Hva skjedde med moroa?

Når ble alt så fryktelig alvorlig?

Det er ikke til å komme unna at jeg ble født i et annet årtusen. Jeg vokste opp mens panneluggene sto rett til værs og Åge Aleksandersen var en av de tøffeste kara som fantes. På den tiden spilte jeg håndball sammen med de andre jentene i klassen. Vi var Eidsvold Turns piker 11, vi spilte med liten ball, og vi var dårlige. Skikkelig dårlige. Jeg kan ikke huske at vi noen gang vant noen kamper. Vi lå nederst på alle tabeller, vant aldri noen turneringer – men vi hadde det gøy allikevel. Vi surret rundt på Fåberg Cup og gnålet Live is Life mellom slagene. Kikket litt på gutter, spiste litt is, brydde oss ikke så mye om resultatene.

Jeg vet ikke om det er rom for sånne som oss i dag. Sånne som meg. Som var med på grunn av det sosiale, men uten ambisjoner eller drømmer om en karriere innen håndballen. Vi som innerst inne var litt redd for ballen og som syntes det var ubehagelig å bli skikkelig andpustne. Vi som var med for moro skyld.

BLODIG ALVOR

I dag er det meste alvor. Blodig alvor. Unger skal trenes og drilles; talenter skal oppdages og rendyrkes, kultiveres og løftes frem. En dag skal de stå på den internasjonale scenen, enten som idrettsstjerner eller som musikalske virtuoser. Det er slutt på å spille piano hos en gammel dame en halvtime hver uke – her skal det øves og spilles og gis konserter i kulturhuset. Løkkefotball er helt ut. Her gjelder det å trene så mange dager i uka som mulig. Terpe på teknikk og lesing av spillet. En dag skal en av disse ungdommene løfte trofeet og være Verdens Beste.

Ikke misforstå: Det finnes unger som synes det er topp å trene hver eneste dag, som ikke får nok, som lever og ånder for sporten. Det finnes unger som har helt spesielle anlegg for musikk og som ikke kan tenke seg noe bedre enn å kjæle med fiolinstrengene. De skal selvfølgelig få lov til å utvikle seg.

HVOR LENGE ORKER MAN?

Men de aller fleste unger er ikke sånn. De aller fleste unger er helt ordinære og kommer aldri til å ta verden med storm. De er vanlige, morsomme, herlige unger som egentlig ikke har noen ambisjoner utover det å henge sammen med kompisene og trikse litt med en ball. Spørsmålet er om det egentlig er plass til dem. Hvor lenge henger de egentlig med når de hele tiden må forholde seg til ambisjonene til trenerne, til klubben, til foreldrene? Hvor greit er det å oppleve at man aldri strekker til? Hvor lenge gidder man egentlig da?

GENERASJON PERFEKT

Ungdommer i dag er så perfekte at min generasjon nesten ikke kan forstå det. Dette er generasjonen som aldri har ringt på og stikki av, som aldri har gnisset på naboens rute med isopor, som aldri har spekulert i  hva som er minimum av lekser som må til for å slippe å stryke. Ungdommer i dag opplever press fra alle kanter om å være bra – eller bedre enn bra. De skal være enere i idrett, enere på skolen, best på sitt instrument. Er det rart mange sliter? Damer i min generasjon snakker om at vi lider av flink pike-syndromet. Tro meg: vi er de reneste sjuskene sammenlignet med jentene som er tyve år yngre enn oss.

For samfunnet kan det umulig være heldig med alle disse ambisjonene. Ja visst skal talentene få en mulighet, men hva med dem som er akkurat passe flinke? Skal ikke de ha et tilbud? Finnes det egentlig en breddeidrett i dag? Og hva med rebellene? De som har tanker og ideer som går på tvers av det etablerte og som er med på å dytte samfunnet videre? Har vi plass til dem? Finnes de?

Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det: De aller fleste av oss er fullstendig ordinære. La oss få lov til å være det. Vi kan gjøre vårt beste, men verdensstjerner blir vi aldri. Men vi kan være lykkelige for det.

For noen ganger er ikke lykken å vinne en fotballcup, men å spise is og kikke på gutta. Og å synge Live is Life for full hals.

Av Christine Meklenborg Salvesen (f 1972)

Typisk norsk

Det er generelt altfor få som er stolt av å snakke et asymmetrisk V2-språk.

Korrekt tanke nå er «hæ?». Var ikke V2 noe fra krigen, liksom? Jo, da. Det var det. Men V2 er også et språklig trekk som på verdensbasis er uhyre sjeldent – men som alle vi som snakker norsk, har. Faktisk er det sånn at hvis noen spør hva som er typisk norsk, så er det V2.

VERBET PÅ ANNENPLASS

V2 er forkortelsen for «verb second», noe som innebærer at verbet alltid står på andreplass i setningen. Verb, for å friske opp i det, er ord som kan bøyes i tid: jeg spiser – jeg spiste – jeg skal spise. I et språk som norsk kan subjektet stå både foran og bak verbet, avhengig av setningen. (Og subjektet er altså den som spiser – eller hva det nå er verbet måtte uttrykke.) Med andre ord er begge konstruksjonene under fullstendig riktige og helt vanlige:

·        Jeg skal gå i bunad 17. mai.

·        17. mai skal jeg gå i bunad.

Subjektet i begge setningene er «jeg». I den første setningen kommer det foran verbet («skal gå»); i den andre kommer den etter verbet, mens adverbialet «17. mai» kommer først i setningen. I begge tilfeller står verbet trygt og fast på annenplass i setningen. Sånn må det være på norsk. Ingen med norsk som morsmål ville uansett sinnstilstand eller promille finne på å si «17. mai jeg skal gå i bunad».

SJELDEN KONSTRUKSJON

Det interessant er at det er slik en engelskmann ville ha formulert det, og det samme ville en franskmann. Andre språk ville kanskje plassert verbet til slutt: «17. mai jeg i bunad skal gå». Den varianten vi har i norsk – altså V2 – er vanlig i språkene vi kaller germanske (tysk, svensk, islandsk osv.), dog med unntak av engelsk. Dessuten har man V2 i noen få andre europeiske språk, som bretonsk og estisk. Utenfor Europa finner vi V2 bare i Sør-Afrika (afrikaans) og i et lite område nord i India. Det betyr at for de aller fleste mennesker i verden er V2 noe fryktelig rart.

ASYMMETRISK V2

Men selv om det finnes en liten gruppe V2-språk, betyr ikke det at de oppfører seg helt likt. I norsk har vi V2 hovedsakelig i hovedsetninger. I leddsetninger er det begrensninger på bruken. Selv om vi kan si at «Jeg sier at 17. mai skal jeg gå i bunad», skurrer det med «Jeg beklager at 17. mai skal jeg gå i bunad». I enkelte andre V2 språk er dette derimot helt korrekt. Disse språkene kaller vi symmetriske V2-språk fordi det ikke er forskjell på hoved- og leddsetninger. Språkene hvor det er en forskjell på hoved- og leddsetninger, kalles asymmetriske leddsetninger. Norsk er dermed, som de andre skandinaviske språkene, et asymmetrisk V2-språk. Det har de felles med nederlandsk og tysk, med den forskjell at i de to språkene kommer verbet til slutt i leddsetninger. Slik sett danner de skandinaviske språkene en helt spesiell undergruppe av V2-språk.

PRAKTISK BETYDNING

Har så dette noen praktisk betydning? For alle som skal lære språk, er dette nyttig kunnskap. De som skal lære norsk, trenger en forklaring på hvorfor ordene tilsynelatende hopper rundt uten mål og mening. Kunnskap om V2 vil også kunne forklare hvor ordet «ikke» skal stå. Verbet kommer nemlig foran «ikke» i alle hovedsetninger, men etter «ikke» i leddsetninger: «Det regner ikke», men «Han beklaget at det ikke regnet». Jeg har mange venner med et annet morsmål enn norsk, og uansett hvor gode de er i norsk, er det sjelden de mestrer plasseringen av «ikke». Tro meg: Det er vrient.

En annen gruppe som har nytte av å vite dette, er lærere og elever i fremmedspråk. For et barn som skal lære engelsk, er det fort gjort å si noe sånt som «Yesterday went I to Oslo». Det er skrikende feil på engelsk, men helt korrekt om det hadde vært norsk. Derimot er det greit å vite for dem som skal lære tysk, at de kommer et godt stykke på vei med norsk ordstilling.

Dessuten gjør det at man med hevet hode kan gå ut i verden og vite at man er noe så sjeldent som en morsmålsbruker av et asymmetrisk V2-språk

 Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 10. mai 2014.