Knask, knep og kultne voksne

Voksne folk som kjefter på små unger som går halloween, burde skamme seg. Dypt og inderlig.

Førstkommende fredag er den her igjen, halloween. Dagen da små og ikke fullt så små kler seg ut og går på dørene for å tigge godteri. Dagen som avslutter det årlige sesongsalget av gresskar, og dagen da en rekke voksne konkurrerer om å fordømme denne amerikanske tradisjonen sterkest mulig. For vi har jo julebukk, så hva i all verden skal vi med halloween?

For noen er motstanden mot halloween så stor at de skjeller ut ungene som ringer på. Der står det altså en liten gruppe småunger, kledd ut som hekser og prinsesser, skjeletter og Batman, uten at noen på ramme alvor kan la seg skremme av dem. De har gledet seg i ukevis til å gå halloween, og de ringer på hos en litt perifer nabo. Som åpner døra, ser ungene og forteller dem hvor ufattelig dumme og frekke de er som kommer til nettopp ham. Man kan spørre seg hvem som er dummest.

INGEN ERKENORSK TRADISJON

Det er selvfølgelig helt sant at halloween ikke er en erkenorsk tradisjon. Det var ikke slik at Olav den Hellige innimellom kristningen av Norge kledde seg ut som en zombie og gikk for å skremme Tore Hund i slutten av oktober. På den annen side er det svært få tradisjoner vi har, som salig Olav ville kjenne igjen. Vi har sluttet å blote og å holde treller, og det er ikke lenger sosialt vel ansett å reise til Europa for å plyndre klostre og voldta nonner (selv om noen sikkert vil mene at det går en rett linje fra vikingtoktene til moderne charterturer). De aller fleste tradisjonene vi har, har vi lånt fra andre.

ALLEHELGENSAFTEN

Halloween kom til Norge på slutten av forrige årtusen. Tradisjonen selv er allikevel eldgammel. Navnet halloween er en sammentrekning av all hallows evening, som helt enkelt betyr allehelgensaften. Halloween er dermed dagen for å minnes alle helgener, og i vid forstand alle døde. Det er bare å se på en kirkegård på allehelgensaften, så ser man at tradisjonen lever i beste velgående blant lek og lærd også i Norge. Forskjellen er at mens man her tradisjonelt har tent lys på gravene, har man i den keltiske tradisjonen (som amerikanerne har importert) kledd seg ut som skrømt for å markere det samme.

AKTIVE UNGER

For unge og unger i dag er halloween blitt en viktig merkedag. De gleder seg i ukevis og planlegger både fester og kostymer. Alle som bekymrer seg over passive dataunger, burde glede seg over halloween. Ungene kommer seg ut og gjør noe annet enn å sitte foran skjermen. Midt i den dystreste tiden av året samles ungene og gjør noe positivt ut av det deprimerende høstmørket. Det burde glede enhver voksen som mener verden var bedre i gamledager (som for øyeblikket er definert som 70-tallet, ifølge mine barn).

Hvis man allikevel overhodet ikke vil være med på denne nye måten å feire allehelgensdag på, så får man skru av utelampa. Ingen utelampe, ingen halloween. Og skulle noen smådjevler allikevel forville seg bort til døra under ei slukket utelampe, får man oppføre seg som en voksen.

Man kjefter ikke på forventningsfulle, lykkelige småunger.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 25. oktober 2014.

Bjelleklang over Verkensletta

Hva skal man med sykkelbjelle når ingen hører den?

For et par år siden slo jeg opp med sykkelen. Vi gikk rett og slett hver vår vei: jeg ut i skauen til fots, sykkelen inn i det innerste mørke i garasjen. Jeg sverget at jeg for siste gang hadde kledd meg ut som klovn for å svette langs veien. Så feil kan man åpenbart ta.

For da jeg plutselig skulle slutte å pendle til Oslo, men i stedet jobbe på Råholt, kom jeg til at det var på tide å smøre kjeden og få luft i dekkene. 11 kilometer er bortimot perfekt pendleravstand for en middelaldrende kvinne uten målbar kondisjon.

