Et svineaktig dilemma

Hvilke rettigheter har studentene om foreleser får svineinfluensa og forelesningene avlyses? Og hvilke rettigheter har foreleser?

Svineinfluensahysteriet er over oss, så definitivt. Ved Universitetet i Oslo har vi fått mail med retningslinjer for hvordan vi skal håndtere influensaen. I tråd med folkehelsas anbefalinger, skal vi holde oss hjemme i syv dager etter at symptomene begynte. Dessuten presiserer universitetet at vi av hensyn til studentene skal holde oss hjemme dersom vi har mistanke om at vi har influensa. Nå trodde jeg riktig nok at syptomene på influensa ikke var til å ta feil av, men la gå. Dette reiser uansett et viktig prinsipielt spørsmål som ingen til nå har tatt tak i:

Dersom jeg blir riktig syk og blir borte fra to forelesninger, hvilke rettigheter har da mine studenter? Kurset skal gis over 14 dobbelttimer, men dersom jeg blir borte to ganger, vil de bare få 12 av disse 14 dobbelttimene. Det er en dårlig deal for studentene. På den annen side: Kan universitetet kreve at jeg skal ta igjen de undervisningstimene jeg har vært borte? Det vil i så fall bryte med alle arbeidsavtaler. Syk er syk, man må ikke "ta igjen det tapte".

Dette kan bli et stort problem, med mindre universitetet begynner å sette inn vikarer når folk blir syke. Vanligvis skjer ikke dette, og nå frykter man jo også stort sykefrafall over lengre perioder. Rett nok er svært mange fast ansatte ved universitetet over 60, og antatt ikke særlig utsatte for H1N1, men allikevel.

Vi går en interessant høst i møte, på mange måter!

Til forsvar for puggeskolen

Hvem vinner egentlig på at man ikke skal pugge noe? Det er neppe de svakeste i skolen.


– Når vi er på skolen, skal vi lære ting, fastslo rektor da min yngste sønn troppet opp med ranselen til sin første skoledag. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det nesten var et modig utsagn. For det er ofte litt vrient, dette med kunnskap. Hvordan skal elevene få det, liksom? Det politisk korrekte er å si at de skal lære gjennom erfaringer og prosjekter. Det fullstendig ukorrekte, er å si at de må pugge.

I Norge er det en nesten opplest og vedtatt sannhet at latin er skadelig. Alle vet at lille Marius døde og at det var puggingen i latinerskolen tok knekken på ham. Men hva verre er – lille Marius har tatt knekken på puggingen. Da stortinget for noen år tilbake vedtok at norske elever skulle ha to obligatoriske fremmedspråk, sto det presisert i innstillingen fra departementet at læringen av det andre fremmedspråket ikke skulle være preget av pugging. Nei, elevene skulle lekende lett lære seg tysk, fransk, russisk og spansk ved å ha rollespill og samtaler.

Skal man le eller gråte?

Nybakte foreldre oppfordres til å fortelle barna rim og regler fordi barn liker å lytte til dem. Dessuten lærer barn veldig lett nettopp slike språkremser. Tallrekken er et eksempel på dette. Knøttsmå barn klarer å telle en-to-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti lenge før de er i stand til å telle for eksempel eplene i en kurv. Til å begynne med er tallene bare en regle, først senere lærer de å bruke dem. Reglen går forut for forståelsen av tallene. I bunn og grunn er det det samme prinsippet som ligger bak puggingen av tyske kasus og franske verb.

Pugging er heller ikke det som gjør noen til skoletapere. Selv svake elever klarer å pugge tyske preposisjoner. Ved å fjerne kravet om pugging i skolen, gjør man de svake en bjørnetjeneste: Man tar vekk den delen av læringen som faktisk er ganske enkel. Samtidig vet vi at det man har pugget, det sitter. Salmevers, hovedsteder, gangetabellen, fader vår … Pugging er læringens aralditt.

Jeg skal ikke komme her og hevde at det er morsomt å pugge. Det er en jobb, som mange andre. Men er det noe argument imot? Skal puggingen vekk fordi den ikke er morsom? Når ble skolen en underholdningsarena?

