Dårlig hukommelse er
skyld i mye rart. For eksempel at man går Birkebeinerrennet to år på rad.
Bussen stanger oppover E6. Snøen som laver ned, renner
nedover rutene og lager en grimete hinne mellom oss og verden utenfor. Resten
av verden er også på veien denne lørdags morgenen. Bak oss ser vi de forvrengte
lysene fra biler, som lager en lang perlerad nedover mot Oslo. Klokken er så
vidt passert seks. Vi har alle samme mål: Rena. Rena og en 54 kilometer lang
skitur. Noen av oss lurer på hvorfor vi vil oss selv så vondt.
Bussen er full av skiløpere fra Nannestad, Hurdal og
Eidsvoll. Stort sett menn, men også noen damer. Det er tynne bein i tynne
skidresser. Alle er småsjuke og ingen har trent nok. Bekymrede blikk kastes ut
av vinduene. For to dager siden ble det meldt om drømmeforhold, nå ser alt vått
og guffent ut. Displayet i bussen viser -2 grader. Dagen før var det -27 på Rena.
Praten går om smurning. Om Birken i fjor. Om Vasaloppet. Om skirenn jeg aldri
har hørt om. Om merketider. Og om smurning igjen. Det er -3 nå. Det snør
fortsatt. Burde man korke inn litt VR45, kanskje?
THINGSTADJORDET, RENA,
280 MOH
På Rena er det ei maurtue av ski, staver og mennesker. Køene
foran de provisoriske doene er de lengste jeg noen sinne har sett. Over
høyttaleren gjentas det gang på gang at det ikke må kastes søppel i traseen. Så
intervjues Bjørn Dæhlie, som skal over fjellet med Philip Boit. I år igjen. Hva
skjedde med Boit i fjor? forsøker jeg å huske. Brakk han beinet på vei ned fra
Sjusjøen? Jeg gir etter for presset, kjøper en boks med VR45 hos Swix, legger
det på og begynner å lete etter startfeltet. Jeg angrer oppriktig. Men, som Åse
Klevland en gang sa: ”Har man tagit djävulen i båten, får man ro honom i land”.
Det er bare å få på seg skiene.
Startfeltet er fullt av nervøse folk. En dame forteller meg
at hun har tenkt å gå på 5:40. Hun har nemlig pleid å ha en snittfart på 10
km/t når hun trener. Jeg lurer på om jeg skal fortelle henne at hun regner
feil, men kommer til at det neppe vil falle i god jord. Startskuddet går, og
jeg ser 5:40-damen manøvrere for å komme fortest mulig av gårde. Etter noen
kilometer tar jeg henne igjen. Hun smiler og snakker litt, og så blir hun borte
bak meg. Jeg ser henne aldri igjen. Det ble nok ikke 5:40 denne gangen.
DØLFJELLET, 820 MOH
Det fortsetter å snø. Vi passerer Skramstadsætra. Gry fra
parallellklassen på barneskolen gir meg et glass saft. Så liten er faktisk
verden. ”Du burde være med her, Gry,” rekker jeg å si før jeg dyttes videre.
”Vi som alltid konkurrerte i skolemesterskapet.” Jeg ser at Gry smiler, og så
er jeg på vei videre, oppover mot Dølfjellet. Det blir kaldere og mer strekk i
feltet.Jeg tenker at jeg er del av en lang slange av mennesker. Var man høyt
nok oppe, ville man kunne sett denne sammenhengende slangen, med halen på Rena
og hodet på Lillehammer. Det kunne vært et sånt bilde som Reuters sender ut i
verden. Men ikke i dag. I dag ville vi ikke ha syntes fra noe fly. Det er grått
og kaldt, og det har begynt å blåse. Oppunder toppen står det en gjeng glade
gutter og roper oppmuntrende: ”Det er øl på Lillehammer.”
Jeg liker ikke øl.
RAUDFJELLET, 880 MOH
Vi sklir ned fra Dølfjellet, plukker opp et saftglass på
Dambua og begynner å gå oppover Raudfjellet. Vinden får stadig mer tak, og
snøen pisker mot ansiktet. Jeg trekker buffen opp over ansiktet, tenker at jeg
ser ut som en bankraner. Etter en stund blir buffen våt av pusten min. Den
fryser til is og faller ned som en maske mot brystet. Jeg forsøker å vri den
slik at isen legger seg mot nakken og ny, tørr buff kommer opp over ansiktet.
Det varer bare en stund, så faller den ned på nytt.
Tåka blir tettere og tettere etter hvert som vi kommer
oppover Raudfjellet. Det er umulig å vite hvor vi er. Jeg kan skimte en rekke
skiløpere foran meg, men de forsvinner ganske snart inn i tåkehavet. Hvor lenge
har vi gått oppover nå? Jeg burde kjenne meg igjen, men jeg gjør det ikke. Alt
er bare hvitt tåkehav. I Harry Potter er det vi gomper oppfatter som tåke,
egentlig desperanter, grusomme vesener som suger all glede ut av mennesker. På
Raudfjellet er desperantene over alt. De tar kvelertak og presser vekk alle
gode tanker. Jeg må tenke positivt, tenker jeg, og ransaker hjernen etter gode
tanker. Plutselig virker hele livet mitt dystert, som om jeg skulle ha vokst
opp på et barnehjem i en Dickens-roman. Så kommer jeg på damen som sto her på
Raudfjellet i fjor og delte ut sjokolade. Men det lille glimtet av lys slukker
fort. Det er ingen dame med sjokolade her i år. Faktisk er det ingen andre enn
folk med sekk på ryggen og nummer på brystet. Den eneste varme tanken jeg har,
er tanken på senga mi. Tenk om jeg hadde holdt meg der. Dyne. En kopp kaffe.
