utsjøen, trillet vi over den smale demningen ved utløpet av vannet. På den andre siden av satte vi oss på syklene og syklet den smale stien mot Djupedalen. Stråene hadde vokst seg høye og kilte oss oppover armene der vi syklet.

LANGTUR

En del av meg må ha hatt lyst på langtur, for da Birgit begynte å snakke om Grønnsjøen og Nord-Fløyta, var jeg overraskende lett å overtale. Vi passerte Lynesvangen, og like etter møtte vi min gamle mattelærer Thorvaldsen. Jeg knipset et bilde av oss damene på høydedraget ovenfor Holsjøen og la rett ut på Facebook med en eller annen morsom kommentar. Bildet hadde fått mange "liker" da jeg kom hjem.

Noen badet ved enden av Nord-Fløyta. Et kort øyeblikk vurderte vi å gjøre det samme, men kom til at det ikke var noen vits. Resten av turen var i temmelig lett terreng. Birgit helte over litt vann på flaska mi nede ved Holt, og vi tråkket de siste kilometerne hjemover. GPS-en viste 5,5 mil da jeg sto på kjøkkenet igjen. Jeg var strålende fornøyd.

HURDALSJØEN

Nå var sommerdagen over oss. Ungene var på besøk hos kompiser, mannen min skulle ut på sykkeltur, og selv reiste jeg til Hurdalsjøen. Parkeringsplassen ved Prestsanden var full, det var pledd og engangsgriller og barnefamilier over hele gressplenen nede ved vannet. Selv gikk jeg ut på steinene mellom Prestsanden og Rødvika. Mitt desiderte yndlingssted ved Hurdalsjøen, men fullstendig uegnet for barnefamilier. Jeg hørte noen svømme forbi og kommentere "nå er det deilig", før jeg gled ut i vannet. Jeg svømte ut så jeg så veien forbi Rødvika, la meg på ryggen og lukket øynene mens jeg kjente sollyset presse mot øyelokkene. Etter en stund svømte jeg tilbake, la meg på magen på steinene og lot sola tørke meg. Jeg myste utover vannflata, som glitret som bladgull. Bedre enn dette blir det ikke, tenkte jeg.

11. SEPTEMBER

Om kvelden fikk vi besøk av Amy og jentene. Vi dekket på ute, spiste taco og drakk brus. Samtalen gled lett innom det ene emnet etter det andre. En stund dvelte vi ved 11. september. Amy, som er fra USA, snakket om hva det hadde gjort med det amerikanske samfunnet.

– Amerikanerne trodde aldri noe slikt kunne skje hos dem, sa hun. Vi nikket. Selvfølgelig hadde de ikke det.

Snart gikk kvelden mot natt. Vi ryddet opp og brukte lang tid på å ta farvel. Jeg lente meg over gjerdet mens jeg vekslet de siste ordene med Amy. Sånn skal det være, tenkte jeg. Sene kvelder på verandaen, lange prater over gjerdet. Endelig er det ordentlig sommer.

SOMMERENS SISTE DAG

Jeg tenker ofte på 21. juli. Det var sommerens vakreste dag. Og sommerens siste dag. Dagen etter kom høsten, uanmeldt og fryktelig. Klokken 15.30 leste jeg min venninne Kristins status på Facebook, sendt fra kontoret på Blindern:

"Hva var det smellet jeg hørte akkurat nå? Og hvorfor kommer det røyk fra Oslo sentrum?"

Akkurat da var sommeren over.

Men 21. juli var fin.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. november 2011.

Norsk kultur og norsk kultur, fru Blom

Kjære alle dere som ligger søvnløse av bekymring for Den Norske Kulturen. Kunne dere vennligst fortelle meg hva dere snakker om?

Jeg blir alltid så skrekkelig usikker når noen snakker om at vi må verne Den Norske Kulturen. Hva snakker de egentlig om, lurer jeg. Hardingfeler? Dugnader? Kongehuset? Folkeeventyrene? Taggingen på t-banen? Det norske språket? Køen på polet lille julaften?

Jeg er neimen ikke sikker på om de vet det selv. Allikevel hører vi støtt og stadig at Den Norske Kulturen må vernes. Pussig nok kommer dette som oftest fra dem som er mest ivrige etter å barbere kulturbudsjettene.

