Hva skjedde med moroa?

Når ble alt så fryktelig alvorlig?

Det er ikke til å komme unna at jeg ble født i et annet årtusen. Jeg vokste opp mens panneluggene sto rett til værs og Åge Aleksandersen var en av de tøffeste kara som fantes. På den tiden spilte jeg håndball sammen med de andre jentene i klassen. Vi var Eidsvold Turns piker 11, vi spilte med liten ball, og vi var dårlige. Skikkelig dårlige. Jeg kan ikke huske at vi noen gang vant noen kamper. Vi lå nederst på alle tabeller, vant aldri noen turneringer – men vi hadde det gøy allikevel. Vi surret rundt på Fåberg Cup og gnålet Live is Life mellom slagene. Kikket litt på gutter, spiste litt is, brydde oss ikke så mye om resultatene.

Jeg vet ikke om det er rom for sånne som oss i dag. Sånne som meg. Som var med på grunn av det sosiale, men uten ambisjoner eller drømmer om en karriere innen håndballen. Vi som innerst inne var litt redd for ballen og som syntes det var ubehagelig å bli skikkelig andpustne. Vi som var med for moro skyld.

BLODIG ALVOR

I dag er det meste alvor. Blodig alvor. Unger skal trenes og drilles; talenter skal oppdages og rendyrkes, kultiveres og løftes frem. En dag skal de stå på den internasjonale scenen, enten som idrettsstjerner eller som musikalske virtuoser. Det er slutt på å spille piano hos en gammel dame en halvtime hver uke – her skal det øves og spilles og gis konserter i kulturhuset. Løkkefotball er helt ut. Her gjelder det å trene så mange dager i uka som mulig. Terpe på teknikk og lesing av spillet. En dag skal en av disse ungdommene løfte trofeet og være Verdens Beste.

Ikke misforstå: Det finnes unger som synes det er topp å trene hver eneste dag, som ikke får nok, som lever og ånder for sporten. Det finnes unger som har helt spesielle anlegg for musikk og som ikke kan tenke seg noe bedre enn å kjæle med fiolinstrengene. De skal selvfølgelig få lov til å utvikle seg.

HVOR LENGE ORKER MAN?

Men de aller fleste unger er ikke sånn. De aller fleste unger er helt ordinære og kommer aldri til å ta verden med storm. De er vanlige, morsomme, herlige unger som egentlig ikke har noen ambisjoner utover det å henge sammen med kompisene og trikse litt med en ball. Spørsmålet er om det egentlig er plass til dem. Hvor lenge henger de egentlig med når de hele tiden må forholde seg til ambisjonene til trenerne, til klubben, til foreldrene? Hvor greit er det å oppleve at man aldri strekker til? Hvor lenge gidder man egentlig da?

GENERASJON PERFEKT

Ungdommer i dag er så perfekte at min generasjon nesten ikke kan forstå det. Dette er generasjonen som aldri har ringt på og stikki av, som aldri har gnisset på naboens rute med isopor, som aldri har spekulert i  hva som er minimum av lekser som må til for å slippe å stryke. Ungdommer i dag opplever press fra alle kanter om å være bra – eller bedre enn bra. De skal være enere i idrett, enere på skolen, best på sitt instrument. Er det rart mange sliter? Damer i min generasjon snakker om at vi lider av flink pike-syndromet. Tro meg: vi er de reneste sjuskene sammenlignet med jentene som er tyve år yngre enn oss.

For samfunnet kan det umulig være heldig med alle disse ambisjonene. Ja visst skal talentene få en mulighet, men hva med dem som er akkurat passe flinke? Skal ikke de ha et tilbud? Finnes det egentlig en breddeidrett i dag? Og hva med rebellene? De som har tanker og ideer som går på tvers av det etablerte og som er med på å dytte samfunnet videre? Har vi plass til dem? Finnes de?

Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det: De aller fleste av oss er fullstendig ordinære. La oss få lov til å være det. Vi kan gjøre vårt beste, men verdensstjerner blir vi aldri. Men vi kan være lykkelige for det.

For noen ganger er ikke lykken å vinne en fotballcup, men å spise is og kikke på gutta. Og å synge Live is Life for full hals.

Av Christine Meklenborg Salvesen (f 1972)

Typisk norsk

Det er generelt altfor få som er stolt av å snakke et asymmetrisk V2-språk.

Korrekt tanke nå er «hæ?». Var ikke V2 noe fra krigen, liksom? Jo, da. Det var det. Men V2 er også et språklig trekk som på verdensbasis er uhyre sjeldent – men som alle vi som snakker norsk, har. Faktisk er det sånn at hvis noen spør hva som er typisk norsk, så er det V2.

