lørdag 12. september 2009

Demokratisk skrikekonkurranse

Hvem lytter hvis alle roper i munnen på hverandre?

Det er omtrent det første barn får høre på skolen: ingen hører noen dersom alle snakker på én gang. Det er rett og slett ikke mulig å høre på andre dersom man selv er opptatt av å rope ut sine egne standpunkter. En dialog er basert på at noen lytter, tenker og svarer. Det blir ingen dialog så lenge noen kun er opptatt av å formidle sine egne standpunkter. Enkelt og greit.

Dette kunne ha vært en kommentar til årets valgdebatt, hvor politikerne er drillet i å skulle si dette, dette og dette, helt uavhengig av hvilke spørsmål de blir stilt. Slik er den nye hverdagen: medierådgivere og kommunikasjonseksperter driller debattantene slik at de skal gi det rette inntrykket. Da blir dialogen med meddebattanter eller møteleder mindre viktig, det som teller, er å hamre løs på sitt eget budskap. Alle riper i den polerte overflaten – som Siv og Ernas ikke akkurat hjertelige møte i Stortinget – får stor oppmerksomhet i mediene. Det var noe uventet, nesten noe menneskelig. Gid!

Men, nei, jeg tenkte ikke egentlig å skrive om valgkampen. Jeg tenkte å skrive om de sosiale mediene, som visstnok skal være grunnleggende demokratiske og som skal øke den lille manns muligheter til å bli hørt. Vi snakker naturligvis om de sosiale mediene – først og fremst blogger og mikroblogger som Twitter.

Ikke hørt om Twitter? Uff, da. Da tilhører du ikke den lille menigheten nordmenn som flere ganger om dagen sender ut gjennomtenkte meldinger på maks 140 tegn om hva de tenker og mener om aktuelle ting. Det dreier seg om alt fra " jeg synes FrP /SV/AP/Høyre/KrF (stryk det som ikke passer) er en flokk geitebukker" til "nå har jeg lyst på sjokolade". På Twitter oppretter man en profil og en liste over tvitrere man velger å følge. Dermed blir man sitt egen nyhetsbyrå, hvor man siler informasjonen allerede før man får den. Å følge med på all tvitringen i hele verden ville være temmelig håpløst.

Med Twitter følger muligheten til å kommentere politikerne direkte, og de flinkeste av dem gidder som oftest også å svare. Man kan diskutere med andre, hele tiden innenfor en ramme av 140 tegn. Lange resonnementer er umulige på Twitter. En annen mulighet er å vise til sin egen blogg. En teaser og en url, og så kan man håpe man får noen lesere.

Man kan lett få inntrykk av at "alle" blogger. Men hvor mange blogger egentlig? Og hvor mange leser bloggene? Det er vel ikke noe mer demokratisk å skrive ting på en blogg ingen leser, enn det er å skrive det i en dagbok man låser inne i nattbordskuffen? Demokratiet avhenger ikke først og fremst av at så mange som mulig skriker så høyt de klarer, men at noen lytter og er villig til å gå i dialog. Og det er jeg ikke så sikker på om skjer med bloggere og tvitrere. Sannsynligvis leser flere disse linjene i Eidsvoll Ullensaker Blad enn på bloggen min – eller på twitter-meldingen jeg kommer til å sende om dette innlegget …

Et annet spørsmål er hvem det er som egentlig blogger. Hvem er det som skriver lange politiske resonnementer og som samtidig blir lyttet til? Skal man tro valgprat.no, er Norges beste blogg Liberaleren, ved redaktør (og eidsvolling) Per Aage Pleym Christensen. Deretter følger VamPus (alias Heidi Nordby Lunde, nummer 7 på Oslo Høyres stortingsliste), ex-Frp-er Jan Simonsen og TV2s Kjetil Løset. Ingen av disse er "den lille mann" som plutselig har fått et talerør. Per Aage er en av Norges ivrigste debattanter, og har vært det siden skoletiden. De fleste i det politiske miljøet kjente ham lenge før han ble blogger.

Jeg ønsker på ingen måte å rakke ned på noen av disse. Men at deres blogger er leste og betydningsfulle, betyr ikke nødvendigvis at blogging og tvitring er viktig for demokratiet. Det kan bli viktig for demokratiet, men per i dag er det ikke det. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å tvile på at blogger og Twitter har utvidet kretsen av mennesker som får være med på å påvirke kursen til skuta Norge. De har primært utvidet rommet til alle oss kjeftesmeller som uansett skriver leserinnlegg eller deler ut løpesedler.

Den offentlige samtalen trenger dialog, ikke bare en kakofoni av blogger og spissfindige meldinger på 140 tegn.

Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. september 2009

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar