Språk kan ikke styres. I hvert fall ikke talespråket.
Etter dagens opphetede debatt om språklig normering på Twitter, har jeg lyst til å sprenge rammen på 140 tegn. Spørsmålet er enkelt: Kan man styre språket med politiske vedtak? Er det riktig å ha et språkråd? Trenger vi et normeringsorgan?
For det første mener jeg vi trenger å skille mellom skriftlig og muntlig språk. Jeg er blant dem som ikke er særlig begeistret over tanken på å skulle normere talespråket. I 1951 vedtok man at man skulle si femti-en og femti-to i stedet for en-og-femti og to-og-femti. I dag, nesten 60 år senere begynner den nye talemåten å få fotfeste. Vellykket, sier professor Vannebo. Tja, sier jeg. Hvordan vet vi at det var vedtaket som har ført til endringen? Kan det ikke like mye være en blandet innflytelse, hvor også engelsk (fifty-one) språk har spilt en rolle? Og er det en suksess når en endring tar to mannsaldre?
Men hva med det skriftlige? "Språk er selvnormerende gjennom ønsket om å bli forstått samt (for noen) oppfattet som velformulert," tvitret Bård Standal. Ja er det det? Og i så fall, er det nok?
Det er en kjennsgjerning at språk endrer seg - over tid til det ugjenkjennelige. Latin er et dødt språk, allikevel er latin et av de mest utbredte språkene i verden. Problemet er at vi ikke lenger kaller det latin, vi kaller det spansk, fransk, italiensk og portugisisk. I middelalderen utviklet språkene seg temmelig fritt, før renessansen kom med nye forordninger om hvordan man skulle skrive. I Frankrike opprettet kardinal Richelieu (som i realiteten styrte Frankrike) i 1635 Det franske akademiet, som skulle styre det franske språket, blant annet med å utgi ordbøker. Tanken om et statlig organ for normering begynner her.
Har det franske akademiet hatt noen innflytelse? Ja, og det til overmål. Korrekt fransk er definert ut fra akademiet. Det er det man skriver i det offentlige, det er det språket utlendinger lærer når de skal lære fransk. Når det er sagt, styrer ikke akademiet det talte språket, som utvikler seg i forskjellige retninger. En fransk professor jeg snakket med nylig, beklaget seg over at studentene ikke lenger behersket fransk, de snakket dialekt og slang og kunne ikke uttrykke seg skriftlig. Forskjellen mellom normert og ikke-normert fransk er stor.
Det er allikevel en kjennsgjerning at akademiet har vært en pådriver for å fornye deler av skriftspråket. E i trykksterk stavelse ble tidlig diftongisert til ei, som så ble til oi. Denne oi-en (uttalt [oj]) fikk to skjebner: Enten ble den uttalt [wa], eller [ε]. Problemet var at skriftbildet viste det samme: oi. Spesielt vanskelig var det fordi alle imperfektums- og kondisjonalisendelsene ble uttalt [ε]: parlois, disois osv. I 1837 vedtok akademiet at alle tilfeller hvor oi ble uttalt [ε], skulle skrives ai og ikke oi. Dette var en endring som aldri ville ha kommet av seg selv. Skriftspråket er konservativt, og folk flest vil skrive slik de lærte da de var små. Men med vedtaket fra akademiet fikk man en nødvendig forenkling av rettskrivningen, og i dag skriver vi parlais, disais osv.
Poenget er at det muntlige språket nødvendigvis vil utvikle seg langt fra det skriftlige. Fordi språkbrukere er konservative og holder seg til den normen de har lært, er det behov for en normerende instans for å få skriftlig og muntlig språk mer i takt. Vi har hatt flere reformer som har justert norsk fra dansk-norsk til det vi i dag oppfatter som norsk. Dersom noen i dag skriver chauffeur for sjåfør, vil de ha problemer med å bli forstått. Men den første gangen orden sjåfør sto på trykk, virket det sjokkerende på norske språkbrukere. Undergangen var trolig nær!
Mange land har hatt store reformer: Svenskene reformerte rettskrivningen sin i 1906, da Svenska Akademien bestemte at man skulle slutte å skrve stum h. Derfor feirer svenskene vit jul, mens vår er hvit. Danskene hadde en stor reform i 1948, da de sparket ut de tyske store forbokstavene i substantiv og erstattet aa med å.