VERBET PÅ ANNENPLASS

V2 er forkortelsen for «verb second», noe som innebærer at verbet alltid står på andreplass i setningen. Verb, for å friske opp i det, er ord som kan bøyes i tid: jeg spiser – jeg spiste – jeg skal spise. I et språk som norsk kan subjektet stå både foran og bak verbet, avhengig av setningen. (Og subjektet er altså den som spiser – eller hva det nå er verbet måtte uttrykke.) Med andre ord er begge konstruksjonene under fullstendig riktige og helt vanlige:

·        Jeg skal gå i bunad 17. mai.

·        17. mai skal jeg gå i bunad.

Subjektet i begge setningene er «jeg». I den første setningen kommer det foran verbet («skal gå»); i den andre kommer den etter verbet, mens adverbialet «17. mai» kommer først i setningen. I begge tilfeller står verbet trygt og fast på annenplass i setningen. Sånn må det være på norsk. Ingen med norsk som morsmål ville uansett sinnstilstand eller promille finne på å si «17. mai jeg skal gå i bunad».

SJELDEN KONSTRUKSJON

Det interessant er at det er slik en engelskmann ville ha formulert det, og det samme ville en franskmann. Andre språk ville kanskje plassert verbet til slutt: «17. mai jeg i bunad skal gå». Den varianten vi har i norsk – altså V2 – er vanlig i språkene vi kaller germanske (tysk, svensk, islandsk osv.), dog med unntak av engelsk. Dessuten har man V2 i noen få andre europeiske språk, som bretonsk og estisk. Utenfor Europa finner vi V2 bare i Sør-Afrika (afrikaans) og i et lite område nord i India. Det betyr at for de aller fleste mennesker i verden er V2 noe fryktelig rart.

ASYMMETRISK V2

Men selv om det finnes en liten gruppe V2-språk, betyr ikke det at de oppfører seg helt likt. I norsk har vi V2 hovedsakelig i hovedsetninger. I leddsetninger er det begrensninger på bruken. Selv om vi kan si at «Jeg sier at 17. mai skal jeg gå i bunad», skurrer det med «Jeg beklager at 17. mai skal jeg gå i bunad». I enkelte andre V2 språk er dette derimot helt korrekt. Disse språkene kaller vi symmetriske V2-språk fordi det ikke er forskjell på hoved- og leddsetninger. Språkene hvor det er en forskjell på hoved- og leddsetninger, kalles asymmetriske leddsetninger. Norsk er dermed, som de andre skandinaviske språkene, et asymmetrisk V2-språk. Det har de felles med nederlandsk og tysk, med den forskjell at i de to språkene kommer verbet til slutt i leddsetninger. Slik sett danner de skandinaviske språkene en helt spesiell undergruppe av V2-språk.

PRAKTISK BETYDNING

Har så dette noen praktisk betydning? For alle som skal lære språk, er dette nyttig kunnskap. De som skal lære norsk, trenger en forklaring på hvorfor ordene tilsynelatende hopper rundt uten mål og mening. Kunnskap om V2 vil også kunne forklare hvor ordet «ikke» skal stå. Verbet kommer nemlig foran «ikke» i alle hovedsetninger, men etter «ikke» i leddsetninger: «Det regner ikke», men «Han beklaget at det ikke regnet». Jeg har mange venner med et annet morsmål enn norsk, og uansett hvor gode de er i norsk, er det sjelden de mestrer plasseringen av «ikke». Tro meg: Det er vrient.

En annen gruppe som har nytte av å vite dette, er lærere og elever i fremmedspråk. For et barn som skal lære engelsk, er det fort gjort å si noe sånt som «Yesterday went I to Oslo». Det er skrikende feil på engelsk, men helt korrekt om det hadde vært norsk. Derimot er det greit å vite for dem som skal lære tysk, at de kommer et godt stykke på vei med norsk ordstilling.

Dessuten gjør det at man med hevet hode kan gå ut i verden og vite at man er noe så sjeldent som en morsmålsbruker av et asymmetrisk V2-språk

 Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 10. mai 2014.

En fremtid uten ROBEK

Så hva gjør vi nå da? Finnes det en masterplan for hvordan Eidsvoll skal komme seg på fote igjen?

