Gangvei over Sundbrua

Hver dag bryter jeg loven på Sundbrua. Og jeg hater det.

Jeg skal innrømme at jeg smører tykt på. Jeg bryter ikke loven, men jeg er sterkt fristet til det. Det er nemlig sånn at det er veldig lett å komme seg til Eidsvoll stasjon på sykkel når man kommer fra østsida. Det er derimot ikke like enkelt å komme seg tilbake igjen. Ikke uten enten å sykle en omvei, eller ved å finne "alternative løsninger".

Sundbrua er gangbru én gang i året: På 17. mai.

La oss være enig i at det er positivt at folk bruker sykkelen i stedet for bil. Mange pendlere velger sykkel til stasjonen, hvor det dessuten er lagt godt til rette for sykkelparkering. Siden stasjonen i Eidsvoll ligger nede ved elva, har de fleste i området rundt en veldig behagelig tur til toget. Selv bruker jeg fire minutter fra jeg setter meg på sykkelen til jeg låser den ved sykkelparkeringen på stasjonen. Det slår bilen med flere minutter i ren transporttid. Enda mer blir det når man regner inn tiden det tar å parkere og å gå fra parkeringsplassen til toget. Sykkelen låser man rett ved perrongen, så man kommer seg kjapt om bord.

Problemet oppstår når de på østsiden av elva skal hjem. Det gjelder forresten ikke bare dem som har tatt toget, men de fleste som kommer på sykkel fra vestsida og skal krysse elva. Det er skoleelever, folk som jobber i Sundet, dem som bare skal handle litt. Skal man krysse Vorma på lovlig vis, må man over nybrua – noe som oppfattes som en omvei. Og vi mennesker er late: Vi velger ikke omveien. Det gjør at syklistene har to muligheter: enten sykle mot kjøreretning over brua eller sykle på det smale fortauet. Problemet med fortauet er at det er så smalt at man ikke kan sykle forbi fotgjengere (møter man noen, må man tre av og trykke seg inn mellom stålbjelkene). Og er man som meg, så har man ikke lyst til å skremme dem opp med å bruke sykkelklokka. Står det ikke dessuten i veitrafikkloven at sykling på fortau skal skje i gangfart og på de gåendes premisser? Så da humper man av gårde da, i gangfart på fortauet over brua, bak gående med bæreposer og pendlersekker.

Den andre muligheten ser ut til å være den foretrukne: å sykle i veibanen, mot trafikken. Selv har jeg fryktelig lyst til å gjøre det, men ryggmargsfølelsen sier nei. Jeg er oppvokst med en far som hadde kallenavnet 'trafikk-Nilsen', og trafikksikkerhet var ikke noe man tok lett på i heimen. Jeg har barndomsminner om at jeg sto ved fotgjengerovergangen ved Shell mens pappa gjemte seg bak en benk for telle hvor mange biler som ikke stoppet ved gangfeltet. Det er klart jeg ikke sykler mot enveiskjøring!

Man kan selvfølgelig mene at syklingen over brua er en bagatell. Det er en liten detalj i hverdagen for mange syklister i midtbygda i Sundet. På den annen side er det i kommunens interesse å legge til rette for sykling og ikke bare bilkjøring. Sammenhengende sykkelveier var noe av det Dag og Tid etterlyste da de besøkte Sundet for noen år siden.

Her er det for smalt til at en syklist kan
møte en fotgjenger.

Løsningen er ganske nærliggende: Å åpne for sykling fra vest til øst over Sundbrua. Selv synes jeg man kunne stenge Sundbrua for all trafikk. Ingen trenger å kjøre der. I stedet kunne brua vært en gang- og sykkelvei. Et alternativ er å fysisk skille av en sykkelvei på sørsiden av kjørebanen. I gamledager møtte vi busser og lastebiler på brua – det burde ikke være noe problem å sette av plass til en sykkelbane der.

Det er ingen stor sak, og ikke er det kostbart heller. Men for syklister og fotgjengere ville det være et stort pluss å få Sundbrua for seg selv.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 22. juni 2013

Den moderne gapestokken

Sint på noen? Føler du deg tråkket på? Har du en løgn du gjerne vil spre? Da er Facebook løsningen for deg!