Kultur er trolig et av de mest ulne begrepene vi har. I snever forstand betegner kultur menneskelige uttrykk på høyt nivå på områder som musikk, dans, maleri, litteratur. Man kan gjerne si at den norske kulturarven er highlights fra kunsthistorien: Snorre, Petter Dass, Tidemand & Gude, Ole Bull, Edvard Grieg, Henrik Ibsen. Slik sett er kulturen summen av musikk, tekst og bilder som hver og en av oss har med oss, som en slags klangbunn. Til listen over klassikere bør vi helt sikkert også føye Torbjørn Egner og muligens også Kaptein Sabeltann. I hvert fall hvis vi skal snakke om hva som er referansepunkter for yngre mennesker.

Denne delen av kulturarven står fjellstøtt og trenger neppe noe vern. Så hva mener man da med norsk kultur? Mener man utøvelsen av klassisk ballett, malerkunst og musikk? Jeg har liksom litt vondt for å tro at det er en grunnleggende bekymring for de klassiske kulturuttrykkene som de har i bakhodet, alle de som snakker om norsk kultur. Mener de den norske kirke? Men går de i kirken selv, da?

Så er det kanskje det utvidede, altomfavnende kulturbegrepet de snakker om. Kanskje det er den norske hverdagen? Men den er jo i konstant endring. Jeg kan huske at vi hadde én tv-kanal, og den sendte i svart-hvitt. Telefon hadde vi, fordi vi var heldige, og det var en grå kloss med dreieskive. Slapp man skiven sakte tilbake, kunne man høre kneppene, ett knepp for hvert tall. Den teknologiske utviklingen har gått så fort at et menneske som hadde blitt sendt i tidsmaskin fra 1976 og frem til i dag ikke ville ha kjent seg igjen i det hele tatt. Det er på ingen måte en norsk utvikling – den er høyst internasjonal, med USA og Japan i spissen. Den nye teknologien endrer Norge, og det i et rasende tempo. Men hvor mange bekymrer seg oppriktig talt for det?

Så har vi den definisjonen som sier at alt menneskeskapt er kultur. Dugnaden, for eksempel. Og den ser faktisk ut til å være under press. Jeg kjenner en lang rekke etnisk norske småbarnsforeldre som gladlig betaler femhundre kroner for å slippe å stå i kiosken i hallen en søndag. Denne delen av norsk kultur er nok i ferd med å bli borte. Den samme skjebnen tror jeg venter bløtkaka, som i stor grad skiftes ut av ostekaker, gulrotkaker og muffins. En rekke stauder er i ferd med å forsvinne, til fordel for masseproduserte vekster fra Plantasjen. Noe som allerede har forsvunnet er menn med hatt (med unntak av enkelte, som fremdeles ligger først i bilkøen), De og Dem, veldig rullende rrrrrrrr-er, røykekupeer på toget og skikken med å reise seg for gravide og eldre. Imidlertid ser det ikke ut til at noen savner noe av dette (med unntak av de gravide og eldre, naturligvis).

Det er to store problemer knyttet til det å skulle snakke om Den Norske Kulturen. For det første må man godta at enhver kultur, ethvert samfunn – ethvert språk for den del – er i konstant utvikling. For det andre er det nesten umulig å definere hva et lands kultur består i. Man kan til en viss grad snakke om egenart (turer i skog og mark uansett vær, tvangshandling av kvoten på taxfree), eller om store billedkunstnere og nasjonale komponister. Men slik det brukes i dagligtalen er "norsk kultur" et begrep uten særlig innhold. Det eneste det forteller, er at den som bruker uttrykket, er fryktelig skeptisk til alle former for endring, spesielt den som kommer fra mennesker med en annen etnisk bakgrunn.

Jeg ville bli grensesprengende takknemlig om noen kunne opplyse meg om hva de egentlig mener når de ligger søvnløse og bekymrer seg for Den Norske Kulturen. Inntil videre vil jeg fortsette mitt virke som kulturmarxist og le godt i skjegget ved tanken på at selveste bunaden tross alt ikke er mer urnorsk enn at den er en kopi av kjolemoten i Europa på 1700- og 1800-tallet.

