Til forsvar for puggeskolen

Hvem vinner egentlig på at man ikke skal pugge noe? Det er neppe de svakeste i skolen.


– Når vi er på skolen, skal vi lære ting, fastslo rektor da min yngste sønn troppet opp med ranselen til sin første skoledag. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det nesten var et modig utsagn. For det er ofte litt vrient, dette med kunnskap. Hvordan skal elevene få det, liksom? Det politisk korrekte er å si at de skal lære gjennom erfaringer og prosjekter. Det fullstendig ukorrekte, er å si at de må pugge.

I Norge er det en nesten opplest og vedtatt sannhet at latin er skadelig. Alle vet at lille Marius døde og at det var puggingen i latinerskolen tok knekken på ham. Men hva verre er – lille Marius har tatt knekken på puggingen. Da stortinget for noen år tilbake vedtok at norske elever skulle ha to obligatoriske fremmedspråk, sto det presisert i innstillingen fra departementet at læringen av det andre fremmedspråket ikke skulle være preget av pugging. Nei, elevene skulle lekende lett lære seg tysk, fransk, russisk og spansk ved å ha rollespill og samtaler.

Skal man le eller gråte?

Nybakte foreldre oppfordres til å fortelle barna rim og regler fordi barn liker å lytte til dem. Dessuten lærer barn veldig lett nettopp slike språkremser. Tallrekken er et eksempel på dette. Knøttsmå barn klarer å telle en-to-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti lenge før de er i stand til å telle for eksempel eplene i en kurv. Til å begynne med er tallene bare en regle, først senere lærer de å bruke dem. Reglen går forut for forståelsen av tallene. I bunn og grunn er det det samme prinsippet som ligger bak puggingen av tyske kasus og franske verb.

Pugging er heller ikke det som gjør noen til skoletapere. Selv svake elever klarer å pugge tyske preposisjoner. Ved å fjerne kravet om pugging i skolen, gjør man de svake en bjørnetjeneste: Man tar vekk den delen av læringen som faktisk er ganske enkel. Samtidig vet vi at det man har pugget, det sitter. Salmevers, hovedsteder, gangetabellen, fader vår … Pugging er læringens aralditt.

Jeg skal ikke komme her og hevde at det er morsomt å pugge. Det er en jobb, som mange andre. Men er det noe argument imot? Skal puggingen vekk fordi den ikke er morsom? Når ble skolen en underholdningsarena?

Nå skal elevene selvfølgelig lære mye mer enn det som kan pugges. De skal ikke minst lære å bruke kunnskapen, forstå den, håndtere den. Pugging er bare et skritt på veien for å nå frem til det målet. Å tro at elever kan føle seg frem til kvadratrøtter eller sentrale historiske årstall, er det reneste svada. Det blir like galt å si at slik kunnskap ikke er viktig. Men må vi ikke komme tilbake til en skole hvor det som måles er om elevene kan årstallet for slaget ved Svolder eller hvilke tyske preposisjoner som styrer dativ. Kan hende kommer man raskere til en bedre historieforståelse eller beherskelse av tysk dersom man tar seg tid til å pugge disse tingene. Og kanskje gir man såkalt svake elever en bedre følelse av mestring nettopp fordi de klarer å pugge.

Og da har alle lært noen ting.

Publisert i Eudsvoll Ullensaker Blad 22. august 2009