Jeg mener at franskmenn, dansker og svensker (og også norske språkmyndigheter) har gjort gode vedtak som har brakt språk og tale nærmere hverandre. Skriftspråket må følge talespråket; det er talespråket som er dynamisk og innovativt. Fordi vi som språkbrukere ikke er i stand til å endre skriftnormen, er det behov for en myndighet som tar på seg denne oppgaven. Jeg tror løsningen med et akademi eller språkråd er gunstig. Når Bård foreslår at man heller skal "styrke de akademiske språkmiljøene", er jeg ikke sikker på om det er veien å gå. Språkforskere er, med enkelte unntak, ikke normative, men deskriptive i sin tilnærming til språk.
Språk lar seg ikke styre, det er i hvert fall hovedregelen. Men skriftspråket lar seg normere.Og skal vi unngå for stor avstand mellom talt og skrevet norsk, har vi behov for noen som tar på seg denne oppgaven.
lørdag 26. desember 2009
Den Ene
Jeg har aldri vært den Ene. Men jeg har vært én av mange.
Midt i den hektiske førjulstiden fikk jeg en utfordring fra Kristin Oudmayer: Fortell om den Ene. Den Ene, som er den som ser et barn eller en ungdom, den Ene, som gjør en forskjell i noens liv. Fortell om hvordan du har hatt din Ene, eller om hvordan du selv har vært det for noen andre.
Jeg har tenkt mye på dette i førjulstiden. Tenkt på historiene jeg har lest og hørt, på betydningen av at voksne ser barn. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne utfordringen, for jeg vet ikke hva jeg har å skrive. Jeg har hatt en god og trygg oppvekst, med foreldre (og besteforeldre) som har sett meg og gitt livet trygghet, kjærlighet og rammer. Jeg har aldri trengt den Ene, som så meg i oppveksten. Og selv? Jeg kan ikke komme på noen sammenhenger hvor jeg har vært den Ene for barn eller unge. Visst forsøkte jeg som lærer å se ungdommene rundt meg, jeg snek med meg cola og kjeks og tok dem med ut av andres timer for å få snakket med dem, for å få dem til å sette ord på det som plaget dem. Jeg lyttet. Men har jeg vært den Ene? Nei. Jeg har vært der for noen, i noen øyeblikk, en gang de trengte det, men jeg har aldri vært der over lengre tid.
Jeg hadde med andre ord ingenting å skrive.
Men rett oppunder jul fikk jeg en ganske uventet forespørsel: Kunne jeg tenke meg å være forteller under julespillet i kirken på julaften? Ja, jo, hvorfor ikke? Og mens julekakene fremdeles lå og dampet på rist på kjøkkenet, satt vi hjemme hos oss, sognepresten, jeg og to andre og planla julespillet. Barnehagebarn skulle ha rollene, men vi måtte ha voksne til å lese replikkene. Vi kom til at vi ville spørre to større barn om å gjøre det. Så om kvelden 22. desember møttes vi hos oss: fortelleren (jeg, 37), den unge Maria (10) og den unge Josef (11). Vi leste gjennom teksten, pratet litt, lo litt, spiste kaker og drakk brus.
Den siste timen før gudstjenesten julaften sydet det i kirken. Det var barnehagebarna som skulle spille hovedrollene, det var en mor som stilte med ører, hale og eseldrakt. Det var sognepresten og en mor som skulle styre spoten. Det var "sjefstanten" i barnehagen og en pensjonert kirkevert. Det var jeg og de to store barna som skulle lese. Etter hvert roet det seg ned og vi hørte klokkene kime til gudstjeneste.
Etterpå kunne jeg se at de var stolte, barna som leste. Det var som om de hadde fått et løft. Selv om de begge kommer fra ressurssterke og inkluderende hjem, vokste de på å være del av et fellesskap, av å få anerkjennelse og bifallende nikk. De fikk snakket med meg - en voksen de ikke var i familie med. Og det betydde noe. Jeg tenkte på dem om kvelden, ble i godt humør av å se hvordan de blomstret av opplevelsen.
Det er viktig å være den Ene når det trengs. Det er viktig å ta vare på menneskene rundt seg. Men vi må også skape arenaer hvor mennesker kan møtes på tvers av generasjoner, yrker og erfaringer. I dagens samfunn lever vi segregert. Vi er sammen med folk på vår egen alder, med lignende utdannings- og yrkesbakgrunn. Møter vi noen som bryter dette mønsteret, er det fordi vi er i familie med dem. Skal samfunnet holde sammen og danne et nett for barn og unge som faller utenfor, må vi få til møteplasser på tvers, hvor vi møtes som dem vi er. Julaften i kirken var en slik arena. Vi trenger mange flere. Arenaer hvor vi kanskje ikke er den Ene, men hvor vi kan være én av mange.