Når noen ikke får være med

Det eneste som er verre enn et slemt barn er en dum voksen.

Denne uken var det besøksdag på barneskolen. Små nakker over altfor store sekker strakte seg for å få et glimt av den nye verdenen som åpenbarte seg. Læreren. Skolebygget. Tavla. Elevene. De fremmede ansiktene som skal bli venner. For en glede! Og for noen begynnelsen på det som kommer til å bli et mangeårig helvete.

Det er alltid noen som ikke helt passer inn. De kan for mye eller for lite, de er opptatt av feil ting, bruker feil klær, ler av de gale tingene. Vi er så opptatt av mangfold, men barn i mellom er det konformitet som gjelder. Noen vil aldri helt passe inn. Noen vil aldri bli venner med andre. Noen vil stå utenfor. Hvem har ansvaret for det?

Det er så in å snakke om mobbing. Er det noe det norske folk kan enes om, så er det at mobbing er en uting. Men hva er mobbing? Alle former for vold og systematisk erting er mobbing. Men den er i det minste tydelig. Minst like ille er den mobbingen som foregår i det skjulte. Utestenging, hvisking bak de små nakkene, rygger som aldri snur seg fra den ene som står igjen.

Jeg har vondt av alle foreldre som har barn som blir ertet, men også med foreldre som har barn som erter. Jeg har vondt av foreldre med barn som blir slått, men jeg har også vondt av foreldre med barn som slår. Som far eller mor til en mobber må man føle seg maktesløs. Man kan snakke med barna, arbeide målbevisst, gi dem gode verdier og holdninger, og allikevel – allikevel – er det ingen garanti for at barnet oppfører seg slik man skulle ønske.

Er det derimot foreldre jeg overhodet ikke har vondt av, så er det dem som lar barnet forstå at den stille mobbingen er grei. De foreldrene som sier at kjære deg, vennen min, du skal selvfølgelig få invitere alle jentene i klassen unntatt Julia. Julia liker du ikke, kjære deg, selvfølgelig skal du få slippe å ha henne der på bursdagen din. Det er jo din dag, kjære.

Hvert eneste år, når foreldrene til de små nakkene møtes på det aller første foreldremøtet, tas barnebursdager opp. Alle enes om at enten ber man alle, eller man ber noen få. Men aldri alle unntatt én eller to. Allikevel skjer det, hvert eneste år. Noen barn blir ikke bedt. Noen barn har ikke så mange venner, de kan gå hele skoletiden uten å få en eneste bursdagsinvitasjon med i sekken. ”Min sønn inviterte alle guttene i klassen på sin bursdag,” fortalte en mor meg. ”Men selv er han aldri blitt invitert til noen.”

En ting er selvfølgelig hvem man inviterer i en bursdag. En annen ting er at man faktisk går når man er invitert (med mindre man har en veldig god grunn). En voksen mann fortalte meg nylig at han på skolen var en ensom gutt. Da moren hans inviterte alle guttene i klassen i bursdagsselskap, dukket det bare opp én.

Det er til å gråte av.

Barn kan være slemme med hverandre. De små nakkene kan sine hersketeknikker og utestengingsstrategier. Mange små nakker er utrustet med lyse hoder som vet at det er strategisk lurere å stenge noen ute enn å erte dem åpenlyst.

Som voksne har vi én oppgave: Lære barna at det ikke er greit. Et barn som nekter å gå i Julias bursdag eller ikke vil invitere Julia i sin egen, er egosentrisk, korttenkt og kanskje litt slemt. En voksen som går med på det, mislykkes som rollemodell. Det er rett og slett dumt.

Jeg håper det går bedre for alle de små nakkene som frydet seg over at de fikk besøke skolen denne uken. Til høsten er det alvor, både for barn og lærere. Og ikke minst for alle oss foreldre.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad 28. mai 2011.

Syk - sykere - sykkel

De ser fullstendig normale ut. Men det er helt til de står foran en splitter ny sykkel.