Varme … Jeg henger meg på en rygg. Tenker at han går for sakte, at jeg burde ha
høyere fart, men jeg orker ikke gjøre noe med det. Å bytte spor, krysse
løssnøen og gå videre uten rygg er lite fristende.
KVARSTADDAMMEN, 660
MOH
Til slutt når vi toppen. Der står det folk. Et team fra Røde
Kors sjekker sekker. Jeg tenker at jeg fryser i hjel om jeg stopper nå og går rett
forbi. Det flater ut før det går nedover. Endelig får jeg igjen for 9 lag med
glider og 30 kilo for mye på kroppen. Jeg suser nedover, har mye bedre gli enn
dem rundt meg. Tåka blir tynnere, vinden avtar. Det ligger skiløpere strødd i
nedkjøringa mot Nysætra. Det gjelder å se seg ut dem som virker mest usikre og
holde seg langt unna dem. Det går bra, og snart flater det ut på nytt. Vi
nærmer oss Kvarstad, det forgjettede land. Da er vi over halvveis. Det skal bli
godt. Jeg drømmer om cola, men får servert varmt vann og saft. Det er godt, det
også. Litt bortenfor meg står en heiagjeng og serverer Jägermeister. En mann
går bort dit, setter flaska mot munnen og tar en skikkelig støyt. Gærning,
tenker jeg og begir meg oppover mot Midtfjellet.
MIDTFJELLET, 910 MOH
Midtfjellet er ikke bratt. Ikke er det så langt heller. Det
er bare det at etter tre mil er man ikke lenger så motivert for flere
motbakker. Jeg går og forteller meg selv at dette er siste gangen. Aldri mer Birken.
Aldri mer skitur. Halvveis oppe passerer jeg Tollef Sverdrup på 94, Birkens
eldste deltager. Han har strikkede knestrømper i ull, vømmølsnikkers og Ludvik-sekk.
Jeg lurer på om jeg skal si noe, men kommer ikke på noe åndfullt. Han har
sikkert hørt det meste før.
På matstasjonen får jeg i meg astmaspray og Red Bull. En
franskmann står betuttet og tygger på en gjendekjeks. ”Jeg aner ikke hvorfor
jeg meldte meg på dette,” sier han, og spør oppgitt: ”Er det mer oppover nå?”
Om det er drikken, astmasprayen eller den fortvilte franskmannen
som gjør det, vet jeg ikke, men jeg føler meg litt mer opplagt. Det er ikke
bare jeg som har en kjip dag på tur.
SJUSJØEN, 880 MOH
Myrene over til Sjusjøen skal være en parademarsj. Men i dag
ligger tåka tjukk som graut. Jeg kan se tre stikker foran meg, deretter er alt
hvitt. Noen løpere har bare stoppet i sporet for å få en pause. To soldater på
natoplanker glir sakte av gårde mot Sjusjøen. En mann med dansk flagg stikkende
opp av sekken går som i sakte film bortover. Her skulle vi egentlig ha sust av
gårde med dobbelttak. I stedet siger vi av gårde som halvstørknet gelé.
Når vi omsider er på Sjusjøen, vanker det cola. Og kaffe.
Jeg blander, sånn som landslagsløperne visstnok gjør. Det smaker akkurat like ille
som det høres ut. Men nå er det verste definitivt over. Vi skal 400 høydemetre
ned på snaut halvannen mil. De som ikke brekker noe, kommer i mål. Lillehammer neste.
BIRKEBEINEREN
SKISTADION, LILLEHAMMER, 490 MOH
På Sjusjøen har den oppblåsbare reklameportalen ved
undergangen punktert og henger slapt ned, nesten ned i sporet. Jeg kryper
sammen i et øyeblikks forakt for sure muskler og later som om jeg smetter under
bommen på Staviåsveien. Venter på at sekken skal skrelle oppi gummien, men det
går bra. Jeg vet at min gamle sjef Asbjørn står og venter rett etter
undergangen, så jeg retter meg opp og legger litt ekstra kraft i frasparkene.
Så snart jeg er rundt neste sving, begynner jeg å subbe videre. Nå handler alt
om å komme seg til skistadion.
Ned fra Sjusjøen er det vekselvis is og løssnø. Igjen faller
folk som fluer. Et stykke staker jeg ved siden av en blid svenske, som
forteller at han har 12 fullførte Vasalopp. ”Men det räcker,” sier han, og
legger til at Birken nok er hardere. Akkurat det jeg vil høre.
Alt har en slutt, også Birken. En taus kolonne mennesker
nærmer seg Birkebeineren skistadion. Vi hører speakeren, og passerer skiltet
med 1 kilometer igjen på. Snart er det oppløpet, og det endelige pipet idet vi
passerer mållinja.
Aldri mer Birken, sier jeg, før det sakte demrer:
Jeg sa akkurat det samme i fjor.