De siste årene har vi sett det gang på gang: Det er budsjettider, og det må kuttes. I fjor forsvant den såkalte 'voksenkulturen' i Eidsvoll. I år forsvant det blant mye annet flere lærerstillinger og kinodriften i Panorama. Kommunen er havnet på ROBEK-lista, den er med andre ord satt under administrasjon. Blant folk flest murrer det. Det er noe uklart hvem som har skylda, om det er blårussen, politikerne, rådmannen eller hele sulamitten. Jeg vil tro en god del holder en knapp på det siste.

BEVISSTE VALG

Selv er jeg ikke så opptatt av hvem som har skylda. Det endrer ingen ting. Vi sitter i et økonomisk uføre vi må komme oss ut av, og det er ikke gjort i en håndvending. Spørsmålet er helt enkelt: Hvordan kommer vi oss videre? Vi forteller våre barn at de må ta bevisste valg for fremtiden. De må velge en utdanning, uansett om de har tenkt å bli jurister eller murere. Selv har jeg en 12-åring som nylig måtte bestemme seg for om han ville ha et nytt fremmedspråk på ungdomskolen. Dette valget får i sin tur konsekvenser for videregående skole, som igjen legger premissene for høyere utdanning. I en alder av 12 år må altså våre barn tenke nøye gjennom hva de har tenkt å gjøre om 10 år.

Burde vi ikke kunne kreve det samme av en kommune?

PLANLEGGING

Jeg har spurt litt rundt og har ikke fått noen gode svar. Det finnes en hel haug med planer for kommunen. Det finnes dessuten klare føringer fra regjeringen om hva kommunene skal ha med i sine planer, blant annet klima, tettstedsutvikling, samferdsel, næringsutvikling, miljø og helse. Jeg vil anta dette er i sin skjønneste orden også i Eidsvoll. Problemet er at offentlige planer ikke går lenger enn fire år frem i tid. Det jeg savner er en overordnet plan for hvordan Eidsvoll skal være om 10 år. Om 20 år. Hvordan skal det være å leve i Eidsvoll i 2034? Og når vi vet hva vi ønsker oss, må det planlegges. Like viktig som hva vi vil, er hvordan vi vil oppnå det. Det krever en planlegging som går utenpå alle de offentlige føringene. Det kreves rett og slett visjoner koblet med et godt stykke handlekraft. Og når planene er lagt, må det dras i samme retning. Det er denne jobben som må gjøres, ikke å arrangere et lokalt mesterskap i skittkasting og svarteper.

VISJONER

Noen kommuner har god erfaring med langtidsplanlegging. Drammen er et godt eksempel på det. Det er ikke lenge siden det var bedre med en dram i timen enn en time i Drammen, men sånn er det ikke lenger. I dag er Drammen blitt en flott og attraktiv by. I flere tiår har de hatt en klar tanke om hvordan byen skulle utvikle seg – og det har fungert.

Så langt er synes det ikke som om  dette er spørsmål som engasjerer. Men det må det bli. Vi må ha en plan for det som skal skje i Eidsvoll, som tross alt tilhører en region i sterk vekst. Det kan ikke være slik at vi for hvert nytt budsjettår rammes av nye økonomiske katastrofer ingen hadde sett komme. Vi trenger tanker som strekker seg lenger enn til neste budsjett og den ørkesløse diskusjonen om eiendomsskatt.

Så i stedet for å diskutere hvem som har skylda for den økonomiske misèren, hev blikket. Vi skal fremover. Men hvor – og hvordan? Det eneste fasitsvaret er dette: Dit vi skal, skal vi uten ROBEK.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 29. mars 2014.

Mennesker er ikke selvlysende

Ikke blinker de, ikke reflekterer de lys eller sender funklende stråler rundt seg. Faktisk er mennesker forbausende lik elger. De er grå, mørke og kan når som helst ramle ut i en vei foran deg.

For noen år siden kjørte jeg Finstadvegen hver morgen mens det fremdeles var mørkt. I hver busslomme fra Bårlidalen til Dal sto det mørkkledde mennesker med sekk på ryggen. Jeg oppdaget dem akkurat for sent til at det hadde vært mulig å stanse om de hadde snublet ut i veien foran meg. De hadde ikke antydning til refleks noe sted og var således i perfekt kamuflasjedrakt for et topphemmelig oppdrag utendørs vinterstid. Uheldigvis var de ikke hemmelige agenter, men barn og unge på vei til skolen. Om foreldre skulle nære et morbid ønske om å kvitte seg med barna, kunne de neppe klekket ut en bedre (eller verre) plan enn å sende barna ut på en trafikkert vei uten refleks.