Sosiale medier generelt og Facebook spesielt har gjort noe med oss. Vi har fått kontakt med nye mennesker, vi har fått vite mer om folk vi bare kjenner sånn halvveis, og vi har plutselig fått andre ting å snakke med bekjente om enn bare været. Samtidig er Facebook mer og mer blitt en nyhetskanal. Jeg "liker" for eksempel lokalavisen, og følgelig dukker det stadig vekk opp saker fra nettavisen i nyhetsstrømmen min. Selv bruker jeg Facebook aktivt i foreningsarbeid. I gruppa for taekwondo legger vi ut informasjon om treningstider og tannbeskyttere; i gruppa for korpset påminnelser om å huske hansker og noteklype 17. mai. Facebook er blitt en vel så effektiv nyhetskanal som e-post.

VI DELER BILDER

Men Facebook har også en skyggeside. Den siste tiden har jeg fått opp navn og bilde av stefaren som er dømt for mishandlingen som tok livet av Christoffer Gjerstad Kihle. Jeg har fått bilde av en dame som angivelig er en dyremishandler i Sverige, og som har flyttet til Norge og lever under nytt navn. Videre har jeg sett bilde av en mann som skal ha stjålet en bil, og jeg har fått et bilde av en hvit varebil som angivelig skal 'snoke rundt på Øvre Romerike'. Felles for disse bildene er at et enkeltindivid har lagt dem ut, og så har venner og venners venner 'delt bildet' slik at det har nådd stadig flere. Når alt kommer til alt, vet vi fint lite om det faktisk stemmer, det som oppgis i billedteksten. Og om det skulle stemme, er det riktig å dele bildet av en menneske som aldri er blitt identifisert i norsk presse? Er det etisk forsvarlig?

DIGITAL GAPESTOKK

17. mai er det nøyaktig 165 år siden bruken av gapestokk ble avskaffet i Norge. Gapestokken var en innretning med hull til hode og hender, hvor lovbrytere ble låst fast. Gapestokkene sto på torg eller foran kirker, og allmennheten kunne se hvem som var kriminelle, og gjerne spytte på dem for å vise sin forakt. Den som sto i gapestokken var helt forsvarsløs mot disse overgrepene. Da man fjernet gapestokken fra loven i 1848, var det fordi man så på den som en middelaldersk straffemåte. I det moderne samfunnet er det statens oppgave å stå for straffen. Imidlertid har vi i den digitale tidsalderen fått gapestokken tilbake i ny drakt. Mennesker blir lenket fast i det digitale bildet på Facebook, til digitale spyttklyser og hets.

DESINFORMASJON

En annen skyggeside ved Facebook og andre sosiale medier er desinformasjonen. i august 2012 ble det opprettet en facebookside ved navn 'RIP  Morgan Freeman'. Dermed begynte ryktene å gå om at filmstjernen var død. Nærmere 1 million mennesker har likt siden, og selv om stjernen gang på gang har bekreftet at han lever i beste velgående, kan man lese kommentarer av typen 'så trist, jeg kommer til å savne ham', skrevet denne uka. Ingenting er enklere enn å sette ut et rykte på Facebook. Dessverre er det ikke like lett å avkrefte det.

FLAGGDEBATTEN

En lignende sak verserte i norsk presse for et par uker siden. Det såkalt uavhengige nettstedet Fyret (med en ikke ubetydelig hang til å presentere nyheter som setter muslimer og innvandrere i dårlig lys) publiserte en sak om at en skole i Ålesund ville fjerne norske flagg fra 17. mai-toget. Saken ble lagt ut på Facebook og delt og delt igjen, og vips flommet nyhetsstrømmen over av raseri over denne skolen i Ålesund. Ellers sindige mennesker bet på, delte saken, og hadde ikke ord for hvor oppbrakte de var. Litt senere viste det seg at saken ikke var helt slik Fyret hadde fremstilt den. Barna hadde villet gå i toget med små, hjemmelagde flagg hvor det norske flagget var på den ene siden og flagget til foreldrenes hjemland var tegnet på den andre. Ideen var helt sikker å illustrere hvordan det er å vokse opp med to kulturer. Oppklaringen kom uansett for sent: Det kokte i de sosiale mediene, og enkelte politikere var raskt ute med å fiske i rørt vann. I gamle dager – før internett og nettaviser – ville slike saker vanskelig ha sluppet til fordi nyheter ble silt av journalister med et bevisst forhold til kildekritikk og med tid til å sette seg inn i saker før deadline. I dag kan hvem som helst skrive hva som helst på internett eller Facebook, og så vil saken leve sitt eget liv.

