Ikke blinker de, ikke
reflekterer de lys eller sender funklende stråler rundt seg. Faktisk er
mennesker forbausende lik elger. De er grå, mørke og kan når som helst ramle
ut i en vei foran deg.
For noen år siden kjørte jeg Finstadvegen hver morgen mens
det fremdeles var mørkt. I hver busslomme fra Bårlidalen til Dal sto det
mørkkledde mennesker med sekk på ryggen. Jeg oppdaget dem akkurat for sent til
at det hadde vært mulig å stanse om de hadde snublet ut i veien foran meg. De
hadde ikke antydning til refleks noe sted og var således i perfekt
kamuflasjedrakt for et topphemmelig oppdrag utendørs vinterstid. Uheldigvis var
de ikke hemmelige agenter, men barn og unge på vei til skolen. Om foreldre skulle
nære et morbid ønske om å kvitte seg med barna, kunne de neppe klekket ut en
bedre (eller verre) plan enn å sende barna ut på en trafikkert vei uten
refleks.
Men ikke bare barn og unge går uten refleks. Voksne
mennesker, som sannsynligvis har førerkort, og som helt sikkert vet bedre, ser
ut til å leve i den villfarelse at de fysiske regler kun gjelder alle andre.
For eksempel kan det virke som om enkelte tror at det kun er i lyset fra deres
egen bil at fotgjengere blir til grå skygger. Når de selv går langs veien uten
refleks, må bilisten naturligvis se dem. De har jo en så lysende personlighet
at selv den tretteste bilist kan se glansen av dem på flere hundre meters
avstand. Når de så benytter seg av sin gudegitte rett til å krysse veien i
fotgjengerfeltet, gjør de det uten å se seg for, uten å gi tegn og uten å
bekymre seg. Noen gjerne drassende på et barn eller en barnevogn. Når de
kommer, stanser nok trafikken.
Så la meg komme med et nyhetsflash: De fysiske lovene
gjelder over alt. Selv ikke Märtha med fullt englekor i bakgrunnen kan krysse
veien rett foran en bil og tro at den mirakuløst kan stanse på noen meters
hold. Biler i en viss fart har en viss bremselengde. For at vi i det hele tatt
kan snakke om bremsing, må bilisten ha sett fotgjengeren. Jo mer usynlig
fotgjengeren er, jo lengre tid tar det før bilisten begynner å bremse. En
svartkledd person uten refleks vandrende langs en vei, eller som stuper ut i et
fotgjengerfelt uten forvarsel, må gjerne mene at det er vedkommendes rett. Men
det hjelper lite om det er det siste han gjør.
Det er ikke nødvendigvis sånn at bilister hater fotgjengere.
Faktisk er de aller fleste bilister minst like ofte fotgjengere som bilister
(noe som gjør det enda mer underlig at så mange går uten refleks). Jeg har til
gode å høre om bilister som ønsker å kjøre ned noen. Dersom en lysende
personlighet, kledt i svart, ramler ut i veien foran en bil, er det fremdeles
bilistens ansvar. En bilist risikerer å bli drapsmann rett og slett fordi noen tror
de grunnleggende fysiske reglene i dette universet ikke angår dem.
En refleks er ofte liten. Strengt tatt er det bare en
refleksvest som synes skikkelig i vinterregnet. Og uansett kan man ikke ta for
gitt at man er blitt sett av bilistene. Å foreta svalestup ut i fotgjengerfelt
er en livsfarlig øvelse, uansett tid på året. Å rusle langs en vei uten fortau
er alltid forbundet med risiko. Jo mørkere det er og jo mindre refleks man har
på seg, jo mer forsiktig må man være. For det hele er et ganske enkelt
prinsipp, i en lett omskrevet versjon av Darwin:
Survival of the brightest.
I dobbelt forstand.
