De ser fullstendig normale ut. Men det er helt til de står foran en splitter ny sykkel.
Det er ikke bare bikkjemøkka som dukker opp nå som snøen forsvinner. Nei, det gjør også syklistene. Noe som i og for seg er bare fint, hadde det ikke vært for effekten det har på min bedre halvdel. Han kan snart ikke åpne munnen uten at det ramler ut gloser som i hvert fall ikke står i mine ordbøker. Dempegaffel. Karbonramme. Hydrauliske bremser. Over alt i huset ligger det sykkelblader med banebrytende informasjon av typen "under Birken i fjor var det riktig med ullundertøy og vanntett overtrekk". Livet mitt ville ikke ha blitt det samme om jeg ikke hadde fått vite akkurat det.
For min mann er det imidlertid ikke nok å lese om sykling, han må snakke om det også.
– Har du sett at Boasson bruker sånne? spurte han en dag entusiastisk og viste frem et par sykkelbukser.
– Jeg kjenner ingen Boasson, svarte jeg surt.
– Nei, forresten, ikke Boasson, det er Spartacus.
Jeg så alvorlig på ham:
– Spartacus er død. Spartacus var en romersk slave som ledet et slaveopprør i Roma før Cæsars tid. Hvis han bruker sånne, er det veldig, veldig skummelt.
Min mann så på meg. Samtalen var over. For denne gang.
Det pussige er at da vi traff hverandre virket han fullstendig normal. Vi kunne gå i teater sammen, diskutere bøker, gå på Stones-konsert, sånne ting. Men så, de senere årene, har han gradvis endret seg. Det begynte en sommer for noen år siden. Det var en sånn sjelden sommerdag, da man kan gå med shorts og t-skjorte uten å pådra seg lungebetennelse. Han ville ikke ut. I stedet dro han for gardinene og skrudde på tv-en. Nå foretrekker han å sitte inne mesteparten av juli. Ikke bare sitte, forresten, han står foran tv-en. Og roper. Det er ikke normalt. Det vil si det kan være normalt, men bare når Northug ydmyker svenskene. Og Northug befinner seg definitivt ikke på sykkel i de franske alpene i midten av juli. Men for min mann er det uvesentlig. Tour de France er åpenbart større enn VM på ski i Kollen. Skjønn det den som kan.
Problemet er at min mann ikke er alene. Over alt møter vi menn (for det er først og fremst menn) med den samme hangen til å diskutere pedaler, gir og fancy flaskeholdere. Menn jeg har sett på som fullstendig normale, solide familiefedre. Men så snart asfalten ligger bar, dukker de opp i fullstendig smakløse antrekk, med hjelm på hodet og sportsdrikk i flaska, mens de durer og snakker om Birken og Mjøsa Rundt og bakkeintervaller oppover i Gullverket.
Kanskje er dette noe ektemenn har behov for? Kjenne blodsmaken over et sykkelstyre er omtrent så nær de kommer å felle bjørn sammen med Ari Behn. Et slags maskulint fellesskap, med blod, svette og tårer. Kan Northug grine, kan sikkert de det også. Etterpå er det endorfinene, adrenalinet, naturlig dop som får dem til å miste det siste snev av rasjonalitet.
– 4-toppløpet, sa min mann i fjor etter målgang på Østlandets verste manndomsprøve.
– 4-toppløpet er virkelig den optimale måten å se Eidsvoll og Hurdal på.
Har han aldri hørt om bil?
Sannsynligvis er det en 40-årskrise, og sannsynligvis er all motstand nyttesløs. Jeg har gått med på å legge opp ferien etter diverse sykkelritt, har for lengst innsett at barna aldri vil få noen arv etter oss, utover store mengder sykkelutstyr. Jeg bare jatter med. Imidlertid har jeg satt én grense:
Sykkelen får ikke lov til å bo på soverommet vårt.
Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad 16. april 2011.
