Barn veier mer enn før og er i dårlige fysisk form. Er det ikke akkurat sånn vi vil ha det?
Jevnlig hører vi om hvor alvorlig fatt det er med den
oppvoksende slekt. Unger i dag er tykkere, mer inaktive og i dårligere form enn
for tyve år siden. Vi legger alle ansiktet i bekymrede folder og sier isj og
isj, og allting var naturligvis meget bedre før.
Men mener vi egentlig det? Er det egentlig ungenes skyld at
de er blitt feite sofaslitere? Eller kan det være … vår? Innrøm det: Det er
langt mer behagelig å ha en unge som ligger på sofaen og passivt absorberer
dårlig dubbete amerikanske serier enn å ha en unge som løper rundt og maser inne.
Eventuelt unger som løper rundt og maser ute. Eller barn som bare løper. Stillesittende
barn er behagelig. Bra for mor og far. Man får slappet av litt selv.
Ingen vil innrømme dette. Vi kan kanskje si at jooooo …
kanskje lar vi barna se litt mye på tv, men vi er raske med å legge til at det
gjør jo vi voksne også. Vi liker jo også å ligge på sofaen og kope når dagen er
over. Men det er bare halve sannheten. Vi voksne liker veldig godt at barna
ligger der. Det gjør vår hverdag lettere.
Nå er stillesittingen naturligvis ikke bare et resultat av
at vi voksne er slitne når vi kommer hjem fra jobb. Det er også slik at unger i
dag ikke nødvendigvis fyker rundt på ”feltet” for å se hvem de kan leke med.
For tyve år siden kom ungene hjem fra skolen en gang mellom klokken 12 og 14 og
kunne styrte ut og finne noen å leke med. I dag kommer de gjerne hjem i
fem-tiden, etter noen timer på SFO. Da er det ikke tid for uforpliktende lek og
epleslang i nabolaget. Nei, da må vi rekke organisert aktivitet. Skal ungene
våre være i aktivitet, skal det for pokker koste penger. Det skal være styrt av
voksne mennesker med fløyte og refleksvester, og ikke fanden om ungene skal måtte
lære seg ting selv. Noen skal ha ansvaret!
Men det stopper ikke der. Vi er ikke lenger vant til at
unger er aktive. Vi ler foraktlig av gamledagers ”barn skal sees, ikke høres”,
men er vi så veldig mye bedre selv? Da jeg vokste opp, var vi ungene aktive. Vi
var høyt og lavt, klatret i trær, gnisset på vinduene til naboen med isopor, løp
for harde livet i skolegården, og klatret morkne stigetrinn opp til tårnet Vilbergbakken.
Ingen av oss ble noen gang ble sett på som syke. Det som den gangen ble sett på
som normalt aktive unger, med grønske på knærne og møkk under neglene, er i dag
uglesett. Litt for mange turer opp i
toppen av hoppbakken, og diagnosen ADHD ville bli servert på et sølvfat. Det er
så enkelt å definere en litt over middels aktiv unge som syk. De er slitsomme
og bråker – det kan da ikke være normalt? Gi barnet en diagnose, og i verste
fall litt ritalin. Det er best for alle.
Det finnes helt sikkert barn som har ADHD, og de skal få den
hjelpen de har krav på. Men kan de virkelig være så mange? Bruken av ADHD-medisin skyter i været samtidig som ungene
blir tykkere og i dårligere fysisk form. Ingen av delene fantes da jeg vokste
opp. Men har barn egentlig forandret seg? Eller har vi skapt et samfunn som
ikke lenger passer barn? Hva om det ikke er ungene som er syke – men systemet
de presses inn i? Vi voksne hviler kanskje ikke lenger middag, men gudene skal
vite at vi setter pris på å ha det stille og rolig.
Så kanskje – kanskje – skal vi gå i oss selv neste gang vi
hører krisemeldinger om feite unger og dårlig grovmotorikk. Kanskje det ikke er
ungenes feil. Kanskje de aller lateste ikke er ungene – men vi voksne?
For det er vel ikke sånn at alle vi som svirret rundt i
Kastellskauen på begynnelsen av 80-tallet burde ha fått en diagnose?
Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 28. april 2012.
