Jeg er visstnok en
ungkar fanget i kroppen til en 43 år gammel kvinne. Det kunne ha vært verre.
 |
| En padletur på Vorma er noe av det mest eksotiske man kan gjøre. |
– Vi trenger ny sofa, sa min mann.
– Sofa? spurte jeg. – Du mener sånn som vi har i stua? Den
virker da bra?
Min mann stirret på meg med det blikket snart tjue års samliv
har lært meg at betyr oppgitthet.
– Det er hull i den.
– Bare et lite ett, sa jeg trassig.
– Dessuten sitter vi aldri der.
Han så om mulig enda mer oppgitt ut.
– Du kan ikke mene at vi skal ha en sofa med hull i?
– Vi kan jo bare legge over et teppe.
Min mann himlet med øynene.
– Du er en ungkar fanget i kroppen til en 40 år gammel
kvinne.
Jeg lot være å presisere at jeg er 43 og ikke 40. Enkelte
ting må man la passere.
– Det er mange ting jeg heller vil bruke penger på, enn ny
sofa.
– Som hva da?
– Kajakk.
Det var enden på den samtalen.
TESTING AV
SVIGERDØTRE
Dette med kajakk har vært et tilbakevendende tema siden den
første sommeren jeg besøkte svigerfamilien på Sørlandet. I min erindring sto hele
familien på brygga da min mann fikk stablet meg opp i svigerfars vaklevorne
kajakk og gitt meg en dytt. Angivelig ble alle potensielle svigerdøtre testet
på denne måten for å se hvor langt de kom før de kantret. Så der hvor en
bilkjøper ser på kilometerstand og tegn til rust, så svigerfamilien på evnene
til å manøvrere i smult farvann mellom svaberg og svanekolonier. Hadde jeg
kantret etter to tak, hadde sannsynligvis det blitt slutten på hele greia. Hvem
kan stole på en østlending som ikke en gang klarer å ta seg frem i kajakk?
Overraskende nok trivdes jeg i kajakken. Den første sommeren
padlet vi en del, stort sett uten å gå rundt. Så kom småbarnsfasen, og
kajakkene ble stuet vekk og glemt. Helt til denne sommeren. Et raid i
krypkjelleren på Sørlandet avdekket en gammel turkajakk fra 80-tallet. Uten
sete, uten ror, uten kjøl. Men tett. Ytterligere leting avdekket ei padleåre.
En halvtime senere la jeg temmelig ustøtt i vei ut fra brygga, innpakket i en
redningsvest som på ingen måte fremhevet mine feminine trekk.
 |
| Under minnesundbruene. |
EVENTYRLIGE VORMA
Og plutselig ble sommeren en padlesommer. En time eller to i kajakken hver dag på
Sørlandet gjorde at jeg oppdaget gjemte perler langs kysten og fikk se steder
jeg ikke ante fantes. Hjemme på Eidsvoll fikk vi låne to kajakker på Morskogen
og padlet ned til Sundet. Storøyd og bitteliten padlet jeg under bruene på
Minnesund. Nedover Vorma vokste vegetasjonen ut i elva og fikk den til å se ut
som en lokal variant av Everglades. Lenger ned kunne vi beundre lensene fra
tømmerfløtinga. Det var en stor opplevelse å gli lydløst nedover langs
elvebredden og se bygda fra denne vinkelen. Og med denne turen var jeg solgt.
Jeg ville ha kajakk.
GODE OG ONDE DAGER
Men der sto altså min mann og ville ha ny sofa. Det var
sannsynligvis dette presten hadde ment med gode og onde dager.
– Det er snart salg på Bohus, sa han.
– Det heter Leto, svarte jeg.
– Dessuten trenger vi ikke ny sofa.
Det var da han kom blafrende med en tilbudskatalog.
– Hva med denne? spurte han og pekte. Eller denne?
Jeg vred meg på kjøkkenstolen. Når det gjelder interiør,
mangler jeg sannsynligvis et gen. Det er som om hjernen punkterer hver gang det
blir snakk om oppussing og møbler. Men tjue års samliv har også lært meg å bli
løsningsorientert. Jeg nikket og mhm-et og forsøkte etter beste evne å skjule
at jeg egentlig tenkte på hvordan det vil gå i Game of Thrones. Han lot seg
lure.
STILLEST VANN
Dagen etter gjorde jeg hva enhver ungkar ville ha gjort: Jeg
kjøpte meg kajakk.
Hva har jeg så lært av dette? Jeg har lært at ingenting er
så stille som Utsjøen en sommerkveld. Der er det absolutt ingen som snakker om
sofaer.
Pubisert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 8. august 2015.
