Offentlig oppussingsobjekt

Nordmenn elsker å pusse opp: kjøkken, bad, en ny, chic sofa. Men hvem skal pusse opp det offentlige rom?

En biltur fra Norge til Sverige avslører det vi innerst inne vet: söta bror har det mye penere rundt seg enn hva vi nordmenn har. Byparker og fontener, beplantning langs veiene, blomster, trær og bed. Det er rent. Det er velstelt. Det er vakkert. Og det er så sjelden vi finner noe lignende i Norge.

For i Norge er vi ikke så opptatt av fellesarealene, det offentlige rom. Oppussing og estetikk tilhører privatsfæren, det er hus og hage som skal se pene ut. Det som ligger på den andre siden av gjerdet er noen andres, kommunens, statens, det offentliges. Og der må løvetann og brennesle fritt formere seg. Hvem bryr seg egentlig om det?

Sannsynligvis må svenskene ha skjønt noe vi ikke har fått med oss. Ikke bare svenskene, forresten, i de fleste land vi liker å sammenligne oss med, er det offentlige rom et viktig sted. Det er lekeplasser og blomster, riktig så innbydende. Man får faktisk lyst til å tilbringe tid der, sammen med andre mennesker. Og det er kanskje også hensikten?

Spesielt i byene er det vesentlig med fellesarealer hvor mennesker kan møtes. Plasser og torg, steder hvor man kan sette seg ned og prate uten å måtte kjøpe en kaffe først. Dersom vi virkelig mener at samfunnet er i ferd med å bli kaldere, er det neppe klokt å fjerne alle møtestedene. Når postkontorene legges ned, bankene helst ikke vil ha kunder i lokalene og de færreste går i kirken, er dagligvarebutikkene snart de eneste møtestedene vi har. I dette tomrommet blir parker og lekeplasser ekstra viktige. Men skal de ha en funksjon som møteplass, må de være attraktive for alle. Det må være rent, skikkelig, ordentlig. Det er det dessverre ikke alltid.

Jeg vet utmerket godt hvorfor kommunene ikke bruker penger på å plante rosebusker i kommunesentrene og henge opp slyngpelargonia i gatelampene. Det finnes ikke penger. Og rett skal være rett, dersom jeg satt i kommunestyret og måtte velge mellom sykehjemsplasser og stemorsblomster, hadde det garantert blitt det første.

Men denne forklaringen er allikevel ikke nok. Hvorfor kan Sverige, ubetinget mye lenger nede i finanskrisens dype daler enn oss, bruke så mye penger på det offentlige rom? Skal vi være helt ærlige, er det ikke mange land som har mer penger enn oss per innbygger. Til tross for det sliter vi så mye med å løse de statlige primæroppgavene at vi ikke kan prioritere å forskjønne møteplasser og innfartsårer. Våre fattigere naboer i Europa får derimot dette til.

Det er også en annen ting som slår oss der vi beundrer svenskenes parker og blomsterbed: Det ser ut til å få stå i ro. Alle som har forsøkt å pynte opp i kommunesentra i Norge, vet at hærverk er et betydelig problem. Hvorfor det går bra i andre land, kan vi jo bare spekulere i. Kanskje man rett og slett ikke ødelegger det vakre dersom man er vokst opp med det? Kanskje man rett og slett setter pris på det? Kanskje – kanskje gjør denne satsingen på det offentlige rom at man blir stolt av hjemstedet sitt?

Publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 1. august 2009.