En bedre hverdag

Jernbaneverket er som en trygg og myndig far som leder oss inn på rett spor i livet.

Det er på tide å få frem hvor bra det er at man nå må betale for å parkere på stasjonen. Heldigvis virker det som stadig flere ser at Jernbaneverket bare vil vårt beste. Ta min venn Roar, for eksempel. Etter at det ble oblatparkering på Eidsvoll stasjon, har han innsett at det ikke er bra å kjøre bil. Jeg har aldri sett noen stråle så mye som da han fortalte meg om den nye hverdagen sin. Roar bor ved en skaukrull litt innafor Sand i Odalen. På dagtid jobber han i Oslo, og han tar toget fra Eidsvoll. Nå har han begynt å sykle. Hver morgen i firetida triller Roar sykkelen sin ut fra skålen og begynner å tråkke i vei til Eidsvoll. Er han riktig i slaget, legger han turen om Strandlykkja, men som oftest velger han fjellovergangen over Benkemyra.

– Du skulle opplevd naturen på denne måten, sier Roar oppglødd.

– Jeg er så glad for at Jernbaneverket har lært meg å finne tilbake til det naturlige. Det hadde aldri skjedd om det ikke var for oblatparkeringen på stasjonen. Jeg måtte rett og slett stoppe opp og spørre meg selv om det var nødvendig å ta bil til toget.

– Hva med alle dem som ikke pendler og dermed ikke har rett til oblater, da, spør jeg betenkt.

– Kommer ikke de til å kjøre bil i stedet for å ta toget?

– Nei, så klart ikke, fastslår Roar.

– Ingen er vel så egoistiske at de kjører bil til Oslo bare fordi de ikke får parkert ved stasjonen?

Andre som også er entusiastiske, er en gruppe feiringer. Man skulle kanskje trodd at det var tungvint å reise fra Feiring til Eidsvoll uten bil, men den gang ei. Hver morgen i femtida legger det ut en liten flåte fra Årnesstranda og seiler nedover Vorma til Sundet. Feiringregjeringa informerer på nettsidene sine at når isen legger seg på Mjøsa, vil den organisere sparkturer sørover til Minneosen, hvor det vil ligge flåter og robåter. "Vi setter stor pris på dette tiltaket fra Jernbaneverket. Dette er en fin-fin måte å holde seg i form på," uttaler en representant for regjeringa.

Selv bor jeg så nær stasjonen at det ikke er noe å snakke om. Men også jeg har ting å glede meg over. Jeg er så lettet over at Jernbaneverket har vist handlekraft og myndighet og forvist alle dem som snikparkerer på stasjonen. Er det noe jeg har irritert meg over, er det alle dem som har parkert der for å handle i Sundet. Det har vært rene kolonner med pensjonister og småbarnsmødre som har slept Rema 1000-posene sine oppover forbi Tinghuset. En uting har det vært! Heldigvis har Jernbaneverket nå satt en stopper for disse snikerne. Hva skulle vi ha gjort uten Jernbaneverket?

Så jeg tror oblatparkeringen er til det beste. Vi får rett og slett bedre liv takket være Jernbaneverket. Selvfølgelig tenker ikke Jernbaneverket på mondene ting som å tjene penger. Det er dessuten fullstendig meningsløst å si at Jernbaneverket ikke bryr seg om oss som tar toget. Det Jernbaneverket gjør, er å vise oss veien til en bedre hverdag. En hverdag vi ikke visste fantes for bare noen uker siden. Vi får frisk luft, skåner miljøet og vi kommer i bedre form. Takk, kjære Jernbaneverket. Vi er dere evig takknemlige.

Det er bare et tidsspørsmål før vi er så tynne at vi får plass i setene på Flirt-togene.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 23. november 2012.

Solhatt

Solhatt

Bloggen Moseplassen har i disse dager startet en konkurranse med stikkordet "hva er finest i hagen din akkurat nå". Jeg synes egentlig jeg har mye å velge mellom. Jordskokken er i ferd med å blomstre, i en krok står det lavendelplanter og sprer godlukt, og på trappa står fuchsiaen min blygt med nakken bøyd og rosa tårer flommende nedover.

Favoritten min er allikevel stauden goldsturm som står i beddet ut mot oppkjørselen. Jeg kjøpte den for fire år siden uten egentlig å vite hva den var. Gleden var stor da jeg oppdaget at den får store mengder gule blomster, og at den blomstrer fra august og langt ut i oktober.

Gult og lilla. Goldsturm og lilla solhatt. Ganske forskjellige, men flotte sammen. 

Siden goldsturm er en type solhatt, plantet jeg i våres lilla solhatt som en kontrast mot alt det gule. Blomstene er ganske ulike, og jeg er spent på hvordan det blir når den lilla blir litt større. Foreløpig er det den gule gullstormen som dominerer utsikten når jeg kikker ut av kjøkkenvinduet. Og det kommer den til å gjøre i mange uker til. Heldigvis!

Solhattene strekker seg mot solen.

Tett i tett med gull i beddet.

I navnet og i gavnet

Til dere som skal finne navn til de nye veiene som vokser frem i Eidsvoll: Hva med Sara Treneses vei, Cecilie Thoresens allé eller Ole Styrens brygge?

Det bygges til stadighet hus i Eidsvoll. Boligfelt vokser frem, bygda vokser, og det er bra. Men når nye områder bebygges, må man lage nye veier, og nye veier må ha navn. Det har lenge vært en trend i Eidsvoll at man kaller opp nye veier etter gamle stedsnavn og ikke etter personer. I 1972 foreslo Vegnavnkomiteen at veiene på det nye boligfeltet Vestvang skulle hete Thoresens veg og Kroghs veg, oppkalt etter henholdsvis distriktslege Thoresen (lege i Eidsvoll fra 1860 til 1907) og oberstløytnant von Krogh (som eide Mork fra 1804 til 1840). Men vegnavnkomiteen hadde feilberegnet sitt publikum, og det ble ramaskrik. I leserinnlegg i Eidsvold Blad skrev folk om hvor forkastelig det var å trekke noen mennesker frem på bekostning av andre, og det nyeutnevnte vellet ville heller ikke vite av det. Å kalle opp veier etter mennesker var i strid med tidsånden på det radikale 70-tallet. Resultatet var at veiene fikk navnene Elgvegen og Rådyrvegen.

Tidene har endret seg siden 70-tallet, også når det gjelder oppkalling av personer. Jeg vil oppfordre kommunen til å ta et dypdykk i lokalhistorien for å finne verdige kandidater til oppkalling. Og i påvente av det vil jeg tillate meg å komme med tre forslag, alle fra forgangne tider.

SARA TRENESES VEI

Sara Sandmark (1755–1836) var i sin tid en av Eidsvolls vakreste ungjenter. Hun var på ball med fiffen og skulle giftes bort til en velbeslått herre da ulykken hendte: En mann som danset halling, traff Sara i ansiktet og knuste nesen hennes. Det var en alvorlig skade, og da hun omsider kom seg på bena igjen, var nesa borte, forloveden borte, og det var også de gamle vennene. Sara giftet seg med en husmann på Styri, som spikket en trenese til henne. Derfor gikk hun under navnet Sara Trenese. Hun endte sine dager som en lutfattig kjerring, som levde på legd. Men Sara kunne fortelle historier, og hennes datter vokste opp med Saras fargerike fortellinger. I sin tid fortalte datteren Lisbeth Marie historiene videre til barna hun passet på. To av dem het Henrik og Camilla, og de sørget for at ingen glemte hverken historiene eller Sara. Sara Treneses skjebne er så dramatisk og gripende at det er vel verdt en vei.

CECILIE THORESENS ALLÉ

Cecilie Thoresen (1858–1911) vokste opp på gården Marienlyst og var datteren til den nevnte distriktslege. I 1882 var hun den aller første norske kvinnen som tok eksamen artium og begynte å studere. På den tiden var det uhørt at kvinner skulle ta utdanning, og saken måtte opp i Stortinget før Cecilie kunne bli student. Som følge av hennes kamp ble høyere utdanning åpnet for kvinner i 1884. Flere norske byer har hedret henne ved å kalle opp gater etter henne. Det er på tide at fødebygda gjør det samme.

OLE STYRENS BRYGGE

Den nye strandpromenaden i Sundet er snart klar, men noe navn har den ikke fått. Promenaden – eller brygga – går fra paviljongen til Torget. Her passerer den Sundets eldste hus – Dokkengården – og restene av den gamle vinterbrua. Både gården og brua ble bygd av sundmann Ole Hansen Styren (1741–1809). Vinterbrua han bygde i 1785 var det første forsøket på å lage en permanent overgang over elva. Frem til det måtte folk og fe ros over Vorma, året rundt. Tidlig om våren kan man fremdeles se restene av denne eldste brua, litt nord for sundbrua. Ole Styren var en fremsynt mann som, fikk ting gjort. Det fortjener å bli husket.