Men ikke bare barn og unge går uten refleks. Voksne mennesker, som sannsynligvis har førerkort, og som helt sikkert vet bedre, ser ut til å leve i den villfarelse at de fysiske regler kun gjelder alle andre. For eksempel kan det virke som om enkelte tror at det kun er i lyset fra deres egen bil at fotgjengere blir til grå skygger. Når de selv går langs veien uten refleks, må bilisten naturligvis se dem. De har jo en så lysende personlighet at selv den tretteste bilist kan se glansen av dem på flere hundre meters avstand. Når de så benytter seg av sin gudegitte rett til å krysse veien i fotgjengerfeltet, gjør de det uten å se seg for, uten å gi tegn og uten å bekymre seg. Noen gjerne drassende på et barn eller en barnevogn. Når de kommer, stanser nok trafikken.

Så la meg komme med et nyhetsflash: De fysiske lovene gjelder over alt. Selv ikke Märtha med fullt englekor i bakgrunnen kan krysse veien rett foran en bil og tro at den mirakuløst kan stanse på noen meters hold. Biler i en viss fart har en viss bremselengde. For at vi i det hele tatt kan snakke om bremsing, må bilisten ha sett fotgjengeren. Jo mer usynlig fotgjengeren er, jo lengre tid tar det før bilisten begynner å bremse. En svartkledd person uten refleks vandrende langs en vei, eller som stuper ut i et fotgjengerfelt uten forvarsel, må gjerne mene at det er vedkommendes rett. Men det hjelper lite om det er det siste han gjør.

Det er ikke nødvendigvis sånn at bilister hater fotgjengere. Faktisk er de aller fleste bilister minst like ofte fotgjengere som bilister (noe som gjør det enda mer underlig at så mange går uten refleks). Jeg har til gode å høre om bilister som ønsker å kjøre ned noen. Dersom en lysende personlighet, kledt i svart, ramler ut i veien foran en bil, er det fremdeles bilistens ansvar. En bilist risikerer å bli drapsmann rett og slett fordi noen tror de grunnleggende fysiske reglene i dette universet ikke angår dem.

En refleks er ofte liten. Strengt tatt er det bare en refleksvest som synes skikkelig i vinterregnet. Og uansett kan man ikke ta for gitt at man er blitt sett av bilistene. Å foreta svalestup ut i fotgjengerfelt er en livsfarlig øvelse, uansett tid på året. Å rusle langs en vei uten fortau er alltid forbundet med risiko. Jo mørkere det er og jo mindre refleks man har på seg, jo mer forsiktig må man være. For det hele er et ganske enkelt prinsipp, i en lett omskrevet versjon av Darwin:

Survival of the brightest.

I dobbelt forstand.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Blad 4. januar 2014.

Gangvei over Sundbrua

Hver dag bryter jeg loven på Sundbrua. Og jeg hater det.

Jeg skal innrømme at jeg smører tykt på. Jeg bryter ikke loven, men jeg er sterkt fristet til det. Det er nemlig sånn at det er veldig lett å komme seg til Eidsvoll stasjon på sykkel når man kommer fra østsida. Det er derimot ikke like enkelt å komme seg tilbake igjen. Ikke uten enten å sykle en omvei, eller ved å finne "alternative løsninger".

Sundbrua er gangbru én gang i året: På 17. mai.

La oss være enig i at det er positivt at folk bruker sykkelen i stedet for bil. Mange pendlere velger sykkel til stasjonen, hvor det dessuten er lagt godt til rette for sykkelparkering. Siden stasjonen i Eidsvoll ligger nede ved elva, har de fleste i området rundt en veldig behagelig tur til toget. Selv bruker jeg fire minutter fra jeg setter meg på sykkelen til jeg låser den ved sykkelparkeringen på stasjonen. Det slår bilen med flere minutter i ren transporttid. Enda mer blir det når man regner inn tiden det tar å parkere og å gå fra parkeringsplassen til toget. Sykkelen låser man rett ved perrongen, så man kommer seg kjapt om bord.

Problemet oppstår når de på østsiden av elva skal hjem. Det gjelder forresten ikke bare dem som har tatt toget, men de fleste som kommer på sykkel fra vestsida og skal krysse elva. Det er skoleelever, folk som jobber i Sundet, dem som bare skal handle litt. Skal man krysse Vorma på lovlig vis, må man over nybrua – noe som oppfattes som en omvei. Og vi mennesker er late: Vi velger ikke omveien. Det gjør at syklistene har to muligheter: enten sykle mot kjøreretning over brua eller sykle på det smale fortauet. Problemet med fortauet er at det er så smalt at man ikke kan sykle forbi fotgjengere (møter man noen, må man tre av og trykke seg inn mellom stålbjelkene). Og er man som meg, så har man ikke lyst til å skremme dem opp med å bruke sykkelklokka. Står det ikke dessuten i veitrafikkloven at sykling på fortau skal skje i gangfart og på de gåendes premisser? Så da humper man av gårde da, i gangfart på fortauet over brua, bak gående med bæreposer og pendlersekker.