LOGGE AV FOR GODT?

Etter flaggdebatten skrev en dame jeg har stor respekt for, at hun hadde mest lyst til å logge av Facebook for godt. Hun orket ikke mer blodtåke, hets, facebookvenner som jagde i flokk når de trodde de hadde fått ferten av noe. Det hun skrev, fikk mange reaksjoner. Mange skjønte henne. Mange mente at hun måtte bli på Facebook fordi vi trenger stemmer som tar til motmæle. Jeg tror det er riktig. Og kanskje vil vi alle bli bedre til å tenke oss om to ganger før vi deler et bilde, en lenke eller en status.

For det er ikke nødvendigvis sant fordi det står på Facebook.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad i spalten Invitert lørdag 11. mai.

Aldri mer Birken. Tror jeg.

Dårlig hukommelse er skyld i mye rart. For eksempel at man går Birkebeinerrennet to år på rad.

Bussen stanger oppover E6. Snøen som laver ned, renner nedover rutene og lager en grimete hinne mellom oss og verden utenfor. Resten av verden er også på veien denne lørdags morgenen. Bak oss ser vi de forvrengte lysene fra biler, som lager en lang perlerad nedover mot Oslo. Klokken er så vidt passert seks. Vi har alle samme mål: Rena. Rena og en 54 kilometer lang skitur. Noen av oss lurer på hvorfor vi vil oss selv så vondt.

Bussen er full av skiløpere fra Nannestad, Hurdal og Eidsvoll. Stort sett menn, men også noen damer. Det er tynne bein i tynne skidresser. Alle er småsjuke og ingen har trent nok. Bekymrede blikk kastes ut av vinduene. For to dager siden ble det meldt om drømmeforhold, nå ser alt vått og guffent ut. Displayet i bussen viser -2 grader. Dagen før var det -27 på Rena. Praten går om smurning. Om Birken i fjor. Om Vasaloppet. Om skirenn jeg aldri har hørt om. Om merketider. Og om smurning igjen. Det er -3 nå. Det snør fortsatt. Burde man korke inn litt VR45, kanskje?

THINGSTADJORDET, RENA, 280 MOH

På Rena er det ei maurtue av ski, staver og mennesker. Køene foran de provisoriske doene er de lengste jeg noen sinne har sett. Over høyttaleren gjentas det gang på gang at det ikke må kastes søppel i traseen. Så intervjues Bjørn Dæhlie, som skal over fjellet med Philip Boit. I år igjen. Hva skjedde med Boit i fjor? forsøker jeg å huske. Brakk han beinet på vei ned fra Sjusjøen? Jeg gir etter for presset, kjøper en boks med VR45 hos Swix, legger det på og begynner å lete etter startfeltet. Jeg angrer oppriktig. Men, som Åse Klevland en gang sa: ”Har man tagit djävulen i båten, får man ro honom i land”. Det er bare å få på seg skiene.

Startfeltet er fullt av nervøse folk. En dame forteller meg at hun har tenkt å gå på 5:40. Hun har nemlig pleid å ha en snittfart på 10 km/t når hun trener. Jeg lurer på om jeg skal fortelle henne at hun regner feil, men kommer til at det neppe vil falle i god jord. Startskuddet går, og jeg ser 5:40-damen manøvrere for å komme fortest mulig av gårde. Etter noen kilometer tar jeg henne igjen. Hun smiler og snakker litt, og så blir hun borte bak meg. Jeg ser henne aldri igjen. Det ble nok ikke 5:40 denne gangen.

DØLFJELLET, 820 MOH

Det fortsetter å snø. Vi passerer Skramstadsætra. Gry fra parallellklassen på barneskolen gir meg et glass saft. Så liten er faktisk verden. ”Du burde være med her, Gry,” rekker jeg å si før jeg dyttes videre. ”Vi som alltid konkurrerte i skolemesterskapet.” Jeg ser at Gry smiler, og så er jeg på vei videre, oppover mot Dølfjellet. Det blir kaldere og mer strekk i feltet.Jeg tenker at jeg er del av en lang slange av mennesker. Var man høyt nok oppe, ville man kunne sett denne sammenhengende slangen, med halen på Rena og hodet på Lillehammer. Det kunne vært et sånt bilde som Reuters sender ut i verden. Men ikke i dag. I dag ville vi ikke ha syntes fra noe fly. Det er grått og kaldt, og det har begynt å blåse. Oppunder toppen står det en gjeng glade gutter og roper oppmuntrende: ”Det er øl på Lillehammer.”

Jeg liker ikke øl.

RAUDFJELLET, 880 MOH

Vi sklir ned fra Dølfjellet, plukker opp et saftglass på Dambua og begynner å gå oppover Raudfjellet. Vinden får stadig mer tak, og snøen pisker mot ansiktet. Jeg trekker buffen opp over ansiktet, tenker at jeg ser ut som en bankraner. Etter en stund blir buffen våt av pusten min. Den fryser til is og faller ned som en maske mot brystet. Jeg forsøker å vri den slik at isen legger seg mot nakken og ny, tørr buff kommer opp over ansiktet. Det varer bare en stund, så faller den ned på nytt.

Tåka blir tettere og tettere etter hvert som vi kommer oppover Raudfjellet. Det er umulig å vite hvor vi er. Jeg kan skimte en rekke skiløpere foran meg, men de forsvinner ganske snart inn i tåkehavet. Hvor lenge har vi gått oppover nå? Jeg burde kjenne meg igjen, men jeg gjør det ikke. Alt er bare hvitt tåkehav. I Harry Potter er det vi gomper oppfatter som tåke, egentlig desperanter, grusomme vesener som suger all glede ut av mennesker. På Raudfjellet er desperantene over alt. De tar kvelertak og presser vekk alle gode tanker. Jeg må tenke positivt, tenker jeg, og ransaker hjernen etter gode tanker. Plutselig virker hele livet mitt dystert, som om jeg skulle ha vokst opp på et barnehjem i en Dickens-roman. Så kommer jeg på damen som sto her på Raudfjellet i fjor og delte ut sjokolade. Men det lille glimtet av lys slukker fort. Det er ingen dame med sjokolade her i år. Faktisk er det ingen andre enn folk med sekk på ryggen og nummer på brystet. Den eneste varme tanken jeg har, er tanken på senga mi. Tenk om jeg hadde holdt meg der. Dyne. En kopp kaffe. Varme … Jeg henger meg på en rygg. Tenker at han går for sakte, at jeg burde ha høyere fart, men jeg orker ikke gjøre noe med det. Å bytte spor, krysse løssnøen og gå videre uten rygg er lite fristende.

KVARSTADDAMMEN, 660 MOH

Til slutt når vi toppen. Der står det folk. Et team fra Røde Kors sjekker sekker. Jeg tenker at jeg fryser i hjel om jeg stopper nå og går rett forbi. Det flater ut før det går nedover. Endelig får jeg igjen for 9 lag med glider og 30 kilo for mye på kroppen. Jeg suser nedover, har mye bedre gli enn dem rundt meg. Tåka blir tynnere, vinden avtar. Det ligger skiløpere strødd i nedkjøringa mot Nysætra. Det gjelder å se seg ut dem som virker mest usikre og holde seg langt unna dem. Det går bra, og snart flater det ut på nytt. Vi nærmer oss Kvarstad, det forgjettede land. Da er vi over halvveis. Det skal bli godt. Jeg drømmer om cola, men får servert varmt vann og saft. Det er godt, det også. Litt bortenfor meg står en heiagjeng og serverer Jägermeister. En mann går bort dit, setter flaska mot munnen og tar en skikkelig støyt. Gærning, tenker jeg og begir meg oppover mot Midtfjellet.