SYKLISTER OG GÅENDE

Som syklist må man ta et valg: Enten må man se på seg selv som en treg bilist, eller man må tenke på seg selv som en fotgjenger, versjon 2.0. Siden sykkelen min og jeg har et ganske kjærlighetsløst forhold, og dertil i flere år har vært separert, har jeg valgt det siste. Jeg er en engstelig syklist som velger gang- og sykkelvei der jeg kan.

Problemet er naturligvis at gang- og sykkelvei ikke bare for syklende, men også for gående. Og selv en saktetråkkende syklist kan skremme vettet av hvilken som helst fotgjenger når hun kommer glidende bakfra. Skolebarn er et kapittel for seg – de bør helst passeres i sneglefart. Men det hadde vært veldig greit om de hørte meg når jeg kom.

«PLING-PLING»

De første ukene løste jeg dette ved å rope «pling-pling». Og selv med mine moderat utviklede sosiale antenner skjønte jeg at det var rart. Hvis folk flyttet seg, var det med en ytterst skeptisk mine.

Med andre ord var det nødvendig å utstyre sykkelen med bjelle. Jeg krysset fingrene for at fotgjengerne skulle ta klimpringen som et vennlig «ikke vær redd, her kommer jeg», ikke som et bryskt «kom deg unna». Så da jeg fikk på bjella og begynte å bruke den, var jeg spent på hvordan reaksjonen ville være. Det jeg ikke var forberedt på, var at det ikke skulle være noen reaksjon.

TELEFON OG MUSIKK

For en sykkelbjelle er ikke lenger hva det var. Lyden kan like godt være en tekstmelding som tikker inn, og ingen bryr seg jo om andres meldinger. Dessuten står de færreste på et busstopp og kikker på jordene rundt og lytter til fuglesangen. De står med ansiktet bøyd over telefonen, med musikk i ørene. Skal man kunne varsle dem, trenger man ikke en bjelle, men et trykklufthorn.

Jeg er ikke den første som har oppdaget at kombinasjonen telefoner og fotgjengere kan være skummel. Når jeg kommer trillende på sykkelen er tempoet så lavt at det aldri er farlig. Det er det derimot når fotgjengere med blikket stivt festet på skjermen ramler ut i en trafikkert vei. Ikke ser de seg for, ikke hører de noe, men de har lært at bilistene skal ta hensyn til myke trafikanter. Dessverre gjelder de fysiske lovene også etter oppgraderingen til iOS 8. I byene er fotgjengere som går i sin egen verden blitt et problem. Ingenting stenger verden bedre ute enn en skjerm og noen ørepropper. Noen ganger kan det imidlertid være lurt å ta del i den virkelige verden.

RINGER OG RINGER

I livet til fotgjenger 2.0 (altså meg på sykkel) er det hele bare forunderlig. Og jeg har ennå ikke gitt opp. Jeg ringer og ringer og ringer i bjella, men stort sett til ingen nytte. Fotgjengerne skvetter like høyt som før når jeg triller forbi i litt mer enn gangfart (men ikke mye). De eneste som til nå ser ut til å fatte interesse for en syklist med flunkende nye sykkelbjelle, er noen alpakkaer på Verket. Selv om jeg vedder på at de innerst inne lurer på hva i all verden den skapningen der er for noe.

Omtrent det samme som fotgjengerne, altså.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 20. september 2014.

Hva skjedde med moroa?

Når ble alt så fryktelig alvorlig?

Det er ikke til å komme unna at jeg ble født i et annet årtusen. Jeg vokste opp mens panneluggene sto rett til værs og Åge Aleksandersen var en av de tøffeste kara som fantes. På den tiden spilte jeg håndball sammen med de andre jentene i klassen. Vi var Eidsvold Turns piker 11, vi spilte med liten ball, og vi var dårlige. Skikkelig dårlige. Jeg kan ikke huske at vi noen gang vant noen kamper. Vi lå nederst på alle tabeller, vant aldri noen turneringer – men vi hadde det gøy allikevel. Vi surret rundt på Fåberg Cup og gnålet Live is Life mellom slagene. Kikket litt på gutter, spiste litt is, brydde oss ikke så mye om resultatene.