Den andre muligheten ser ut til å være den foretrukne: å sykle i veibanen, mot trafikken. Selv har jeg fryktelig lyst til å gjøre det, men ryggmargsfølelsen sier nei. Jeg er oppvokst med en far som hadde kallenavnet 'trafikk-Nilsen', og trafikksikkerhet var ikke noe man tok lett på i heimen. Jeg har barndomsminner om at jeg sto ved fotgjengerovergangen ved Shell mens pappa gjemte seg bak en benk for telle hvor mange biler som ikke stoppet ved gangfeltet. Det er klart jeg ikke sykler mot enveiskjøring!

Man kan selvfølgelig mene at syklingen over brua er en bagatell. Det er en liten detalj i hverdagen for mange syklister i midtbygda i Sundet. På den annen side er det i kommunens interesse å legge til rette for sykling og ikke bare bilkjøring. Sammenhengende sykkelveier var noe av det Dag og Tid etterlyste da de besøkte Sundet for noen år siden.

Her er det for smalt til at en syklist kan
møte en fotgjenger.

Løsningen er ganske nærliggende: Å åpne for sykling fra vest til øst over Sundbrua. Selv synes jeg man kunne stenge Sundbrua for all trafikk. Ingen trenger å kjøre der. I stedet kunne brua vært en gang- og sykkelvei. Et alternativ er å fysisk skille av en sykkelvei på sørsiden av kjørebanen. I gamledager møtte vi busser og lastebiler på brua – det burde ikke være noe problem å sette av plass til en sykkelbane der.

Det er ingen stor sak, og ikke er det kostbart heller. Men for syklister og fotgjengere ville det være et stort pluss å få Sundbrua for seg selv.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 22. juni 2013

Den moderne gapestokken

Sint på noen? Føler du deg tråkket på? Har du en løgn du gjerne vil spre? Da er Facebook løsningen for deg!

Sosiale medier generelt og Facebook spesielt har gjort noe med oss. Vi har fått kontakt med nye mennesker, vi har fått vite mer om folk vi bare kjenner sånn halvveis, og vi har plutselig fått andre ting å snakke med bekjente om enn bare været. Samtidig er Facebook mer og mer blitt en nyhetskanal. Jeg "liker" for eksempel lokalavisen, og følgelig dukker det stadig vekk opp saker fra nettavisen i nyhetsstrømmen min. Selv bruker jeg Facebook aktivt i foreningsarbeid. I gruppa for taekwondo legger vi ut informasjon om treningstider og tannbeskyttere; i gruppa for korpset påminnelser om å huske hansker og noteklype 17. mai. Facebook er blitt en vel så effektiv nyhetskanal som e-post.

VI DELER BILDER

Men Facebook har også en skyggeside. Den siste tiden har jeg fått opp navn og bilde av stefaren som er dømt for mishandlingen som tok livet av Christoffer Gjerstad Kihle. Jeg har fått bilde av en dame som angivelig er en dyremishandler i Sverige, og som har flyttet til Norge og lever under nytt navn. Videre har jeg sett bilde av en mann som skal ha stjålet en bil, og jeg har fått et bilde av en hvit varebil som angivelig skal 'snoke rundt på Øvre Romerike'. Felles for disse bildene er at et enkeltindivid har lagt dem ut, og så har venner og venners venner 'delt bildet' slik at det har nådd stadig flere. Når alt kommer til alt, vet vi fint lite om det faktisk stemmer, det som oppgis i billedteksten. Og om det skulle stemme, er det riktig å dele bildet av en menneske som aldri er blitt identifisert i norsk presse? Er det etisk forsvarlig?

DIGITAL GAPESTOKK

17. mai er det nøyaktig 165 år siden bruken av gapestokk ble avskaffet i Norge. Gapestokken var en innretning med hull til hode og hender, hvor lovbrytere ble låst fast. Gapestokkene sto på torg eller foran kirker, og allmennheten kunne se hvem som var kriminelle, og gjerne spytte på dem for å vise sin forakt. Den som sto i gapestokken var helt forsvarsløs mot disse overgrepene. Da man fjernet gapestokken fra loven i 1848, var det fordi man så på den som en middelaldersk straffemåte. I det moderne samfunnet er det statens oppgave å stå for straffen. Imidlertid har vi i den digitale tidsalderen fått gapestokken tilbake i ny drakt. Mennesker blir lenket fast i det digitale bildet på Facebook, til digitale spyttklyser og hets.