Midt i den hektiske førjulstiden fikk jeg en utfordring fra Kristin Oudmayer: Fortell om den Ene. Den Ene, som er den som ser et barn eller en ungdom, den Ene, som gjør en forskjell i noens liv. Fortell om hvordan du har hatt din Ene, eller om hvordan du selv har vært det for noen andre.
Jeg har tenkt mye på dette i førjulstiden. Tenkt på historiene jeg har lest og hørt, på betydningen av at voksne ser barn. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne utfordringen, for jeg vet ikke hva jeg har å skrive. Jeg har hatt en god og trygg oppvekst, med foreldre (og besteforeldre) som har sett meg og gitt livet trygghet, kjærlighet og rammer. Jeg har aldri trengt den Ene, som så meg i oppveksten. Og selv? Jeg kan ikke komme på noen sammenhenger hvor jeg har vært den Ene for barn eller unge. Visst forsøkte jeg som lærer å se ungdommene rundt meg, jeg snek med meg cola og kjeks og tok dem med ut av andres timer for å få snakket med dem, for å få dem til å sette ord på det som plaget dem. Jeg lyttet. Men har jeg vært den Ene? Nei. Jeg har vært der for noen, i noen øyeblikk, en gang de trengte det, men jeg har aldri vært der over lengre tid.
Jeg hadde med andre ord ingenting å skrive.
Men rett oppunder jul fikk jeg en ganske uventet forespørsel: Kunne jeg tenke meg å være forteller under julespillet i kirken på julaften? Ja, jo, hvorfor ikke? Og mens julekakene fremdeles lå og dampet på rist på kjøkkenet, satt vi hjemme hos oss, sognepresten, jeg og to andre og planla julespillet. Barnehagebarn skulle ha rollene, men vi måtte ha voksne til å lese replikkene. Vi kom til at vi ville spørre to større barn om å gjøre det. Så om kvelden 22. desember møttes vi hos oss: fortelleren (jeg, 37), den unge Maria (10) og den unge Josef (11). Vi leste gjennom teksten, pratet litt, lo litt, spiste kaker og drakk brus.
Den siste timen før gudstjenesten julaften sydet det i kirken. Det var barnehagebarna som skulle spille hovedrollene, det var en mor som stilte med ører, hale og eseldrakt. Det var sognepresten og en mor som skulle styre spoten. Det var "sjefstanten" i barnehagen og en pensjonert kirkevert. Det var jeg og de to store barna som skulle lese. Etter hvert roet det seg ned og vi hørte klokkene kime til gudstjeneste.
Etterpå kunne jeg se at de var stolte, barna som leste. Det var som om de hadde fått et løft. Selv om de begge kommer fra ressurssterke og inkluderende hjem, vokste de på å være del av et fellesskap, av å få anerkjennelse og bifallende nikk. De fikk snakket med meg - en voksen de ikke var i familie med. Og det betydde noe. Jeg tenkte på dem om kvelden, ble i godt humør av å se hvordan de blomstret av opplevelsen.
Det er viktig å være den Ene når det trengs. Det er viktig å ta vare på menneskene rundt seg. Men vi må også skape arenaer hvor mennesker kan møtes på tvers av generasjoner, yrker og erfaringer. I dagens samfunn lever vi segregert. Vi er sammen med folk på vår egen alder, med lignende utdannings- og yrkesbakgrunn. Møter vi noen som bryter dette mønsteret, er det fordi vi er i familie med dem. Skal samfunnet holde sammen og danne et nett for barn og unge som faller utenfor, må vi få til møteplasser på tvers, hvor vi møtes som dem vi er. Julaften i kirken var en slik arena. Vi trenger mange flere. Arenaer hvor vi kanskje ikke er den Ene, men hvor vi kan være én av mange.
onsdag 16. desember 2009
Mat i butikk og penger i bank
Jeg har en gnistrende god forretningsidé: Bank i bank.
