mandag 8. november 2010

Her er så underligt

Jeg kjenner meg knapt igjen i Norge lenger. Alt er så annerledes.

Det er lite som minner om Norge slik det var da jeg vokste opp. Jeg tenker ikke primært på at syntetiske klær har gått av moten, men på menneskene rundt oss. De andre. Før var det ikke så mange av dem. Møtte vi noen, var det nesten eksotisk. Jeg husker fremdeles bildet av en av dem i avisen, i Aftenposten, tror jeg det var. Han sto foran Stortinget, balanserende på en planke, leende. Det var i 1985. Jeg studerte det nøye. Så det var slik de så ut. De var så få at jeg aldri trodde de skulle komme til å utgjøre en fare mot det Norge jeg kjente. Men nå nærmer vi oss grensen for hvor stort press vi kan tåle mot vår kultur.

Siden de dukket opp på 70-tallet har de bare vokst i antall. Snart kan man knapt gå noe sted uten å møte på dem. Og de har lært å gå ett med mengden. Før gikk de i treningsdresser som aldri var blitt brukt til trening. Nå går de like gjerne i dresser med slips og mansjettknapper og det hele. Her bør jeg vel beklage at jeg skriver som om de bare var menn. Men det er først og fremst mennene som synes. Kvinnene sitter vel hjemme og passer på hus og unger – om enn med noen viktige unntak. For fremdeles kan det se ut som de står for et samfunnssyn hvor 50-tallet er idealet.

Nå erkjenner jeg jo at mye av dette jeg skriver, er basert på inntrykket jeg har. Ingen steder har de skrevet det rett ut at de ønsker å bryte ned samfunnet, føre oss vekk fra de verdier og den kulturen vi har her i landet. Problemet er at grasrota radikaliseres. Om lederne deres tar avstand fra synspunktene som kommer fra grasrota, legger de ikke sjela si i det. Det er vanskelig å komme vekk fra denne nagende følelsen av at om de blir mange nok, vil samfunnsutviklingen bli dreid i en helt annen retning. Hva jeg skulle ha gitt for å høre lederne deres ta like tydelig, bastant avstand fra dette som fra mange andre ting!

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det bare er mine fordommer? Kjenner jeg ikke mange av dem, og synes jeg ikke de er trivelige? Selvfølgelig gjør jeg det. De er mennesker, de som alle andre. Har de ikke mange gode synspunkter også? Jo visst. Og har jeg rett i å behandle dem som en gruppe? Definitivt ikke. Men er det ikke nettopp det de gjør selv?

Jeg klarer ikke lenger å fortrenge denne følelsen av redsel i møte med denne massen som truer med å ta over samfunnet. Lenge har jeg tenkt at det nok vil gå seg til. Jeg har sågar tenkt at de burde få mer makt for at deres egen avmakt skulle bli mindre. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Hvordan vil det bli om de får makten? Vil noen lenger se Ibsen, lese lyrikk, gå i teater, forske på humanistiske fag? Vil det finnes alternative kulturuttrykk, vil vi lenger kunne ta oss råd til alle dem som aldri vil selge tusenvis av plater eller bøker, men som allikevel har en stemme det er verdt å lytte til? Jeg tror ikke det. Og hva vil skje med kriminalomsorgen? De radikale krever dødsstraff gjeninnført. Fangehull også. Kriminelle skal behandles som dyr. Ikke glem at hver fjerde nordmann synes dette er en god idé.

For all del. Jeg skal ikke nekte noen å mene disse tingene. Det er et viktig, liberalt prinsipp at folk skal få mene hva de vil. Alle skal ha en stemme – også de. Samtidig føler jeg et ubehag når jeg ser hva som skjer i Norge i dag. Det er allikevel ganske klart at vi ikke kan snu utviklingen.

Vi må lære oss å leve med Fremskrittpartiet.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad 6. november 2010.

1 kommentar: