Hva skjedde med moroa?

Når ble alt så fryktelig alvorlig?

Det er ikke til å komme unna at jeg ble født i et annet årtusen. Jeg vokste opp mens panneluggene sto rett til værs og Åge Aleksandersen var en av de tøffeste kara som fantes. På den tiden spilte jeg håndball sammen med de andre jentene i klassen. Vi var Eidsvold Turns piker 11, vi spilte med liten ball, og vi var dårlige. Skikkelig dårlige. Jeg kan ikke huske at vi noen gang vant noen kamper. Vi lå nederst på alle tabeller, vant aldri noen turneringer – men vi hadde det gøy allikevel. Vi surret rundt på Fåberg Cup og gnålet Live is Life mellom slagene. Kikket litt på gutter, spiste litt is, brydde oss ikke så mye om resultatene.

Jeg vet ikke om det er rom for sånne som oss i dag. Sånne som meg. Som var med på grunn av det sosiale, men uten ambisjoner eller drømmer om en karriere innen håndballen. Vi som innerst inne var litt redd for ballen og som syntes det var ubehagelig å bli skikkelig andpustne. Vi som var med for moro skyld.

BLODIG ALVOR

I dag er det meste alvor. Blodig alvor. Unger skal trenes og drilles; talenter skal oppdages og rendyrkes, kultiveres og løftes frem. En dag skal de stå på den internasjonale scenen, enten som idrettsstjerner eller som musikalske virtuoser. Det er slutt på å spille piano hos en gammel dame en halvtime hver uke – her skal det øves og spilles og gis konserter i kulturhuset. Løkkefotball er helt ut. Her gjelder det å trene så mange dager i uka som mulig. Terpe på teknikk og lesing av spillet. En dag skal en av disse ungdommene løfte trofeet og være Verdens Beste.

Ikke misforstå: Det finnes unger som synes det er topp å trene hver eneste dag, som ikke får nok, som lever og ånder for sporten. Det finnes unger som har helt spesielle anlegg for musikk og som ikke kan tenke seg noe bedre enn å kjæle med fiolinstrengene. De skal selvfølgelig få lov til å utvikle seg.

HVOR LENGE ORKER MAN?

Men de aller fleste unger er ikke sånn. De aller fleste unger er helt ordinære og kommer aldri til å ta verden med storm. De er vanlige, morsomme, herlige unger som egentlig ikke har noen ambisjoner utover det å henge sammen med kompisene og trikse litt med en ball. Spørsmålet er om det egentlig er plass til dem. Hvor lenge henger de egentlig med når de hele tiden må forholde seg til ambisjonene til trenerne, til klubben, til foreldrene? Hvor greit er det å oppleve at man aldri strekker til? Hvor lenge gidder man egentlig da?

GENERASJON PERFEKT

Ungdommer i dag er så perfekte at min generasjon nesten ikke kan forstå det. Dette er generasjonen som aldri har ringt på og stikki av, som aldri har gnisset på naboens rute med isopor, som aldri har spekulert i  hva som er minimum av lekser som må til for å slippe å stryke. Ungdommer i dag opplever press fra alle kanter om å være bra – eller bedre enn bra. De skal være enere i idrett, enere på skolen, best på sitt instrument. Er det rart mange sliter? Damer i min generasjon snakker om at vi lider av flink pike-syndromet. Tro meg: vi er de reneste sjuskene sammenlignet med jentene som er tyve år yngre enn oss.

For samfunnet kan det umulig være heldig med alle disse ambisjonene. Ja visst skal talentene få en mulighet, men hva med dem som er akkurat passe flinke? Skal ikke de ha et tilbud? Finnes det egentlig en breddeidrett i dag? Og hva med rebellene? De som har tanker og ideer som går på tvers av det etablerte og som er med på å dytte samfunnet videre? Har vi plass til dem? Finnes de?

Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det: De aller fleste av oss er fullstendig ordinære. La oss få lov til å være det. Vi kan gjøre vårt beste, men verdensstjerner blir vi aldri. Men vi kan være lykkelige for det.

For noen ganger er ikke lykken å vinne en fotballcup, men å spise is og kikke på gutta. Og å synge Live is Life for full hals.

Av Christine Meklenborg Salvesen (f 1972)