Husker du den sketsjen med Kirkevaag, Lystad og Mjøen, der hvor de kommer inn på en bensinstasjon og oppdager at de kan kjøpe alt i hele verden – unntatt bensin? Vel, jeg har tenkt en del på den sketsjen i det siste. Den er liksom ikke morsom lenger. For er det ikke sånn det er blitt?
Postpakker henter man ikke lenger på posten, men på bensinstasjonen eller i matbutikken. Og der er det jammen meg også blitt bankfilial! Denne høsten har vi i Sundet sågar fått nyvinningen «pengefri bank». Navnet gir naturligvis mening om man skulle være så uheldig å befinne seg på Island, men så langt har dog ikke finanskrisen gått her i Norge. Ordene pengefri og bank passer like godt sammen som isfiske og sankthans, ydmykhet og Lars Sponheim eller målfest og Åge Hareide.
Den siste tiden har DnBNor vært ivrig opptatt av å fortelle oss kunder at «bank i butikk» er et overraskende godt konsept. I hvert fall i forhold til å kombinere glassmagasin og golfbane, som radioreklamen så snedig formulerer det. Selv holder jeg en knapp på at det finnes en mellomting mellom løsningen «golfbane i glassmagasin» og «bank i butikk». Hva med «bank i bank»?
Selv tilhører jeg den generasjonen som ikke kan tenke seg et liv uten nettbank. Tanken på å samle opp regninger og stille seg i kø i banken i lunsjpausen er mildt sagt fjern – for ikke å si avskrekkende. Det man allikevel ikke skal glemme, er at det fremdeles finnes husstander som av ulike årsaker ikke har internett. Spesielt mange eldre har ikke noe forhold til data. Dessuten er det en god del tjenester som er umulig å gjennomføre uten å fysisk gå til banken.
Med jevne mellomrom er jeg med på å arrangere møter i Sundet. Dagen etter møtene er det fast takst å sette inngangspengene i banken. Etter at DnBNor i Sundet ble en pengefri bank, er ikke det lenger mulig. Vi må enten kjøre til Råholt (handelslekkasje!) eller ta med oss pengeskrinet ned til Kiwi. Og det er mulig jeg er bent frem reaksjonær, men for meg skurrer det alvorlig å skulle ta med seg pengene til en matbutikk for å få satt dem inn på konto.
Det finnes dessuten oppgaver en matbutikk ikke kan gjøre. En dame skrev nylig i avisen om at hun trengte en bekreftelse fra banken til et lån i Husbanken. Det viste seg plutselig å være vanskelig. En annen ting er å veksle penger. Sitter de i matbutikken med et pengeskap med euro og amerikanske dollar? Nei, nettopp. Så da må vi nok en gang til Råholt.
Bank i butikk kan helt sikkert være en god løsning i de tilfeller hvor tettstedet ikke har noen bank. Men å gjøre stedets bank pengefri og i stedet innføre bank i butikk, oppleves som fullstendig meningsløst. Hva blir det neste? Klesbutikk uten klær? Legesenter uten leger? Bokhandel uten bøker? Eller – oooops – servicenæring uten service?
Resikulert fra spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad. Innlegget sto på trykk i november 2008. Vi har for øvrig fremdeles ikke penger i banken i Sundet, men det ryktes at konkurrenten til DnBNor, Toten Sparebank, er i ferd med å etablere seg. De har et håpløst gammeldags konsept: Bank med penger.
Husker du den sketsjen med Kirkevaag, Lystad og Mjøen, der hvor de kommer inn på en bensinstasjon og oppdager at de kan kjøpe alt i hele verden – unntatt bensin? Vel, jeg har tenkt en del på den sketsjen i det siste. Den er liksom ikke morsom lenger. For er det ikke sånn det er blitt?
Postpakker henter man ikke lenger på posten, men på bensinstasjonen eller i matbutikken. Og der er det jammen meg også blitt bankfilial! Denne høsten har vi i Sundet sågar fått nyvinningen «pengefri bank». Navnet gir naturligvis mening om man skulle være så uheldig å befinne seg på Island, men så langt har dog ikke finanskrisen gått her i Norge. Ordene pengefri og bank passer like godt sammen som isfiske og sankthans, ydmykhet og Lars Sponheim eller målfest og Åge Hareide.
Den siste tiden har DnBNor vært ivrig opptatt av å fortelle oss kunder at «bank i butikk» er et overraskende godt konsept. I hvert fall i forhold til å kombinere glassmagasin og golfbane, som radioreklamen så snedig formulerer det. Selv holder jeg en knapp på at det finnes en mellomting mellom løsningen «golfbane i glassmagasin» og «bank i butikk». Hva med «bank i bank»?