Jeg vet ikke om det er rom for sånne som oss i dag. Sånne som meg. Som var med på grunn av det sosiale, men uten ambisjoner eller drømmer om en karriere innen håndballen. Vi som innerst inne var litt redd for ballen og som syntes det var ubehagelig å bli skikkelig andpustne. Vi som var med for moro skyld.

BLODIG ALVOR

I dag er det meste alvor. Blodig alvor. Unger skal trenes og drilles; talenter skal oppdages og rendyrkes, kultiveres og løftes frem. En dag skal de stå på den internasjonale scenen, enten som idrettsstjerner eller som musikalske virtuoser. Det er slutt på å spille piano hos en gammel dame en halvtime hver uke – her skal det øves og spilles og gis konserter i kulturhuset. Løkkefotball er helt ut. Her gjelder det å trene så mange dager i uka som mulig. Terpe på teknikk og lesing av spillet. En dag skal en av disse ungdommene løfte trofeet og være Verdens Beste.

Ikke misforstå: Det finnes unger som synes det er topp å trene hver eneste dag, som ikke får nok, som lever og ånder for sporten. Det finnes unger som har helt spesielle anlegg for musikk og som ikke kan tenke seg noe bedre enn å kjæle med fiolinstrengene. De skal selvfølgelig få lov til å utvikle seg.

HVOR LENGE ORKER MAN?

Men de aller fleste unger er ikke sånn. De aller fleste unger er helt ordinære og kommer aldri til å ta verden med storm. De er vanlige, morsomme, herlige unger som egentlig ikke har noen ambisjoner utover det å henge sammen med kompisene og trikse litt med en ball. Spørsmålet er om det egentlig er plass til dem. Hvor lenge henger de egentlig med når de hele tiden må forholde seg til ambisjonene til trenerne, til klubben, til foreldrene? Hvor greit er det å oppleve at man aldri strekker til? Hvor lenge gidder man egentlig da?

GENERASJON PERFEKT

Ungdommer i dag er så perfekte at min generasjon nesten ikke kan forstå det. Dette er generasjonen som aldri har ringt på og stikki av, som aldri har gnisset på naboens rute med isopor, som aldri har spekulert i  hva som er minimum av lekser som må til for å slippe å stryke. Ungdommer i dag opplever press fra alle kanter om å være bra – eller bedre enn bra. De skal være enere i idrett, enere på skolen, best på sitt instrument. Er det rart mange sliter? Damer i min generasjon snakker om at vi lider av flink pike-syndromet. Tro meg: vi er de reneste sjuskene sammenlignet med jentene som er tyve år yngre enn oss.

For samfunnet kan det umulig være heldig med alle disse ambisjonene. Ja visst skal talentene få en mulighet, men hva med dem som er akkurat passe flinke? Skal ikke de ha et tilbud? Finnes det egentlig en breddeidrett i dag? Og hva med rebellene? De som har tanker og ideer som går på tvers av det etablerte og som er med på å dytte samfunnet videre? Har vi plass til dem? Finnes de?

Uansett hvordan vi vrir og vrenger på det: De aller fleste av oss er fullstendig ordinære. La oss få lov til å være det. Vi kan gjøre vårt beste, men verdensstjerner blir vi aldri. Men vi kan være lykkelige for det.

For noen ganger er ikke lykken å vinne en fotballcup, men å spise is og kikke på gutta. Og å synge Live is Life for full hals.

Av Christine Meklenborg Salvesen (f 1972)

Typisk norsk

Det er generelt altfor få som er stolt av å snakke et asymmetrisk V2-språk.