Det er ikke bare bikkjemøkka som dukker opp nå som snøen forsvinner. Nei, det gjør også syklistene. Noe som i og for seg er bare fint, hadde det ikke vært for effekten det har på min bedre halvdel. Han kan snart ikke åpne munnen uten at det ramler ut gloser som i hvert fall ikke står i mine ordbøker. Dempegaffel. Karbonramme. Hydrauliske bremser. Over alt i huset ligger det sykkelblader med banebrytende informasjon av typen "under Birken i fjor var det riktig med ullundertøy og vanntett overtrekk". Livet mitt ville ikke ha blitt det samme om jeg ikke hadde fått vite akkurat det.

For min mann er det imidlertid ikke nok å lese om sykling, han må snakke om det også.

– Har du sett at Boasson bruker sånne? spurte han en dag entusiastisk og viste frem et par sykkelbukser.

– Jeg kjenner ingen Boasson, svarte jeg surt.

– Nei, forresten, ikke Boasson, det er Spartacus.

Jeg så alvorlig på ham:

– Spartacus er død. Spartacus var en romersk slave som ledet et slaveopprør i Roma før Cæsars tid. Hvis han bruker sånne, er det veldig, veldig skummelt.

Min mann så på meg. Samtalen var over. For denne gang.

Det pussige er at da vi traff hverandre virket han fullstendig normal. Vi kunne gå i teater sammen, diskutere bøker, gå på Stones-konsert, sånne ting. Men så, de senere årene, har han gradvis endret seg. Det begynte en sommer for noen år siden. Det var en sånn sjelden sommerdag, da man kan gå med shorts og t-skjorte uten å pådra seg lungebetennelse. Han ville ikke ut. I stedet dro han for gardinene og skrudde på tv-en. Nå foretrekker han å sitte inne mesteparten av juli. Ikke bare sitte, forresten, han står foran tv-en. Og roper. Det er ikke normalt. Det vil si det kan være normalt, men bare når Northug ydmyker svenskene. Og Northug befinner seg definitivt ikke på sykkel i de franske alpene i midten av juli. Men for min mann er det uvesentlig. Tour de France er åpenbart større enn VM på ski i Kollen. Skjønn det den som kan.

Problemet er at min mann ikke er alene. Over alt møter vi menn (for det er først og fremst menn) med den samme hangen til å diskutere pedaler, gir og fancy flaskeholdere. Menn jeg har sett på som fullstendig normale, solide familiefedre. Men så snart asfalten ligger bar, dukker de opp i fullstendig smakløse antrekk, med hjelm på hodet og sportsdrikk i flaska, mens de durer og snakker om Birken og Mjøsa Rundt og bakkeintervaller oppover i Gullverket.

Kanskje er dette noe ektemenn har behov for? Kjenne blodsmaken over et sykkelstyre er omtrent så nær de kommer å felle bjørn sammen med Ari Behn. Et slags maskulint fellesskap, med blod, svette og tårer. Kan Northug grine, kan sikkert de det også. Etterpå er det endorfinene, adrenalinet, naturlig dop som får dem til å miste det siste snev av rasjonalitet.

– 4-toppløpet, sa min mann i fjor etter målgang på Østlandets verste manndomsprøve.

– 4-toppløpet er virkelig den optimale måten å se Eidsvoll og Hurdal på.

Har han aldri hørt om bil?

Sannsynligvis er det en 40-årskrise, og sannsynligvis er all motstand nyttesløs. Jeg har gått med på å legge opp ferien etter diverse sykkelritt, har for lengst innsett at barna aldri vil få noen arv etter oss, utover store mengder sykkelutstyr. Jeg bare jatter med. Imidlertid har jeg satt én grense:

Sykkelen får ikke lov til å bo på soverommet vårt.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad 16. april 2011.

Det bor faktisk folk nord for Råholt

Folkebadet i Eidsvollhallen skal legges ned til høsten. Ja, hvorfor i all verden opprettholde et tilbud til folk nord for Råholt?