Selv tilhører jeg den generasjonen som ikke kan tenke seg et liv uten nettbank. Tanken på å samle opp regninger og stille seg i kø i banken i lunsjpausen er mildt sagt fjern – for ikke å si avskrekkende. Det man allikevel ikke skal glemme, er at det fremdeles finnes husstander som av ulike årsaker ikke har internett. Spesielt mange eldre har ikke noe forhold til data. Dessuten er det en god del tjenester som er umulig å gjennomføre uten å fysisk gå til banken.
Med jevne mellomrom er jeg med på å arrangere møter i Sundet. Dagen etter møtene er det fast takst å sette inngangspengene i banken. Etter at DnBNor i Sundet ble en pengefri bank, er ikke det lenger mulig. Vi må enten kjøre til Råholt (handelslekkasje!) eller ta med oss pengeskrinet ned til Kiwi. Og det er mulig jeg er bent frem reaksjonær, men for meg skurrer det alvorlig å skulle ta med seg pengene til en matbutikk for å få satt dem inn på konto.
Det finnes dessuten oppgaver en matbutikk ikke kan gjøre. En dame skrev nylig i avisen om at hun trengte en bekreftelse fra banken til et lån i Husbanken. Det viste seg plutselig å være vanskelig. En annen ting er å veksle penger. Sitter de i matbutikken med et pengeskap med euro og amerikanske dollar? Nei, nettopp. Så da må vi nok en gang til Råholt.
Bank i butikk kan helt sikkert være en god løsning i de tilfeller hvor tettstedet ikke har noen bank. Men å gjøre stedets bank pengefri og i stedet innføre bank i butikk, oppleves som fullstendig meningsløst. Hva blir det neste? Klesbutikk uten klær? Legesenter uten leger? Bokhandel uten bøker? Eller – oooops – servicenæring uten service?
Resikulert fra spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad. Innlegget sto på trykk i november 2008. Vi har for øvrig fremdeles ikke penger i banken i Sundet, men det ryktes at konkurrenten til DnBNor, Toten Sparebank, er i ferd med å etablere seg. De har et håpløst gammeldags konsept: Bank med penger.
mandag 7. desember 2009
Julekvelden og kjerringa
Julen er familienes høytid. Advent tilhører kvinnene.
Hver jul minnes vi tante Margit. Tante Margit var mormors søster, en ugift dame som røkte Blue Master og som hadde en latter som startet et sted dypt nede i brystkassa. Hun bodde for seg selv og var kjapp i replikken. Det er allikevel ingen av disse tingene vi snakker om i julen. Derimot minnes vi at hun aldri lagde kors på marvposteiene sine.
Marvposteier uten kors! Det er omtrent det største bruddet med alle kaketradisjoner man kan tenke seg. I hvert fall var jeg som småjente dypt rystet over en slik skjødesløshet, og det samme må de andre i familien ha vært. For så snart marvposteiene kommer på kakefatet i julen, nevner noen tante Margit. "Tante Margit hadde aldri kors på marvposteiene, hun!"
Om ikke annet, er det umulig å glemme tante Margit! Og på denne tiden av året husker vi kanskje bedre enn ellers.
Tidligere var førjulstiden kvinnenes tid. Det var kvinnfolkene som sto for baking og matlaging. Og selv om det er langt bedre fordelt i vår tid, står adventstiden i kvinnenes navn. Jeg har en bok full av oppskrifter av typen "Mormors krumkaker", "tantins pepperkaker", "farmors kokosmakroner", "mammas mandelflarn". Nyere oppskrifter er ført inn etter samme mal: Fjorårets utsøkte nyttårsdessert heter "Hannes sherryfromasj". Kan hende vil min datter om femti år spørre seg hvem denne Hanne var? Kokebøker hvor man fører inn egne oppskrifter er en form for minnebok, hvor dyktige bakere og kokker blir beæret med en oppføring. Og aldri har man denne minneboken oftere fremme enn nå i førjulstiden.