Korrekt tanke nå er «hæ?». Var ikke V2 noe fra krigen, liksom? Jo, da. Det var det. Men V2 er også et språklig trekk som på verdensbasis er uhyre sjeldent – men som alle vi som snakker norsk, har. Faktisk er det sånn at hvis noen spør hva som er typisk norsk, så er det V2.

VERBET PÅ ANNENPLASS

V2 er forkortelsen for «verb second», noe som innebærer at verbet alltid står på andreplass i setningen. Verb, for å friske opp i det, er ord som kan bøyes i tid: jeg spiser – jeg spiste – jeg skal spise. I et språk som norsk kan subjektet stå både foran og bak verbet, avhengig av setningen. (Og subjektet er altså den som spiser – eller hva det nå er verbet måtte uttrykke.) Med andre ord er begge konstruksjonene under fullstendig riktige og helt vanlige:

·        Jeg skal gå i bunad 17. mai.

·        17. mai skal jeg gå i bunad.

Subjektet i begge setningene er «jeg». I den første setningen kommer det foran verbet («skal gå»); i den andre kommer den etter verbet, mens adverbialet «17. mai» kommer først i setningen. I begge tilfeller står verbet trygt og fast på annenplass i setningen. Sånn må det være på norsk. Ingen med norsk som morsmål ville uansett sinnstilstand eller promille finne på å si «17. mai jeg skal gå i bunad».

SJELDEN KONSTRUKSJON

Det interessant er at det er slik en engelskmann ville ha formulert det, og det samme ville en franskmann. Andre språk ville kanskje plassert verbet til slutt: «17. mai jeg i bunad skal gå». Den varianten vi har i norsk – altså V2 – er vanlig i språkene vi kaller germanske (tysk, svensk, islandsk osv.), dog med unntak av engelsk. Dessuten har man V2 i noen få andre europeiske språk, som bretonsk og estisk. Utenfor Europa finner vi V2 bare i Sør-Afrika (afrikaans) og i et lite område nord i India. Det betyr at for de aller fleste mennesker i verden er V2 noe fryktelig rart.

ASYMMETRISK V2

Men selv om det finnes en liten gruppe V2-språk, betyr ikke det at de oppfører seg helt likt. I norsk har vi V2 hovedsakelig i hovedsetninger. I leddsetninger er det begrensninger på bruken. Selv om vi kan si at «Jeg sier at 17. mai skal jeg gå i bunad», skurrer det med «Jeg beklager at 17. mai skal jeg gå i bunad». I enkelte andre V2 språk er dette derimot helt korrekt. Disse språkene kaller vi symmetriske V2-språk fordi det ikke er forskjell på hoved- og leddsetninger. Språkene hvor det er en forskjell på hoved- og leddsetninger, kalles asymmetriske leddsetninger. Norsk er dermed, som de andre skandinaviske språkene, et asymmetrisk V2-språk. Det har de felles med nederlandsk og tysk, med den forskjell at i de to språkene kommer verbet til slutt i leddsetninger. Slik sett danner de skandinaviske språkene en helt spesiell undergruppe av V2-språk.

PRAKTISK BETYDNING

Har så dette noen praktisk betydning? For alle som skal lære språk, er dette nyttig kunnskap. De som skal lære norsk, trenger en forklaring på hvorfor ordene tilsynelatende hopper rundt uten mål og mening. Kunnskap om V2 vil også kunne forklare hvor ordet «ikke» skal stå. Verbet kommer nemlig foran «ikke» i alle hovedsetninger, men etter «ikke» i leddsetninger: «Det regner ikke», men «Han beklaget at det ikke regnet». Jeg har mange venner med et annet morsmål enn norsk, og uansett hvor gode de er i norsk, er det sjelden de mestrer plasseringen av «ikke». Tro meg: Det er vrient.

En annen gruppe som har nytte av å vite dette, er lærere og elever i fremmedspråk. For et barn som skal lære engelsk, er det fort gjort å si noe sånt som «Yesterday went I to Oslo». Det er skrikende feil på engelsk, men helt korrekt om det hadde vært norsk. Derimot er det greit å vite for dem som skal lære tysk, at de kommer et godt stykke på vei med norsk ordstilling.

