Noen har personlig
trener. Jeg har Sandra. Sandra og et veddemål om hvem som først får 50 turer på
Nabben.
Det begynte som en innskytelse. Det var nyttårsaften, og det
slo meg at jeg kunne sette meg et mål
for 2015. Vanligvis nøyer jeg meg med det faste nyttårsforsettet, som til min
manns store skrekk lyder «være mindre ettergivende og mer hurpete». Men i år
tenkte jeg at jeg kunne ha som mål å gå 50 turer på Ninabben. Sånn omtrent en
tur i uka, med fratrekk for litt sykdom og uforutsette ting. En tur på Nabben i
uka måtte være bra, tenkte jeg.
Men det var før jeg veddet med Sandra.
SANDRA
Akkurat her tenker jeg at det er på sin plass å skrive litt
om Sandra. Det er nemlig ikke slik at det er naturlig at Sandra og jeg kjenner
hverandre. Jeg kunne – teoretisk sett – ha visst om Sandra dersom jeg hadde
brukt siste del av tenåra på å være barnevakt og trillepike på Minnesund. Men
det gjorde jeg ikke. Jeg tilbrakte den siste delen av tenåra i kjellerstua til
en kompis på Dokken. Vi kjederøkte Marlboro, diskuterte Livet, Døden og
Kjærligheten og gjorde narr av alle som drev med sport. De sier at grunnformen
er den man har når man er 18. Den var – for å si det forsiktig – elendig.
Sandras grunnform er ikke elendig. Sandra har aldri sittet
groper i en sofa og fylt askebegre med sneiper. Sandra har vært ute og i
bevegelse hele livet. Som tenåring fikk hun hund av foreldrene sånn at hun
skulle ha en turkamerat når hun hele tiden føyk rundt i skog og mark. Jeg mistenker
Sandra for å være Therese Johaug i forkledning. Og hadde det ikke vært for at
hun var kontaktlærer for min eldste sønn på barneskolen, hadde vi neppe møtt
hverandre.
VEDDEMÅL
Sandra er med andre ord omtrent halvparten så gammel som
meg, halvparten så tung – og dobbelt så sprek. Å vedde med henne er kanskje
ikke det lureste jeg har gjort. Men sånn er det blitt. Det gjelder å være
førstemann som får 50 turer på Nabben i 2015. Og vi vedder ikke for moro skyld.
For i tillegg til å være supersprek er Sandra også en
terrier. Vanligvis når jeg vedder med noen, blir de lei og gir seg. Men ikke
Sandra. For første gang har jeg møtt noen som vil vinne like mye som jeg.
Dermed er det som var en plan om én tur i uka på Nabben blitt en kamp om å
skvise inn flest mulig turer i løpet av uka. Før frokost eller etter at
familien har lagt seg – det spiller ingen rolle. Hodelykta ligger til enhver
tid klar i gangen. Og vi ligger side om side i konkurransen. I januar hadde vi
13 turer. I februar 18. Forrige helg passerte vi 45 turer. Hver tur rapporteres på
vår lukkede Facebook-gruppe (med bare oss som medlemmer), med bilde fra turen
og noen ord om føret og forholdene. Stadig oftere går vi sammen. Jeg først, mens
Sandra jager meg oppover mot nye personlige rekorder. På hjemmebane er det
ingen jeg snakker mer om enn henne. Vinterferien ble en dag kortere enn
planlagt da Sandra plutselig hadde fire turers forsprang på Nabben. Man kan jo
ikke sitte på fjellet og se at luka øker!
NATUREN PÅ NÆRT HOLD
Javisst er det galskap. Det er vilt, meningsløst og tullete.
Men det er gøy. Og det gjør at vi går turer når vi normalt ikke hadde giddet.
Vi har gått i 20 cm nysnø. Gått med feber og forkjølelse. Sklidd på piggsko
nedover blåhålka. Kjent sluddet piske mot ansiktet. Sett trærne på toppen bøye
seg i vinden. Trasket innover i skauen lørdag kveld når andre samles rundt
Lotto-trekningen. Det har vært dager hvor snøen har glitret som av tusen
diamanter, og andre hvor bøsset har farget skogen svart og det er så vidt lykta
har klart å lyse opp stien. Med 4–5 turer i uka opplever vi skiftningene i
årstidene på nært hold, og ikke minst hvor fort det endrer seg. Min fineste tur
var i -12 med fullmåneskinn og snødekte trær i februar. Sammen med en lånt tenåring
løp jeg det remmer og tøy kunne holde nedover stien i løssnøen. Da er det
nesten uforståelig når mildværet kommer noen dager senere og alt blir hardt og
vått.
ALLTID FINT I SKAUEN
Et veddemål gjør at man kommer seg ut. Terskelen blir lavere
og lavere. Uten Sandra hadde det helt klart vært færre turer. Men jeg har lært
noe viktig: Uansett hvor ille været er, er det fint inne i skogen. Det finnes faktisk ikke dårlig vær. Med en
vindtett ytterdress og sko med pigger er mye gjort. Og selv jeg, som er
overbevist om at jeg tilhører den lille gruppa som er ute av stand til å komme
i bedre form, har sett tiden på runden bli kortere og kortere. Det er faktisk
ikke så mye som skal til. En time i skauen noen kvelder i uka gjør underverker for
både kropp og sjel.
GIR OSS IKKE NÅ
Hva vi vedder om? Nei, akkurat det vet vi ikke. Det viktigste er konkurransen. Og hva vi skal
konkurrere om etterpå. For vi kan ikke gi oss nå!
Alle burde hatt en Sandra!
PS. Sandra, jeg vet
at du leser dette. Vil bare fortelle at jeg har meldt deg på Mistbergløpet. Konkurranseklassen.
Jeg kommer og heier!
