Gulrot og kaffe

En gang kjørte de plank med hest og kjerre langs Vognvegen mellom Utsjøen og Storbråtan. I dag er stien en godt bevart hemmelighet, dypt inne i Gullverket.

Veien opp til Storbråtan i Gullverket er grå av støv og kantet med løvetann. Sola skinner fra en nesten skyfri himmel, og grinda ved ferista står åpen. Ronja og jeg haster oppover i lett trav mens saltaskene dytter mot leggen min. Ronja er en 17 år gammel fjording og sannsynligvis verdens snilleste hest. Jeg er en middelmådig rytter med sans for stiridning og kaffe. Denne dagen skal vi på oppdagelsesferd langs gamle ferdselsårer. Vi skal rett og slett se om Vognvegen er ridbar helt ned til Utsjøen.

DAMPSAG VED UTSJØEN

Vognvegen går fra Storbråtan og ned til utløpet av Utsjøen. Sannsynligvis ble den anlagt omtrent da dampsaga ved vannet ble bygget på 1700-tallet. En gang i tiden gikk det to veier fra Utsjøen og over til Gullverket: Karl Johan i sør og Vognvegen lenger nord. Karl Johan er i dag nesten umulig å finne, i hvert fall i enden mot Utsjøen. Vognvegen er derimot en sammenhengende sti, som riktignok er en godt bevart hemmelighet utenfor en engere krets av o-løpere og medlemmer av Eidsvoll Sykkelklubb.

Stien tar av rett etter grinda ved Storbråtan. Den ser ganske beskjeden ut i starten, men blir fort en tydelig sti sørøstover. Herfra til utløpet av Utsjøen er det 4­–5 kilometer. Ronja og jeg har vært her én gang før, men da snudde vi omtrent halvveis. Den andre halvdelen er ukjent for oss begge. Jeg er spent på hvordan Ronja vil like å gå inn i terreng hun ikke kjenner, samtidig som hun vet at hvert skritt bringer henne enda litt lenger unna beitet ved Nedre Holsjøen. En annen ting er om vi i det hele tatt kommer frem, eller om vi vil måtte snu lenger ned på stien. Og vil vi i det hele tatt finne frem?

SPYTTMYRA

Til å begynne med er stien bred, og man kan godt tenke seg at det en gang har vært mulig å kjøre vogner med plank her. Det er to parallelle stier, én til hvert vognhjul. Etter en stund svinger de parallelle sporene ut til høyre, mens vi holder til venstre, hvor stien er ensporet. Vi krysser noen blaute myrdrag, men kommer snart opp på rabben som skiller den imponerende Spyttmyra i øst fra et mindre myrdrag i vest. Jeg lar Ronja trave på den tørre, fine stien, som strekker seg som et brunt bånd gjennom et hav av irrgrønn blåbærlyng. Høyreiste furutrær stikker opp av lyngen og lager et grønt tak over oss. Dette må være et av de fineste stedene i Eidsvoll, mumler jeg til Ronja.

ALVESTI

Snart passerer vi lysningen hvor vi hadde kaffepause sist vi var her. Ronja kjenner seg igjen og spør meg overtydelig om det ikke er på tide med en liten kaffe- & gulrotpause. Vi vet begge at vi nærmer oss de virkelig blaute partiene på stien, og jeg skjønner at det er mer fristende med gulrot. Men vi rir videre. Ganske snart kommer vi til stedet vi snudde sist, og så er vi i ukjent terreng. Stien smalner enda mer, og et par steder er det nesten ikke mulig å se hvor den går. Så dukker det opp en tynn, brun strek med furunåler og kongler, som om alvene har strødd et smalt spor etter seg for å hjelpe de veifarende. I tillegg har noen – sannsynligvis langt mer menneskelige – hengt opp merker i trærne for å veilede de få som forviller seg ut på Vognvegen. Den som bruker øynene, finner frem.

Stien fører oss etter hvert til ei klopp, og så opp en skråning hvor et vindfall hviler tvers over stien, men med en klarning under. Jeg legger meg flatt ned på ryggen til Ronja og presser ansiktet ned i manen hennes. Vi kommer oss under, bare med et lite slag av ei grein mot kneet mitt. Ronja går rolig og støtt og ser ikke lenger ut til å tenke på enga hun motvillig forlot for å bli med på tur.

BREGNER

Ikke lenge etter endrer stien karakter igjen. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men jeg fornemmer at vi nærmer oss Gruevangen. Vegetasjonen endres, det lukter annerledes. Rundt oss er det skog, men det føles som vi er i en glemt bakhage, gammel innmark. Stien er ikke lenger en alvesti, men en barndomssti som snor seg nedover. Brått vider landskapet seg litt ut, vi kommer ut på en slette med de største bregnene jeg har sett. Det er som en annen verden. Om Legolas fra Ringenes Herre hadde kommet ridende ut av skogen og møtt oss her, ville det vært den mest naturlige ting i verden. Så var det kanskje alvesti allikevel?

GRUEVANGEN

Et enormt vindfall blokkerer snart veien, og vi må bratt opp i skogen for å komme oss rundt. Grunnen er ei steinur dekket av grønn mose. Jeg stiger av og leier Ronja i ura. Vi går og snubler, men kommer oss rundt. Jeg fortsetter å gå ved siden av hesten. Bregnene er mindre her, men de dasker meg mot hofta der vi rusler mot lysningen bortenfor oss. Snart blinker sola i rød maling, og skogen blir erstattet av en åpen plass med et lite rødt hus. Vi er ved Gruevangen og ved enden av Vognvegen. Oppdrag utført.

Det er på tide med gulrot og kaffe.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 20. juni 2015.