Dessuten gjør det at man med hevet hode kan gå ut i verden og vite at man er noe så sjeldent som en morsmålsbruker av et asymmetrisk V2-språk

 Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 10. mai 2014.

En fremtid uten ROBEK

Så hva gjør vi nå da? Finnes det en masterplan for hvordan Eidsvoll skal komme seg på fote igjen?

De siste årene har vi sett det gang på gang: Det er budsjettider, og det må kuttes. I fjor forsvant den såkalte 'voksenkulturen' i Eidsvoll. I år forsvant det blant mye annet flere lærerstillinger og kinodriften i Panorama. Kommunen er havnet på ROBEK-lista, den er med andre ord satt under administrasjon. Blant folk flest murrer det. Det er noe uklart hvem som har skylda, om det er blårussen, politikerne, rådmannen eller hele sulamitten. Jeg vil tro en god del holder en knapp på det siste.

BEVISSTE VALG

Selv er jeg ikke så opptatt av hvem som har skylda. Det endrer ingen ting. Vi sitter i et økonomisk uføre vi må komme oss ut av, og det er ikke gjort i en håndvending. Spørsmålet er helt enkelt: Hvordan kommer vi oss videre? Vi forteller våre barn at de må ta bevisste valg for fremtiden. De må velge en utdanning, uansett om de har tenkt å bli jurister eller murere. Selv har jeg en 12-åring som nylig måtte bestemme seg for om han ville ha et nytt fremmedspråk på ungdomskolen. Dette valget får i sin tur konsekvenser for videregående skole, som igjen legger premissene for høyere utdanning. I en alder av 12 år må altså våre barn tenke nøye gjennom hva de har tenkt å gjøre om 10 år.

Burde vi ikke kunne kreve det samme av en kommune?

PLANLEGGING

Jeg har spurt litt rundt og har ikke fått noen gode svar. Det finnes en hel haug med planer for kommunen. Det finnes dessuten klare føringer fra regjeringen om hva kommunene skal ha med i sine planer, blant annet klima, tettstedsutvikling, samferdsel, næringsutvikling, miljø og helse. Jeg vil anta dette er i sin skjønneste orden også i Eidsvoll. Problemet er at offentlige planer ikke går lenger enn fire år frem i tid. Det jeg savner er en overordnet plan for hvordan Eidsvoll skal være om 10 år. Om 20 år. Hvordan skal det være å leve i Eidsvoll i 2034? Og når vi vet hva vi ønsker oss, må det planlegges. Like viktig som hva vi vil, er hvordan vi vil oppnå det. Det krever en planlegging som går utenpå alle de offentlige føringene. Det kreves rett og slett visjoner koblet med et godt stykke handlekraft. Og når planene er lagt, må det dras i samme retning. Det er denne jobben som må gjøres, ikke å arrangere et lokalt mesterskap i skittkasting og svarteper.

VISJONER

Noen kommuner har god erfaring med langtidsplanlegging. Drammen er et godt eksempel på det. Det er ikke lenge siden det var bedre med en dram i timen enn en time i Drammen, men sånn er det ikke lenger. I dag er Drammen blitt en flott og attraktiv by. I flere tiår har de hatt en klar tanke om hvordan byen skulle utvikle seg – og det har fungert.

Så langt er synes det ikke som om  dette er spørsmål som engasjerer. Men det må det bli. Vi må ha en plan for det som skal skje i Eidsvoll, som tross alt tilhører en region i sterk vekst. Det kan ikke være slik at vi for hvert nytt budsjettår rammes av nye økonomiske katastrofer ingen hadde sett komme. Vi trenger tanker som strekker seg lenger enn til neste budsjett og den ørkesløse diskusjonen om eiendomsskatt.