På denne måten er julebaksten mer enn en stressperiode hvor man henger over komfyren og rører sammen sirup og allehånde. Det er kanskje ingen annen tid på året hvor vi på samme måte ivaretar den nære historien og bevisstgjør oss våre egne røtter. Vår julebakst er i seg selv levende kulturhistorie, den har lange tradisjoner. Samtidig minner julebaksten oss på vår personlige historie: Vi bruker nedarvede oppskrifter, vokter om gamle familiehemmeligheter og sender noen tanker til våre formødre. Og husker dere da vi ungjentene møttes og bakte pepperkakehus mens vi hørte på Duran Duran?
Alt skal alltid være så stort når vi snakker om historie. Men historie er i bunn og grunn det som har formet oss eller samfunnet vårt slik det er i dag. Visst skal vi kjenne til slaget på Stiklestad og Einar Gerhardsen. Men like viktige er den forankringen kjennskap til vår egen bakgrunn gir oss. Feministene på 70-tallet poengterte at når man snakker om historie, snakker man alltid om mennenes historie. Kvinnene er bare med som utsmykning, eller som parenteser. Visst var de imponerende, Jeanne d'Arc og Elisabeth Tudor. Men de ble aldri mer enn peripetier i historien.
Kvinnenes historie har ofte vært den stille historien. Frem til for en generasjon eller så siden, var kvinnenes plass først og fremst i hjemmet. Men å si at kvinnene ikke har noen historie, er en misforståelse. Kvinnenes gjøren og laden har kanskje ikke endret verdens politiske historie – men det er de som har holdt verden sammen i sitt lille mikrokosmos. At vi i førjulstiden tar frem våre bestemødres oppskrifter og duker, deres juletradisjoner og fortellinger, det er å hedre den stille historien, den som kanskje har formet oss mer enn vi er oss bevisst.
Og hva marvposteier angår, vil jeg til slutt understreke at de skal ha kors. Samtidig vet jeg utmerket godt hva tante Margit hadde gjort om hun hadde kunnet lese denne lille epistelen:
Hun hadde slått seg på knærne og ledd en hes røykelatter som startet et sted langt nede i brystkassa.
Innlegget sto på trykk i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 5. desember 2009.
Hver jul minnes vi tante Margit. Tante Margit var mormors søster, en ugift dame som røkte Blue Master og som hadde en latter som startet et sted dypt nede i brystkassa. Hun bodde for seg selv og var kjapp i replikken. Det er allikevel ingen av disse tingene vi snakker om i julen. Derimot minnes vi at hun aldri lagde kors på marvposteiene sine.
Marvposteier uten kors! Det er omtrent det største bruddet med alle kaketradisjoner man kan tenke seg. I hvert fall var jeg som småjente dypt rystet over en slik skjødesløshet, og det samme må de andre i familien ha vært. For så snart marvposteiene kommer på kakefatet i julen, nevner noen tante Margit. "Tante Margit hadde aldri kors på marvposteiene, hun!" Om ikke annet, er det umulig å glemme tante Margit! Og på denne tiden av året husker vi kanskje bedre enn ellers.
Tidligere var førjulstiden kvinnenes tid. Det var kvinnfolkene som sto for baking og matlaging. Og selv om det er langt bedre fordelt i vår tid, står adventstiden i kvinnenes navn. Jeg har en bok full av oppskrifter av typen "Mormors krumkaker", "tantins pepperkaker", "farmors kokosmakroner", "mammas mandelflarn". Nyere oppskrifter er ført inn etter samme mal: Fjorårets utsøkte nyttårsdessert heter "Hannes sherryfromasj". Kan hende vil min datter om femti år spørre seg hvem denne Hanne var? Kokebøker hvor man fører inn egne oppskrifter er en form for minnebok, hvor dyktige bakere og kokker blir beæret med en oppføring. Og aldri har man denne minneboken oftere fremme enn nå i førjulstiden.
På denne måten er julebaksten mer enn en stressperiode hvor man henger over komfyren og rører sammen sirup og allehånde. Det er kanskje ingen annen tid på året hvor vi på samme måte ivaretar den nære historien og bevisstgjør oss våre egne røtter. Vår julebakst er i seg selv levende kulturhistorie, den har lange tradisjoner. Samtidig minner julebaksten oss på vår personlige historie: Vi bruker nedarvede oppskrifter, vokter om gamle familiehemmeligheter og sender noen tanker til våre formødre. Og husker dere da vi ungjentene møttes og bakte pepperkakehus mens vi hørte på Duran Duran?