Nå skal elevene selvfølgelig lære mye mer enn det som kan pugges. De skal ikke minst lære å bruke kunnskapen, forstå den, håndtere den. Pugging er bare et skritt på veien for å nå frem til det målet. Å tro at elever kan føle seg frem til kvadratrøtter eller sentrale historiske årstall, er det reneste svada. Det blir like galt å si at slik kunnskap ikke er viktig. Men må vi ikke komme tilbake til en skole hvor det som måles er om elevene kan årstallet for slaget ved Svolder eller hvilke tyske preposisjoner som styrer dativ. Kan hende kommer man raskere til en bedre historieforståelse eller beherskelse av tysk dersom man tar seg tid til å pugge disse tingene. Og kanskje gir man såkalt svake elever en bedre følelse av mestring nettopp fordi de klarer å pugge.

Og da har alle lært noen ting.

Publisert i Eudsvoll Ullensaker Blad 22. august 2009

Offentlig oppussingsobjekt

Nordmenn elsker å pusse opp: kjøkken, bad, en ny, chic sofa. Men hvem skal pusse opp det offentlige rom?

En biltur fra Norge til Sverige avslører det vi innerst inne vet: söta bror har det mye penere rundt seg enn hva vi nordmenn har. Byparker og fontener, beplantning langs veiene, blomster, trær og bed. Det er rent. Det er velstelt. Det er vakkert. Og det er så sjelden vi finner noe lignende i Norge.

For i Norge er vi ikke så opptatt av fellesarealene, det offentlige rom. Oppussing og estetikk tilhører privatsfæren, det er hus og hage som skal se pene ut. Det som ligger på den andre siden av gjerdet er noen andres, kommunens, statens, det offentliges. Og der må løvetann og brennesle fritt formere seg. Hvem bryr seg egentlig om det?

Sannsynligvis må svenskene ha skjønt noe vi ikke har fått med oss. Ikke bare svenskene, forresten, i de fleste land vi liker å sammenligne oss med, er det offentlige rom et viktig sted. Det er lekeplasser og blomster, riktig så innbydende. Man får faktisk lyst til å tilbringe tid der, sammen med andre mennesker. Og det er kanskje også hensikten?

Spesielt i byene er det vesentlig med fellesarealer hvor mennesker kan møtes. Plasser og torg, steder hvor man kan sette seg ned og prate uten å måtte kjøpe en kaffe først. Dersom vi virkelig mener at samfunnet er i ferd med å bli kaldere, er det neppe klokt å fjerne alle møtestedene. Når postkontorene legges ned, bankene helst ikke vil ha kunder i lokalene og de færreste går i kirken, er dagligvarebutikkene snart de eneste møtestedene vi har. I dette tomrommet blir parker og lekeplasser ekstra viktige. Men skal de ha en funksjon som møteplass, må de være attraktive for alle. Det må være rent, skikkelig, ordentlig. Det er det dessverre ikke alltid.

Jeg vet utmerket godt hvorfor kommunene ikke bruker penger på å plante rosebusker i kommunesentrene og henge opp slyngpelargonia i gatelampene. Det finnes ikke penger. Og rett skal være rett, dersom jeg satt i kommunestyret og måtte velge mellom sykehjemsplasser og stemorsblomster, hadde det garantert blitt det første.

Men denne forklaringen er allikevel ikke nok. Hvorfor kan Sverige, ubetinget mye lenger nede i finanskrisens dype daler enn oss, bruke så mye penger på det offentlige rom? Skal vi være helt ærlige, er det ikke mange land som har mer penger enn oss per innbygger. Til tross for det sliter vi så mye med å løse de statlige primæroppgavene at vi ikke kan prioritere å forskjønne møteplasser og innfartsårer. Våre fattigere naboer i Europa får derimot dette til.

Det er også en annen ting som slår oss der vi beundrer svenskenes parker og blomsterbed: Det ser ut til å få stå i ro. Alle som har forsøkt å pynte opp i kommunesentra i Norge, vet at hærverk er et betydelig problem. Hvorfor det går bra i andre land, kan vi jo bare spekulere i. Kanskje man rett og slett ikke ødelegger det vakre dersom man er vokst opp med det? Kanskje man rett og slett setter pris på det? Kanskje – kanskje gjør denne satsingen på det offentlige rom at man blir stolt av hjemstedet sitt?

Publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 1. august 2009.