Så i stedet for å diskutere hvem som har skylda for den økonomiske misèren, hev blikket. Vi skal fremover. Men hvor – og hvordan? Det eneste fasitsvaret er dette: Dit vi skal, skal vi uten ROBEK.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 29. mars 2014.

Mennesker er ikke selvlysende

Ikke blinker de, ikke reflekterer de lys eller sender funklende stråler rundt seg. Faktisk er mennesker forbausende lik elger. De er grå, mørke og kan når som helst ramle ut i en vei foran deg.

For noen år siden kjørte jeg Finstadvegen hver morgen mens det fremdeles var mørkt. I hver busslomme fra Bårlidalen til Dal sto det mørkkledde mennesker med sekk på ryggen. Jeg oppdaget dem akkurat for sent til at det hadde vært mulig å stanse om de hadde snublet ut i veien foran meg. De hadde ikke antydning til refleks noe sted og var således i perfekt kamuflasjedrakt for et topphemmelig oppdrag utendørs vinterstid. Uheldigvis var de ikke hemmelige agenter, men barn og unge på vei til skolen. Om foreldre skulle nære et morbid ønske om å kvitte seg med barna, kunne de neppe klekket ut en bedre (eller verre) plan enn å sende barna ut på en trafikkert vei uten refleks.

Men ikke bare barn og unge går uten refleks. Voksne mennesker, som sannsynligvis har førerkort, og som helt sikkert vet bedre, ser ut til å leve i den villfarelse at de fysiske regler kun gjelder alle andre. For eksempel kan det virke som om enkelte tror at det kun er i lyset fra deres egen bil at fotgjengere blir til grå skygger. Når de selv går langs veien uten refleks, må bilisten naturligvis se dem. De har jo en så lysende personlighet at selv den tretteste bilist kan se glansen av dem på flere hundre meters avstand. Når de så benytter seg av sin gudegitte rett til å krysse veien i fotgjengerfeltet, gjør de det uten å se seg for, uten å gi tegn og uten å bekymre seg. Noen gjerne drassende på et barn eller en barnevogn. Når de kommer, stanser nok trafikken.

Så la meg komme med et nyhetsflash: De fysiske lovene gjelder over alt. Selv ikke Märtha med fullt englekor i bakgrunnen kan krysse veien rett foran en bil og tro at den mirakuløst kan stanse på noen meters hold. Biler i en viss fart har en viss bremselengde. For at vi i det hele tatt kan snakke om bremsing, må bilisten ha sett fotgjengeren. Jo mer usynlig fotgjengeren er, jo lengre tid tar det før bilisten begynner å bremse. En svartkledd person uten refleks vandrende langs en vei, eller som stuper ut i et fotgjengerfelt uten forvarsel, må gjerne mene at det er vedkommendes rett. Men det hjelper lite om det er det siste han gjør.

Det er ikke nødvendigvis sånn at bilister hater fotgjengere. Faktisk er de aller fleste bilister minst like ofte fotgjengere som bilister (noe som gjør det enda mer underlig at så mange går uten refleks). Jeg har til gode å høre om bilister som ønsker å kjøre ned noen. Dersom en lysende personlighet, kledt i svart, ramler ut i veien foran en bil, er det fremdeles bilistens ansvar. En bilist risikerer å bli drapsmann rett og slett fordi noen tror de grunnleggende fysiske reglene i dette universet ikke angår dem.

En refleks er ofte liten. Strengt tatt er det bare en refleksvest som synes skikkelig i vinterregnet. Og uansett kan man ikke ta for gitt at man er blitt sett av bilistene. Å foreta svalestup ut i fotgjengerfelt er en livsfarlig øvelse, uansett tid på året. Å rusle langs en vei uten fortau er alltid forbundet med risiko. Jo mørkere det er og jo mindre refleks man har på seg, jo mer forsiktig må man være. For det hele er et ganske enkelt prinsipp, i en lett omskrevet versjon av Darwin:

Survival of the brightest.

I dobbelt forstand.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Blad 4. januar 2014.

Gangvei over Sundbrua

Hver dag bryter jeg loven på Sundbrua. Og jeg hater det.