Alt skal alltid være så stort når vi snakker om historie. Men historie er i bunn og grunn det som har formet oss eller samfunnet vårt slik det er i dag. Visst skal vi kjenne til slaget på Stiklestad og Einar Gerhardsen. Men like viktige er den forankringen kjennskap til vår egen bakgrunn gir oss. Feministene på 70-tallet poengterte at når man snakker om historie, snakker man alltid om mennenes historie. Kvinnene er bare med som utsmykning, eller som parenteser. Visst var de imponerende, Jeanne d'Arc og Elisabeth Tudor. Men de ble aldri mer enn peripetier i historien.
Kvinnenes historie har ofte vært den stille historien. Frem til for en generasjon eller så siden, var kvinnenes plass først og fremst i hjemmet. Men å si at kvinnene ikke har noen historie, er en misforståelse. Kvinnenes gjøren og laden har kanskje ikke endret verdens politiske historie – men det er de som har holdt verden sammen i sitt lille mikrokosmos. At vi i førjulstiden tar frem våre bestemødres oppskrifter og duker, deres juletradisjoner og fortellinger, det er å hedre den stille historien, den som kanskje har formet oss mer enn vi er oss bevisst.
Og hva marvposteier angår, vil jeg til slutt understreke at de skal ha kors. Samtidig vet jeg utmerket godt hva tante Margit hadde gjort om hun hadde kunnet lese denne lille epistelen:
Hun hadde slått seg på knærne og ledd en hes røykelatter som startet et sted langt nede i brystkassa.
Innlegget sto på trykk i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 5. desember 2009.
onsdag 4. november 2009
Hvorfor erter ingen lenger?
Kampen mot mobbing i skolen er kanskje den viktigste for å gi barna en god hverdag. Men kan vi ikke skille mellom mobbing og erting?
Min eldste sønn har lært begrepet mobbing. Det som før var erting, heter nå mobbing. Det er bare på hjemmebane ordet erting er i bruk, da er det stort sett brukt lillesøster når hun sier æddabædda (noe hun er ganske flink til). Jeg insisterer på at det må være en forskjell på erting og mobbing. Og den forskjellen er like viktig i den offentlige debatt som i den private sfære.
Hvis jeg skal definere det uten å hente frem ordbøker eller faglige verk, vil jeg si at mobbing er mer eller mindre systematisk, gjentatt plaging eller fornedrelse av et individ. Hvis samme gjeng plager samme individ gang på gang, er det mobbing. Erting er ikke nødvendigvis noe hyggelig det heller, men det er mer tilfeldig, mer preget av barns trang til å hevde seg på bekostning av andre. Hvem som blir ertet, er mer tilfeldig, det er de som "står lagelig til for hugg".
Jeg mener med andre ord at mine barn skal skille mellom disse to tingene. Erting er ikke hyggelig, men det er ikke noe varig problem. De kan si ifra til en voksen, gå vekk, finne på noe annet. Jeg vil gjerne at de skal fortelle om det, som voksen vil jeg vite. Men det er ikke det samme som mobbing. Mobbingen går mye dypere, den krever mer av oss voksne.
I skolen bør det ideelt sett være hverken mobbing eller erting. Men skal man prioritere å kjempe imot noe, er det mobbingen man må til livs. Erting skal man selvfølgelig slå ned på, men den er mindre bekymringsfull enn mobbingen.
Hvorfor mener jeg at det er viktig å gjøre denne forskjellen? Fordi jeg mener vi må kalle ting ved deres rette navn. Vi må klare å skille mellom alvorlig trakassering som forringer barns livskvalitet, og mindre alvorlige episoder. I det øyeblikket alt blir mobbing, mister vi en viktig distinksjon. Problemet er at fra det øyeblikket skolen begynte å snakke om mobbing, forsvant mer eller mindre ordet erting fra min sønns vokabulær. Da forsvant også nyansene.
Mobbing er altfor viktig til å bli et moteord.
Min eldste sønn har lært begrepet mobbing. Det som før var erting, heter nå mobbing. Det er bare på hjemmebane ordet erting er i bruk, da er det stort sett brukt lillesøster når hun sier æddabædda (noe hun er ganske flink til). Jeg insisterer på at det må være en forskjell på erting og mobbing. Og den forskjellen er like viktig i den offentlige debatt som i den private sfære.