Det var selvfølgelig naivt av meg, men jeg trodde at årsaken til at man ville bygge en svømmehall på Råholt, var at det har vært en så stor befolkningsvekst i sørbygda at det var behov for et supplement til Eidsvollhallen. Det var noe jeg hadde stor sympati for – med 21 000 innbyggere tok jeg for gitt at Eidsvoll kommune kunne trenge mer enn én svømmehall med tilbud til menigmann. Så full som hallen er en vanlig fredag ville det bare være bra med en svømmehall til. Og med den oppgraderingen som har vært av Eidsvollhallen ville det være meningsløst å fjerne tilbudet til folk flest der. Trodde jeg. Men den gang ei. I stedet for to svømmehaller på deling til oss 21 000 her i Eidsvoll, vil vi fremdeles bare ha én, også etter at svømmehallen på Råholt står ferdig til høsten.

GARDERMOEFFEKTEN

Til neste år er det 20 år siden man vedtok at Gardermoen skulle bli landets nye hovedflyplass. Det er 13 år siden flyplassen åpnet, og med det en ny, moderne togforbindelse mellom Sundet og Oslo. Ingen steder på Øvre Romerike har man kortere reisetid inn til Oslo enn fra Sundet. Med åpningen av den nye flyplassen og Gardermobanen lå derfor alt til rette for at området rundt Sundet skulle få en boom. Her er det rådhus, videregående skole, vinmonopol, en sentrumsstruktur, politi. Men hvor er det blitt bygd ut? I sørbygda. Hvor alt det ovenstående mangler. Noen tilsvarende satsing på området rundt Sundet har uteblitt.

PENDLERKOMMUNE

Dermed blir nedleggelsen av folkebadet bare en fortsettelse av en tendens hvor fokus dreies fra det som har vært og burde være kommunens naturlige sentrum og til det området som har kjent den største veksten de siste 20 årene. Sørbygda har fått idrettshall og ny skole, noe som har vært helt nødvendig. Men hvor mye lenger kan sørbygda vokse uten at det er en tilsvarende utvikling lenger nord? I et miljøperspektiv er det eneste fornuftige man kan gjøre, å fortette i området rundt Sundet. Eidsvoll stasjon er en av Norges mest moderne stasjoner, med en lang, rett perrong som gjør det mulig for lange tog å stoppe og plukke med seg pendlere. Eidsvoll er i høyeste grad en pendlerkommune, og avstanden til stasjonen er avgjørende. Enda bedre blir det når NSBs togrevolusjon er på plass – da vil det gå tre hurtigtog i timen mellom Sundet og Oslo. Det er med andre ord rundt Sundet man må bygge ut nå.

UTBYGGING

Sundets problem ligger imidlertid i de geologiske forholdene. Ned mot Vorma ligger det ravinedaler som skjærer gjennom leirjorda. Her er risikoen for ras stor, og det er vanskelig å få til boligbygging. Derfor er det nødvendig å bygge ut oppe på sletta og i åssidene rundt Sundet. Åskammen fra Elstadlia til Hemli bør være aktuell, det samme gjelder Styriåsen. Ålborglia, Bårliåsen og Strand har et stort potensial, og på Finstad bør det bygges ut. I stedet for å skulle legge ned Finstad skole, må man bygge boliger der, få barnefamilier til å flytte til Finstad og bruke de ressursene som lokalsamfunnet har.

DYRKET MARK

Spørsmålet er om dette er nok. Problemet er at det meste som kan bygges ut rundt Sundet, allerede er bebygd. Kan hende er det på tide å ta en prinsippdiskusjon omkring dyrket mark. Er det så viktig ikke å ta dyrket mark til boligformål at man ikke kan gjøre enkelte unntak? Jeg sier ikke at all dyrket mark omkring Sundet skal bygges ut, men mindre jordstykker bør kunne omreguleres til boligformål. Selv ser jeg for meg utbygging på Møllerhaugen, en av Eidsvolls flotteste beliggenheter, med kort vei til stasjonen. Om 20 år bør det være sammenhengende bebyggelse fra Sundet og opp til Elstadlia på nordsiden av Tynsåkjordet.

Den rivende utviklingen i sørbygda tilsier at området må utvikles og at det må komme flere tilbud. Men det må ikke skje på bekostning av kommunen for øvrig. Når folkebadet flytter til Råholt, har enda et av Sundets tilbud forsvunnet.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad 26. mars 2011.

Trynefaktor!

Det er en grunn til at Fru Justitia har bind for øynene. Loven skal være lik for alle - uansett hvor sympatiske eller usympatiske de er. Hvis ikke, blir det trynefaktoren som avgjør.