DESINFORMASJON

En annen skyggeside ved Facebook og andre sosiale medier er desinformasjonen. i august 2012 ble det opprettet en facebookside ved navn 'RIP  Morgan Freeman'. Dermed begynte ryktene å gå om at filmstjernen var død. Nærmere 1 million mennesker har likt siden, og selv om stjernen gang på gang har bekreftet at han lever i beste velgående, kan man lese kommentarer av typen 'så trist, jeg kommer til å savne ham', skrevet denne uka. Ingenting er enklere enn å sette ut et rykte på Facebook. Dessverre er det ikke like lett å avkrefte det.

FLAGGDEBATTEN

En lignende sak verserte i norsk presse for et par uker siden. Det såkalt uavhengige nettstedet Fyret (med en ikke ubetydelig hang til å presentere nyheter som setter muslimer og innvandrere i dårlig lys) publiserte en sak om at en skole i Ålesund ville fjerne norske flagg fra 17. mai-toget. Saken ble lagt ut på Facebook og delt og delt igjen, og vips flommet nyhetsstrømmen over av raseri over denne skolen i Ålesund. Ellers sindige mennesker bet på, delte saken, og hadde ikke ord for hvor oppbrakte de var. Litt senere viste det seg at saken ikke var helt slik Fyret hadde fremstilt den. Barna hadde villet gå i toget med små, hjemmelagde flagg hvor det norske flagget var på den ene siden og flagget til foreldrenes hjemland var tegnet på den andre. Ideen var helt sikker å illustrere hvordan det er å vokse opp med to kulturer. Oppklaringen kom uansett for sent: Det kokte i de sosiale mediene, og enkelte politikere var raskt ute med å fiske i rørt vann. I gamle dager – før internett og nettaviser – ville slike saker vanskelig ha sluppet til fordi nyheter ble silt av journalister med et bevisst forhold til kildekritikk og med tid til å sette seg inn i saker før deadline. I dag kan hvem som helst skrive hva som helst på internett eller Facebook, og så vil saken leve sitt eget liv.

LOGGE AV FOR GODT?

Etter flaggdebatten skrev en dame jeg har stor respekt for, at hun hadde mest lyst til å logge av Facebook for godt. Hun orket ikke mer blodtåke, hets, facebookvenner som jagde i flokk når de trodde de hadde fått ferten av noe. Det hun skrev, fikk mange reaksjoner. Mange skjønte henne. Mange mente at hun måtte bli på Facebook fordi vi trenger stemmer som tar til motmæle. Jeg tror det er riktig. Og kanskje vil vi alle bli bedre til å tenke oss om to ganger før vi deler et bilde, en lenke eller en status.

For det er ikke nødvendigvis sant fordi det står på Facebook.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad i spalten Invitert lørdag 11. mai.

Aldri mer Birken. Tror jeg.

Dårlig hukommelse er skyld i mye rart. For eksempel at man går Birkebeinerrennet to år på rad.

Bussen stanger oppover E6. Snøen som laver ned, renner nedover rutene og lager en grimete hinne mellom oss og verden utenfor. Resten av verden er også på veien denne lørdags morgenen. Bak oss ser vi de forvrengte lysene fra biler, som lager en lang perlerad nedover mot Oslo. Klokken er så vidt passert seks. Vi har alle samme mål: Rena. Rena og en 54 kilometer lang skitur. Noen av oss lurer på hvorfor vi vil oss selv så vondt.

Bussen er full av skiløpere fra Nannestad, Hurdal og Eidsvoll. Stort sett menn, men også noen damer. Det er tynne bein i tynne skidresser. Alle er småsjuke og ingen har trent nok. Bekymrede blikk kastes ut av vinduene. For to dager siden ble det meldt om drømmeforhold, nå ser alt vått og guffent ut. Displayet i bussen viser -2 grader. Dagen før var det -27 på Rena. Praten går om smurning. Om Birken i fjor. Om Vasaloppet. Om skirenn jeg aldri har hørt om. Om merketider. Og om smurning igjen. Det er -3 nå. Det snør fortsatt. Burde man korke inn litt VR45, kanskje?