MIDTFJELLET, 910 MOH

Midtfjellet er ikke bratt. Ikke er det så langt heller. Det er bare det at etter tre mil er man ikke lenger så motivert for flere motbakker. Jeg går og forteller meg selv at dette er siste gangen. Aldri mer Birken. Aldri mer skitur. Halvveis oppe passerer jeg Tollef Sverdrup på 94, Birkens eldste deltager. Han har strikkede knestrømper i ull, vømmølsnikkers og Ludvik-sekk. Jeg lurer på om jeg skal si noe, men kommer ikke på noe åndfullt. Han har sikkert hørt det meste før.

På matstasjonen får jeg i meg astmaspray og Red Bull. En franskmann står betuttet og tygger på en gjendekjeks. ”Jeg aner ikke hvorfor jeg meldte meg på dette,” sier han, og spør oppgitt: ”Er det mer oppover nå?”

Om det er drikken, astmasprayen eller den fortvilte franskmannen som gjør det, vet jeg ikke, men jeg føler meg litt mer opplagt. Det er ikke bare jeg som har en kjip dag på tur.

SJUSJØEN, 880 MOH

Myrene over til Sjusjøen skal være en parademarsj. Men i dag ligger tåka tjukk som graut. Jeg kan se tre stikker foran meg, deretter er alt hvitt. Noen løpere har bare stoppet i sporet for å få en pause. To soldater på natoplanker glir sakte av gårde mot Sjusjøen. En mann med dansk flagg stikkende opp av sekken går som i sakte film bortover. Her skulle vi egentlig ha sust av gårde med dobbelttak. I stedet siger vi av gårde som halvstørknet gelé.

Når vi omsider er på Sjusjøen, vanker det cola. Og kaffe. Jeg blander, sånn som landslagsløperne visstnok gjør. Det smaker akkurat like ille som det høres ut. Men nå er det verste definitivt over. Vi skal 400 høydemetre ned på snaut halvannen mil. De som ikke brekker noe, kommer i mål. Lillehammer neste.

BIRKEBEINEREN SKISTADION, LILLEHAMMER, 490 MOH                                                                                                                                           

På Sjusjøen har den oppblåsbare reklameportalen ved undergangen punktert og henger slapt ned, nesten ned i sporet. Jeg kryper sammen i et øyeblikks forakt for sure muskler og later som om jeg smetter under bommen på Staviåsveien. Venter på at sekken skal skrelle oppi gummien, men det går bra. Jeg vet at min gamle sjef Asbjørn står og venter rett etter undergangen, så jeg retter meg opp og legger litt ekstra kraft i frasparkene. Så snart jeg er rundt neste sving, begynner jeg å subbe videre. Nå handler alt om å komme seg til skistadion.

Ned fra Sjusjøen er det vekselvis is og løssnø. Igjen faller folk som fluer. Et stykke staker jeg ved siden av en blid svenske, som forteller at han har 12 fullførte Vasalopp. ”Men det räcker,” sier han, og legger til at Birken nok er hardere. Akkurat det jeg vil høre.

Alt har en slutt, også Birken. En taus kolonne mennesker nærmer seg Birkebeineren skistadion. Vi hører speakeren, og passerer skiltet med 1 kilometer igjen på. Snart er det oppløpet, og det endelige pipet idet vi passerer mållinja.

Aldri mer Birken, sier jeg, før det sakte demrer:

Jeg sa akkurat det samme i fjor.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 23. mars 2013

Influensaens siste stikk

Bestevennene mine for øyeblikket heter Ibux og Rhinox. Vi ligger på sofaen sammen og ser på Petter Northug. Kan man kalle det "influensalignende sykdom"?

I skrivende stund er jeg syk. Ikke sånn livstruende forkjølet (slik som visse eksemplarer av arten hannkjønn blir), men temmelig syltet. Jeg ligger på sofaen med skinnfell, varmeflaske, ulltøy og dyne og takker forsynet som har sørget for at NRK fyller skjermen med vintersport fra tidlig morgen til sent på kveld. Jeg er såpass sørpet at det ikke gjør meg noe å se herrenes 35 kilometer to ganger på en ettermiddag. Spesielt ikke når Northug vinner begge gangene.