Fru Justitia er rettferdighetens gudinne. Hun har en vekt i den ene hånden for å veie argumenter. I den andre har hun et sverd, for å straffe dem som har gjort noe galt. Rundt øynene har hun bind. Det er et tungt symbol: Hun skal vurdere enhver sak basert på fakta og ikke la seg blende av denne verdens prakt.

Den siste uken har avisene vært fulle av artikler om Madina Salamova – bedre kjent under pseudonymet Maria Amelie. Norske myndigheter vil kaste denne vakre, flinke jenta ut av landet, og det har opprørt mange. Jeg synes også Maria Amelie er flott. Hun fremstår som sympatisk, reflektert, intelligent. Men det forhindrer ikke at det er riktig å sende henne ut av Norge.

DEMOKRATI

Dersom Maria Amelie ikke hadde skrevet bok, blitt portrettert i aviser og på tv, ikke hadde gitt foredrag om tilværelsen som ulovlig norsk, hva da? Hadde noen reagert på at myndighetene skulle sende ut en ung kvinne fra Russland uten oppholdstillatelse? I 2010 ble 4615 mennesker tvangsutsendt fra Norge etter endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse. Ingen reagerte nevneverdig på det. I det store og hele er nordmenn fornøyd med at folk uten oppholdstillatelse sendes ut. Utsendelsene er i tråd med norsk lovverk, som igjen er basert på politiske vedtak fattet av politikere valgt gjennom lovlige valg.

Men når det gjelder Maria Amelie, stiller det seg annerledes. Inntrykket man får gjennom avisene, tyder på at de fleste mener hun burde få bli. Hvorfor det? Fordi vi liker henne. Vi har et forhold til henne, vi vil gjerne ha henne boende i nabohuset. Men kan det være et grunnlag for en objektiv vurdering av saken?

DIKTATUR

En del synes å mene at politikerne må ha nok kontroll til å kunne omgjøre vedtak i enkeltsaker. Vil vi virkelig det? Siden Montesquieu skrev Lovenes Ånd i 1748 har tanken om maktfordelingsprinsippet vært grunnleggende. De moderne vestlige demokratiene er alle tuftet på prinsippet om at makten skal deles mellom tre instanser: den utøvende (konge/president/regjering), den lovgivende (folkeforsamlingen) og den dømmende (domstolene). I det øyeblikket representanter for den utøvende makt går inn og overstyrer domstolen i enkeltsaker, er hele prinsippet i ferd med å bli undergravet. Selv om det er en nemnd og ikke en domstol som har bestemt å sende ut Marie Amelie, er saken den samme.

Ønsker vi egentlig å ha politikere som kan vri og vende på lover og regler etter eget forgodtbefinnende? Ønsker vi å gi den utøvende makt så mye makt? Den ekstreme konsekvensen av en slik forvaltning er at det åpner for diktatur. Det er nemlig det det kalles når lovene gjelder bare så lenge statsoverhodet synes de er riktige.

Jeg liker Maria Amelie. Og jeg er ikke nødvendigvis noen tilhenger av regelverket. Men jeg ser ikke at politiet gjorde noe galt i å pågripe henne for å sende henne ut. Hun har fått avslag på søknaden sin om opphold i Norge, og da er lovverket klart. Så lenge det ikke er ansett som farlig å reise tilbake til hjemlandet­, må man ut. Så får hun heller reise ut og komme tilbake til en ny prosess, slik det er åpning for.

LOVVERKET

Alle som har vært rasende og oppbrakt den siste tiden bør heller være glad for at systemet virker. Så får man heller kaste seg over lovverket og kreve endringer. Men de endringene må gjelde like mye for mørke menn med bart og fremmede klær som for sympatiske, hvite kvinner fra Russland. Det spørs om den første gruppen vil frembringe et like sterkt engasjement.

Lar vi Maria Amelie bli fordi vi liker henne, har vi tatt bindet av øynene til Fru Justitia og handlet i tråd med vår egen magefølelse. Sagt med andre ord: Vi har latt trynefaktoren avgjøre.

 Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll UIllensaker Blad 21. januar 2011.