Kjære alle dere som ligger søvnløse av bekymring for Den Norske Kulturen. Kunne dere vennligst fortelle meg hva dere snakker om?
Jeg blir alltid så skrekkelig usikker når noen snakker om at vi må verne Den Norske Kulturen. Hva snakker de egentlig om, lurer jeg. Hardingfeler? Dugnader? Kongehuset? Folkeeventyrene? Taggingen på t-banen? Det norske språket? Køen på polet lille julaften?
Jeg er neimen ikke sikker på om de vet det selv. Allikevel hører vi støtt og stadig at Den Norske Kulturen må vernes. Pussig nok kommer dette som oftest fra dem som er mest ivrige etter å barbere kulturbudsjettene.
Kultur er trolig et av de mest ulne begrepene vi har. I snever forstand betegner kultur menneskelige uttrykk på høyt nivå på områder som musikk, dans, maleri, litteratur. Man kan gjerne si at den norske kulturarven er highlights fra kunsthistorien: Snorre, Petter Dass, Tidemand & Gude, Ole Bull, Edvard Grieg, Henrik Ibsen. Slik sett er kulturen summen av musikk, tekst og bilder som hver og en av oss har med oss, som en slags klangbunn. Til listen over klassikere bør vi helt sikkert også føye Torbjørn Egner og muligens også Kaptein Sabeltann. I hvert fall hvis vi skal snakke om hva som er referansepunkter for yngre mennesker.
Denne delen av kulturarven står fjellstøtt og trenger neppe noe vern. Så hva mener man da med norsk kultur? Mener man utøvelsen av klassisk ballett, malerkunst og musikk? Jeg har liksom litt vondt for å tro at det er en grunnleggende bekymring for de klassiske kulturuttrykkene som de har i bakhodet, alle de som snakker om norsk kultur. Mener de den norske kirke? Men går de i kirken selv, da?
Så er det kanskje det utvidede, altomfavnende kulturbegrepet de snakker om. Kanskje det er den norske hverdagen? Men den er jo i konstant endring. Jeg kan huske at vi hadde én tv-kanal, og den sendte i svart-hvitt. Telefon hadde vi, fordi vi var heldige, og det var en grå kloss med dreieskive. Slapp man skiven sakte tilbake, kunne man høre kneppene, ett knepp for hvert tall. Den teknologiske utviklingen har gått så fort at et menneske som hadde blitt sendt i tidsmaskin fra 1976 og frem til i dag ikke ville ha kjent seg igjen i det hele tatt. Det er på ingen måte en norsk utvikling – den er høyst internasjonal, med USA og Japan i spissen. Den nye teknologien endrer Norge, og det i et rasende tempo. Men hvor mange bekymrer seg oppriktig talt for det?
Så har vi den definisjonen som sier at alt menneskeskapt er kultur. Dugnaden, for eksempel. Og den ser faktisk ut til å være under press. Jeg kjenner en lang rekke etnisk norske småbarnsforeldre som gladlig betaler femhundre kroner for å slippe å stå i kiosken i hallen en søndag. Denne delen av norsk kultur er nok i ferd med å bli borte. Den samme skjebnen tror jeg venter bløtkaka, som i stor grad skiftes ut av ostekaker, gulrotkaker og muffins. En rekke stauder er i ferd med å forsvinne, til fordel for masseproduserte vekster fra Plantasjen. Noe som allerede har forsvunnet er menn med hatt (med unntak av enkelte, som fremdeles ligger først i bilkøen), De og Dem, veldig rullende rrrrrrrr-er, røykekupeer på toget og skikken med å reise seg for gravide og eldre. Imidlertid ser det ikke ut til at noen savner noe av dette (med unntak av de gravide og eldre, naturligvis).
Det er to store problemer knyttet til det å skulle snakke om Den Norske Kulturen. For det første må man godta at enhver kultur, ethvert samfunn – ethvert språk for den del – er i konstant utvikling. For det andre er det nesten umulig å definere hva et lands kultur består i. Man kan til en viss grad snakke om egenart (turer i skog og mark uansett vær, tvangshandling av kvoten på taxfree), eller om store billedkunstnere og nasjonale komponister. Men slik det brukes i dagligtalen er "norsk kultur" et begrep uten særlig innhold. Det eneste det forteller, er at den som bruker uttrykket, er fryktelig skeptisk til alle former for endring, spesielt den som kommer fra mennesker med en annen etnisk bakgrunn.
Jeg ville bli grensesprengende takknemlig om noen kunne opplyse meg om hva de egentlig mener når de ligger søvnløse og bekymrer seg for Den Norske Kulturen. Inntil videre vil jeg fortsette mitt virke som kulturmarxist og le godt i skjegget ved tanken på at selveste bunaden tross alt ikke er mer urnorsk enn at den er en kopi av kjolemoten i Europa på 1700- og 1800-tallet.