Derimot tror jeg ikke at jeg har influensa, hverken den ene eller den andre typen. Det faktum at jeg faktisk har kreket meg opp for å skrive dette innlegget, tyder på at jeg bare har en litt sint forkjølelse. Men hvordan vet man egentlig sånt? Og et enda viktigere spørsmål: Hva tror vi egentlig om influensaen, som spres i høy hastighet?

VAKSINERT I 2009

Som 45 % av befolkningen lot jeg meg vaksinere i 2009. Jeg leste meg opp på vaksiner, på thiomersal og skvalen, på bivirkninger, på alt jeg kunne finne av informasjon om vaksinen. Så tok jeg den, en novemberdag like etter at den første snøen hadde falt. I Badet kulturtun var salen delt i to, med små telt i den ene enden. På den ene siden satt de som ventet på vaksine, på den andre dem som hadde fått vaksine, og i teltene ble folk vaksinert. Jeg husker noen unger som skrek høyt, og jeg husker lettelsen over å ha fått vaksinen mot den fryktede sykdommen. Og fordi jeg ikke har noen utdannelse innen medisin eller virologi, trodde jeg i min naivitet at vaksinen fremdeles hadde effekt.

INFLUENSALIGNENDE SYMPTOMER

Og så, tre år etter, dør en 11 år gammel gutt i Porsgrunn av svineinfluensa, midt i romjula. Det viser seg at han var helt frisk før han ble smittet. Vi får vite at den gamle vaksinen ikke lenger har god nok effekt. Så fylles akuttmottakene opp, Ahus rapporterer om en eksplosiv økning i antall tilfeller av svineinfluensa, og fastlegene landet over melder om kraftig økning av folk som kommer med "influensalignende symptomer". Stopp litt. Hva er egentlig influensalignende symptomer? Er det det jeg har nå? Feber, vondt i hodet, men frisk nok til å ligge med dyne og varmeflaske og se på Northug? For i så fall er det ikke så farlig. Men går noen til legen mens de fremdeles orker å se på Northug? Eller er alle tilfellene som rapporteres inn, tilfeller av daukleine folk?

ETTERPÅKLOKSKAP

Det er fryktelig mye vi ikke vet. Enten fordi journalistene ikke klarer å stille gode nok spørsmål, eller fordi myndighetene ikke ser noen grunn til å informere oss. Ikke vet vi hvem som bør vaksineres. De tradisjonelle risikogruppene, slik Folkehelseinstituttet sier? Eller unge og friske, slik andre eksperter hevder? På Dagsrevyen hevdet en representant for Folkehelseinstituttet at årsaken til at vi ikke har latt oss vaksinere var at "det er vanskelig for folk å forstå hvordan vaksiner virker". Men for guds skyld, opplys oss da! Vi er hverken dumme eller uinteresserte. Jeg pleier å suge til meg det jeg kan om sykdommer, vaksiner og annen elendighet, og jeg kan ikke huske at det var noen storstilt kampanje for å få folk til å vaksinere seg før jul (da trodde jeg dessuten at jeg ikke trengte ny vaksine mot svineinfluensaen). Alle oppfordringene nå virker paniske og preget av etterpåklokskap. Ingenting tyder på at det er tatt grep i kommunene for å forberede helsevesenet på en epidemi heller. For å være helt ærlig, virker det som om dødsfallet i Porsgrunn tok Folkehelseinstituttet fullstendig på senga, og at de aldri hadde sett for seg en slik utvikling av influensabølgen.

OPPHAUSSET?

Kanskje er ikke svineinfluensaen så farlig som mediene nå gir inntrykk av. Kanskje hausses det hele opp fordi det selger aviser. Men kanskje burde vi alle ha latt oss vaksinere en gang rett etter den første snøen kom også denne vinteren. For mange av oss er det for sent. Og da må vi bare ta det som det kommer.

Men når Northug står på toppen av monsterbakken og feberen er ute av systemet mitt, kommer jeg nok til å ta en tur til fastlegen. Hvis det finnes vaksiner igjen, da.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad 5. januar 2013.