En gang kjørte de
plank med hest og kjerre langs Vognvegen mellom Utsjøen og Storbråtan. I dag er
stien en godt bevart hemmelighet, dypt inne i Gullverket.
Veien opp til Storbråtan i Gullverket er grå av støv og
kantet med løvetann. Sola skinner fra en nesten skyfri himmel, og grinda ved
ferista står åpen. Ronja og jeg haster oppover i lett trav mens saltaskene
dytter mot leggen min. Ronja er en 17 år gammel fjording og sannsynligvis
verdens snilleste hest. Jeg er en middelmådig rytter med sans for stiridning og
kaffe. Denne dagen skal vi på oppdagelsesferd langs gamle ferdselsårer. Vi skal
rett og slett se om Vognvegen er ridbar helt ned til Utsjøen.
DAMPSAG VED UTSJØEN
Vognvegen går fra Storbråtan og ned til utløpet av Utsjøen.
Sannsynligvis ble den anlagt omtrent da dampsaga ved vannet ble bygget på
1700-tallet. En gang i tiden gikk det to veier fra Utsjøen og over til
Gullverket: Karl Johan i sør og Vognvegen lenger nord. Karl Johan er i dag
nesten umulig å finne, i hvert fall i enden mot Utsjøen. Vognvegen er derimot
en sammenhengende sti, som riktignok er en godt bevart hemmelighet utenfor en
engere krets av o-løpere og medlemmer av Eidsvoll Sykkelklubb.
Stien tar av rett etter grinda ved Storbråtan. Den ser
ganske beskjeden ut i starten, men blir fort en tydelig sti sørøstover. Herfra til
utløpet av Utsjøen er det 4–5 kilometer. Ronja og jeg har vært her én gang
før, men da snudde vi omtrent halvveis. Den andre halvdelen er ukjent for oss
begge. Jeg er spent på hvordan Ronja vil like å gå inn i terreng hun ikke
kjenner, samtidig som hun vet at hvert skritt bringer henne enda litt lenger
unna beitet ved Nedre Holsjøen. En annen ting er om vi i det hele tatt kommer
frem, eller om vi vil måtte snu lenger ned på stien. Og vil vi i det hele tatt
finne frem?
SPYTTMYRA
Til å begynne med er stien bred, og man kan godt tenke seg
at det en gang har vært mulig å kjøre vogner med plank her. Det er to
parallelle stier, én til hvert vognhjul. Etter en stund svinger de parallelle
sporene ut til høyre, mens vi holder til venstre, hvor stien er ensporet. Vi
krysser noen blaute myrdrag, men kommer snart opp på rabben som skiller den imponerende
Spyttmyra i øst fra et mindre myrdrag i vest. Jeg lar Ronja trave på den tørre,
fine stien, som strekker seg som et brunt bånd gjennom et hav av irrgrønn
blåbærlyng. Høyreiste furutrær stikker opp av lyngen og lager et grønt tak over
oss. Dette må være et av de fineste stedene i Eidsvoll, mumler jeg til Ronja.
ALVESTI
Snart passerer vi lysningen hvor vi hadde kaffepause sist vi
var her. Ronja kjenner seg igjen og spør meg overtydelig om det ikke er på tide
med en liten kaffe- & gulrotpause. Vi vet begge at vi nærmer oss de virkelig
blaute partiene på stien, og jeg skjønner at det er mer fristende med gulrot.
Men vi rir videre. Ganske snart kommer vi til stedet vi snudde sist, og så er
vi i ukjent terreng. Stien smalner enda mer, og et par steder er det nesten
ikke mulig å se hvor den går. Så dukker det opp en tynn, brun strek med
furunåler og kongler, som om alvene har strødd et smalt spor etter seg for å
hjelpe de veifarende. I tillegg har noen – sannsynligvis langt mer menneskelige
– hengt opp merker i trærne for å veilede de få som forviller seg ut på
Vognvegen. Den som bruker øynene, finner frem.
Stien fører oss etter hvert til ei klopp, og så opp en
skråning hvor et vindfall hviler tvers over stien, men med en klarning under.
Jeg legger meg flatt ned på ryggen til Ronja og presser ansiktet ned i manen
hennes. Vi kommer oss under, bare med et lite slag av ei grein mot kneet mitt. Ronja
går rolig og støtt og ser ikke lenger ut til å tenke på enga hun motvillig
forlot for å bli med på tur.
BREGNER
Ikke lenge etter endrer stien karakter igjen. Jeg klarer
ikke å sette fingeren på det, men jeg fornemmer at vi nærmer oss Gruevangen.
Vegetasjonen endres, det lukter annerledes. Rundt oss er det skog, men det
føles som vi er i en glemt bakhage, gammel innmark. Stien er ikke lenger en alvesti,
men en barndomssti som snor seg nedover. Brått vider landskapet seg litt ut, vi
kommer ut på en slette med de største bregnene jeg har sett. Det er som en
annen verden. Om Legolas fra Ringenes Herre hadde kommet ridende ut av skogen
og møtt oss her, ville det vært den mest naturlige ting i verden. Så var det
kanskje alvesti allikevel?
GRUEVANGEN
Et enormt vindfall blokkerer snart veien, og vi må bratt opp
i skogen for å komme oss rundt. Grunnen er ei steinur dekket av grønn mose. Jeg
stiger av og leier Ronja i ura. Vi går og snubler, men kommer oss rundt. Jeg
fortsetter å gå ved siden av hesten. Bregnene er mindre her, men de dasker meg
mot hofta der vi rusler mot lysningen bortenfor oss. Snart blinker sola i rød
maling, og skogen blir erstattet av en åpen plass med et lite rødt hus. Vi er
ved Gruevangen og ved enden av Vognvegen. Oppdrag utført.
Det er på tide med gulrot og kaffe.
Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 20. juni 2015.