THINGSTADJORDET, RENA, 280 MOH

På Rena er det ei maurtue av ski, staver og mennesker. Køene foran de provisoriske doene er de lengste jeg noen sinne har sett. Over høyttaleren gjentas det gang på gang at det ikke må kastes søppel i traseen. Så intervjues Bjørn Dæhlie, som skal over fjellet med Philip Boit. I år igjen. Hva skjedde med Boit i fjor? forsøker jeg å huske. Brakk han beinet på vei ned fra Sjusjøen? Jeg gir etter for presset, kjøper en boks med VR45 hos Swix, legger det på og begynner å lete etter startfeltet. Jeg angrer oppriktig. Men, som Åse Klevland en gang sa: ”Har man tagit djävulen i båten, får man ro honom i land”. Det er bare å få på seg skiene.

Startfeltet er fullt av nervøse folk. En dame forteller meg at hun har tenkt å gå på 5:40. Hun har nemlig pleid å ha en snittfart på 10 km/t når hun trener. Jeg lurer på om jeg skal fortelle henne at hun regner feil, men kommer til at det neppe vil falle i god jord. Startskuddet går, og jeg ser 5:40-damen manøvrere for å komme fortest mulig av gårde. Etter noen kilometer tar jeg henne igjen. Hun smiler og snakker litt, og så blir hun borte bak meg. Jeg ser henne aldri igjen. Det ble nok ikke 5:40 denne gangen.

DØLFJELLET, 820 MOH

Det fortsetter å snø. Vi passerer Skramstadsætra. Gry fra parallellklassen på barneskolen gir meg et glass saft. Så liten er faktisk verden. ”Du burde være med her, Gry,” rekker jeg å si før jeg dyttes videre. ”Vi som alltid konkurrerte i skolemesterskapet.” Jeg ser at Gry smiler, og så er jeg på vei videre, oppover mot Dølfjellet. Det blir kaldere og mer strekk i feltet.Jeg tenker at jeg er del av en lang slange av mennesker. Var man høyt nok oppe, ville man kunne sett denne sammenhengende slangen, med halen på Rena og hodet på Lillehammer. Det kunne vært et sånt bilde som Reuters sender ut i verden. Men ikke i dag. I dag ville vi ikke ha syntes fra noe fly. Det er grått og kaldt, og det har begynt å blåse. Oppunder toppen står det en gjeng glade gutter og roper oppmuntrende: ”Det er øl på Lillehammer.”

Jeg liker ikke øl.

RAUDFJELLET, 880 MOH

Vi sklir ned fra Dølfjellet, plukker opp et saftglass på Dambua og begynner å gå oppover Raudfjellet. Vinden får stadig mer tak, og snøen pisker mot ansiktet. Jeg trekker buffen opp over ansiktet, tenker at jeg ser ut som en bankraner. Etter en stund blir buffen våt av pusten min. Den fryser til is og faller ned som en maske mot brystet. Jeg forsøker å vri den slik at isen legger seg mot nakken og ny, tørr buff kommer opp over ansiktet. Det varer bare en stund, så faller den ned på nytt.

Tåka blir tettere og tettere etter hvert som vi kommer oppover Raudfjellet. Det er umulig å vite hvor vi er. Jeg kan skimte en rekke skiløpere foran meg, men de forsvinner ganske snart inn i tåkehavet. Hvor lenge har vi gått oppover nå? Jeg burde kjenne meg igjen, men jeg gjør det ikke. Alt er bare hvitt tåkehav. I Harry Potter er det vi gomper oppfatter som tåke, egentlig desperanter, grusomme vesener som suger all glede ut av mennesker. På Raudfjellet er desperantene over alt. De tar kvelertak og presser vekk alle gode tanker. Jeg må tenke positivt, tenker jeg, og ransaker hjernen etter gode tanker. Plutselig virker hele livet mitt dystert, som om jeg skulle ha vokst opp på et barnehjem i en Dickens-roman. Så kommer jeg på damen som sto her på Raudfjellet i fjor og delte ut sjokolade. Men det lille glimtet av lys slukker fort. Det er ingen dame med sjokolade her i år. Faktisk er det ingen andre enn folk med sekk på ryggen og nummer på brystet. Den eneste varme tanken jeg har, er tanken på senga mi. Tenk om jeg hadde holdt meg der. Dyne. En kopp kaffe. Varme … Jeg henger meg på en rygg. Tenker at han går for sakte, at jeg burde ha høyere fart, men jeg orker ikke gjøre noe med det. Å bytte spor, krysse løssnøen og gå videre uten rygg er lite fristende.