Jeg skal innrømme at jeg smører tykt på. Jeg bryter ikke loven, men jeg er sterkt fristet til det. Det er nemlig sånn at det er veldig lett å komme seg til Eidsvoll stasjon på sykkel når man kommer fra østsida. Det er derimot ikke like enkelt å komme seg tilbake igjen. Ikke uten enten å sykle en omvei, eller ved å finne "alternative løsninger".

Sundbrua er gangbru én gang i året: På 17. mai.

La oss være enig i at det er positivt at folk bruker sykkelen i stedet for bil. Mange pendlere velger sykkel til stasjonen, hvor det dessuten er lagt godt til rette for sykkelparkering. Siden stasjonen i Eidsvoll ligger nede ved elva, har de fleste i området rundt en veldig behagelig tur til toget. Selv bruker jeg fire minutter fra jeg setter meg på sykkelen til jeg låser den ved sykkelparkeringen på stasjonen. Det slår bilen med flere minutter i ren transporttid. Enda mer blir det når man regner inn tiden det tar å parkere og å gå fra parkeringsplassen til toget. Sykkelen låser man rett ved perrongen, så man kommer seg kjapt om bord.

Problemet oppstår når de på østsiden av elva skal hjem. Det gjelder forresten ikke bare dem som har tatt toget, men de fleste som kommer på sykkel fra vestsida og skal krysse elva. Det er skoleelever, folk som jobber i Sundet, dem som bare skal handle litt. Skal man krysse Vorma på lovlig vis, må man over nybrua – noe som oppfattes som en omvei. Og vi mennesker er late: Vi velger ikke omveien. Det gjør at syklistene har to muligheter: enten sykle mot kjøreretning over brua eller sykle på det smale fortauet. Problemet med fortauet er at det er så smalt at man ikke kan sykle forbi fotgjengere (møter man noen, må man tre av og trykke seg inn mellom stålbjelkene). Og er man som meg, så har man ikke lyst til å skremme dem opp med å bruke sykkelklokka. Står det ikke dessuten i veitrafikkloven at sykling på fortau skal skje i gangfart og på de gåendes premisser? Så da humper man av gårde da, i gangfart på fortauet over brua, bak gående med bæreposer og pendlersekker.

Den andre muligheten ser ut til å være den foretrukne: å sykle i veibanen, mot trafikken. Selv har jeg fryktelig lyst til å gjøre det, men ryggmargsfølelsen sier nei. Jeg er oppvokst med en far som hadde kallenavnet 'trafikk-Nilsen', og trafikksikkerhet var ikke noe man tok lett på i heimen. Jeg har barndomsminner om at jeg sto ved fotgjengerovergangen ved Shell mens pappa gjemte seg bak en benk for telle hvor mange biler som ikke stoppet ved gangfeltet. Det er klart jeg ikke sykler mot enveiskjøring!

Man kan selvfølgelig mene at syklingen over brua er en bagatell. Det er en liten detalj i hverdagen for mange syklister i midtbygda i Sundet. På den annen side er det i kommunens interesse å legge til rette for sykling og ikke bare bilkjøring. Sammenhengende sykkelveier var noe av det Dag og Tid etterlyste da de besøkte Sundet for noen år siden.

Her er det for smalt til at en syklist kan
møte en fotgjenger.

Løsningen er ganske nærliggende: Å åpne for sykling fra vest til øst over Sundbrua. Selv synes jeg man kunne stenge Sundbrua for all trafikk. Ingen trenger å kjøre der. I stedet kunne brua vært en gang- og sykkelvei. Et alternativ er å fysisk skille av en sykkelvei på sørsiden av kjørebanen. I gamledager møtte vi busser og lastebiler på brua – det burde ikke være noe problem å sette av plass til en sykkelbane der.

Det er ingen stor sak, og ikke er det kostbart heller. Men for syklister og fotgjengere ville det være et stort pluss å få Sundbrua for seg selv.

Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 22. juni 2013