Innlegg i Eidsvoll Ullensaker Blad 9. juni 2012.

Når aktivitet blir en sykdom

Barn veier mer enn før og er i dårlige fysisk form. Er det ikke akkurat sånn vi vil ha det?

Jevnlig hører vi om hvor alvorlig fatt det er med den oppvoksende slekt. Unger i dag er tykkere, mer inaktive og i dårligere form enn for tyve år siden. Vi legger alle ansiktet i bekymrede folder og sier isj og isj, og allting var naturligvis meget bedre før.

Men mener vi egentlig det? Er det egentlig ungenes skyld at de er blitt feite sofaslitere? Eller kan det være … vår? Innrøm det: Det er langt mer behagelig å ha en unge som ligger på sofaen og passivt absorberer dårlig dubbete amerikanske serier enn å ha en unge som løper rundt og maser inne. Eventuelt unger som løper rundt og maser ute. Eller barn som bare løper. Stillesittende barn er behagelig. Bra for mor og far. Man får slappet av litt selv.

Ingen vil innrømme dette. Vi kan kanskje si at jooooo … kanskje lar vi barna se litt mye på tv, men vi er raske med å legge til at det gjør jo vi voksne også. Vi liker jo også å ligge på sofaen og kope når dagen er over. Men det er bare halve sannheten. Vi voksne liker veldig godt at barna ligger der. Det gjør vår hverdag lettere.

Nå er stillesittingen naturligvis ikke bare et resultat av at vi voksne er slitne når vi kommer hjem fra jobb. Det er også slik at unger i dag ikke nødvendigvis fyker rundt på ”feltet” for å se hvem de kan leke med. For tyve år siden kom ungene hjem fra skolen en gang mellom klokken 12 og 14 og kunne styrte ut og finne noen å leke med. I dag kommer de gjerne hjem i fem-tiden, etter noen timer på SFO. Da er det ikke tid for uforpliktende lek og epleslang i nabolaget. Nei, da må vi rekke organisert aktivitet. Skal ungene våre være i aktivitet, skal det for pokker koste penger. Det skal være styrt av voksne mennesker med fløyte og refleksvester, og ikke fanden om ungene skal måtte lære seg ting selv. Noen skal ha ansvaret!

Men det stopper ikke der. Vi er ikke lenger vant til at unger er aktive. Vi ler foraktlig av gamledagers ”barn skal sees, ikke høres”, men er vi så veldig mye bedre selv? Da jeg vokste opp, var vi ungene aktive. Vi var høyt og lavt, klatret i trær, gnisset på vinduene til naboen med isopor, løp for harde livet i skolegården, og klatret morkne stigetrinn opp til tårnet Vilbergbakken. Ingen av oss ble noen gang ble sett på som syke. Det som den gangen ble sett på som normalt aktive unger, med grønske på knærne og møkk under neglene, er i dag uglesett.  Litt for mange turer opp i toppen av hoppbakken, og diagnosen ADHD ville bli servert på et sølvfat. Det er så enkelt å definere en litt over middels aktiv unge som syk. De er slitsomme og bråker – det kan da ikke være normalt? Gi barnet en diagnose, og i verste fall litt ritalin. Det er best for alle.

Det finnes helt sikkert barn som har ADHD, og de skal få den hjelpen de har krav på. Men kan de virkelig være så mange? Bruken av ADHD-medisin skyter i været samtidig som ungene blir tykkere og i dårligere fysisk form. Ingen av delene fantes da jeg vokste opp. Men har barn egentlig forandret seg? Eller har vi skapt et samfunn som ikke lenger passer barn? Hva om det ikke er ungene som er syke – men systemet de presses inn i? Vi voksne hviler kanskje ikke lenger middag, men gudene skal vite at vi setter pris på å ha det stille og rolig.

Så kanskje – kanskje – skal vi gå i oss selv neste gang vi hører krisemeldinger om feite unger og dårlig grovmotorikk. Kanskje det ikke er ungenes feil. Kanskje de aller lateste ikke er ungene – men vi voksne?

For det er vel ikke sånn at alle vi som svirret rundt i Kastellskauen på begynnelsen av 80-tallet burde ha fått en diagnose?

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 28. april 2012.