KVARSTADDAMMEN, 660 MOH

Til slutt når vi toppen. Der står det folk. Et team fra Røde Kors sjekker sekker. Jeg tenker at jeg fryser i hjel om jeg stopper nå og går rett forbi. Det flater ut før det går nedover. Endelig får jeg igjen for 9 lag med glider og 30 kilo for mye på kroppen. Jeg suser nedover, har mye bedre gli enn dem rundt meg. Tåka blir tynnere, vinden avtar. Det ligger skiløpere strødd i nedkjøringa mot Nysætra. Det gjelder å se seg ut dem som virker mest usikre og holde seg langt unna dem. Det går bra, og snart flater det ut på nytt. Vi nærmer oss Kvarstad, det forgjettede land. Da er vi over halvveis. Det skal bli godt. Jeg drømmer om cola, men får servert varmt vann og saft. Det er godt, det også. Litt bortenfor meg står en heiagjeng og serverer Jägermeister. En mann går bort dit, setter flaska mot munnen og tar en skikkelig støyt. Gærning, tenker jeg og begir meg oppover mot Midtfjellet.

MIDTFJELLET, 910 MOH

Midtfjellet er ikke bratt. Ikke er det så langt heller. Det er bare det at etter tre mil er man ikke lenger så motivert for flere motbakker. Jeg går og forteller meg selv at dette er siste gangen. Aldri mer Birken. Aldri mer skitur. Halvveis oppe passerer jeg Tollef Sverdrup på 94, Birkens eldste deltager. Han har strikkede knestrømper i ull, vømmølsnikkers og Ludvik-sekk. Jeg lurer på om jeg skal si noe, men kommer ikke på noe åndfullt. Han har sikkert hørt det meste før.

På matstasjonen får jeg i meg astmaspray og Red Bull. En franskmann står betuttet og tygger på en gjendekjeks. ”Jeg aner ikke hvorfor jeg meldte meg på dette,” sier han, og spør oppgitt: ”Er det mer oppover nå?”

Om det er drikken, astmasprayen eller den fortvilte franskmannen som gjør det, vet jeg ikke, men jeg føler meg litt mer opplagt. Det er ikke bare jeg som har en kjip dag på tur.

SJUSJØEN, 880 MOH

Myrene over til Sjusjøen skal være en parademarsj. Men i dag ligger tåka tjukk som graut. Jeg kan se tre stikker foran meg, deretter er alt hvitt. Noen løpere har bare stoppet i sporet for å få en pause. To soldater på natoplanker glir sakte av gårde mot Sjusjøen. En mann med dansk flagg stikkende opp av sekken går som i sakte film bortover. Her skulle vi egentlig ha sust av gårde med dobbelttak. I stedet siger vi av gårde som halvstørknet gelé.

Når vi omsider er på Sjusjøen, vanker det cola. Og kaffe. Jeg blander, sånn som landslagsløperne visstnok gjør. Det smaker akkurat like ille som det høres ut. Men nå er det verste definitivt over. Vi skal 400 høydemetre ned på snaut halvannen mil. De som ikke brekker noe, kommer i mål. Lillehammer neste.

BIRKEBEINEREN SKISTADION, LILLEHAMMER, 490 MOH                                                                                                                                           

På Sjusjøen har den oppblåsbare reklameportalen ved undergangen punktert og henger slapt ned, nesten ned i sporet. Jeg kryper sammen i et øyeblikks forakt for sure muskler og later som om jeg smetter under bommen på Staviåsveien. Venter på at sekken skal skrelle oppi gummien, men det går bra. Jeg vet at min gamle sjef Asbjørn står og venter rett etter undergangen, så jeg retter meg opp og legger litt ekstra kraft i frasparkene. Så snart jeg er rundt neste sving, begynner jeg å subbe videre. Nå handler alt om å komme seg til skistadion.

Ned fra Sjusjøen er det vekselvis is og løssnø. Igjen faller folk som fluer. Et stykke staker jeg ved siden av en blid svenske, som forteller at han har 12 fullførte Vasalopp. ”Men det räcker,” sier han, og legger til at Birken nok er hardere. Akkurat det jeg vil høre.

Alt har en slutt, også Birken. En taus kolonne mennesker nærmer seg Birkebeineren skistadion. Vi hører speakeren, og passerer skiltet med 1 kilometer igjen på. Snart er det oppløpet, og det endelige pipet idet vi passerer mållinja.

Aldri mer Birken, sier jeg, før det sakte demrer:

Jeg sa akkurat det samme i fjor.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 23. mars 2013