Hvis jeg skal definere det uten å hente frem ordbøker eller faglige verk, vil jeg si at mobbing er mer eller mindre systematisk, gjentatt plaging eller fornedrelse av et individ. Hvis samme gjeng plager samme individ gang på gang, er det mobbing. Erting er ikke nødvendigvis noe hyggelig det heller, men det er mer tilfeldig, mer preget av barns trang til å hevde seg på bekostning av andre. Hvem som blir ertet, er mer tilfeldig, det er de som "står lagelig til for hugg".
Jeg mener med andre ord at mine barn skal skille mellom disse to tingene. Erting er ikke hyggelig, men det er ikke noe varig problem. De kan si ifra til en voksen, gå vekk, finne på noe annet. Jeg vil gjerne at de skal fortelle om det, som voksen vil jeg vite. Men det er ikke det samme som mobbing. Mobbingen går mye dypere, den krever mer av oss voksne.
I skolen bør det ideelt sett være hverken mobbing eller erting. Men skal man prioritere å kjempe imot noe, er det mobbingen man må til livs. Erting skal man selvfølgelig slå ned på, men den er mindre bekymringsfull enn mobbingen.
Hvorfor mener jeg at det er viktig å gjøre denne forskjellen? Fordi jeg mener vi må kalle ting ved deres rette navn. Vi må klare å skille mellom alvorlig trakassering som forringer barns livskvalitet, og mindre alvorlige episoder. I det øyeblikket alt blir mobbing, mister vi en viktig distinksjon. Problemet er at fra det øyeblikket skolen begynte å snakke om mobbing, forsvant mer eller mindre ordet erting fra min sønns vokabulær. Da forsvant også nyansene.
Mobbing er altfor viktig til å bli et moteord.
torsdag 29. oktober 2009
Oooops, vi solgte visst barnehagen!
Litt på fire i dag, da jeg sto på butikken mellom diverse hyller middagsmat, ringte det. Det var min mann, som i tillegg til mye annet sitter i menighetsrådet. Han var nettopp blitt oppringt av en av foreldrene i barnehagen, som hadde fått mail om at menighetsrådet hadde solgt vår kjære Camilla barnehage til kjeden Læringsverkstedet. Det var mildt sagt overraskende av flere årsaker:
Og som om alt dette ikke var ille nok, har menighetsrådet ved dets leder ilagt de ansatte i barnehagen munnkurv. Vi foreldre ville aldri ha fått vite om salget hadde det ikke vært for at en tredjepart i saken sendte ut en mail til foreldrene. Dermed kunne vi stille opp foran kirkekontoret på Breidablikk kl 18.45 og gi uttrykk for vår misnøye. 12 foreldre stilte opp på 45 minutters varsel. Det er nesten halve foreldregruppen, helt fantastisk.
Her er brevet vi ga til menighetsrådets medlemmer i kveld. Vi venter spent på resultatet og håper at vedtaket blir omgjort og kontrakten hevet.
- menighetsrådets medlemmer (bla min mann) hadde aldri hørt om noe salg til Læringsverkstedet.
- de ansatte hadde ikke hørt noe om noe salg til Læringsverkstedet.
- foreldrene hadde ikke hørt noe om noe salg til Læringsverkstedet.
- ingen hadde fått vite noe før kontrakten var signert
- kontrakten med Læringsverkstedet ble undertegnet av menighetsrådets leder tirsdag - to dager før det aller siste møtet for sittende menighetsråd.
Og som om alt dette ikke var ille nok, har menighetsrådet ved dets leder ilagt de ansatte i barnehagen munnkurv. Vi foreldre ville aldri ha fått vite om salget hadde det ikke vært for at en tredjepart i saken sendte ut en mail til foreldrene. Dermed kunne vi stille opp foran kirkekontoret på Breidablikk kl 18.45 og gi uttrykk for vår misnøye. 12 foreldre stilte opp på 45 minutters varsel. Det er nesten halve foreldregruppen, helt fantastisk.Her er brevet vi ga til menighetsrådets medlemmer i kveld. Vi venter spent på resultatet og håper at vedtaket blir omgjort og kontrakten hevet.
lørdag 17. oktober 2009
Mobb en politiker
Det er lite som er mer stigmatiserende enn å være med i KrF eller FrP.
Jeg er gift med en KrF-er. Å nevne det i en samtale fører som oftest til en litt pinlig pause. Blir denne lang nok, og jeg er i et passe fandenivoldsk humør (og det er temmelig ofte), pleier jeg å legge til at mannen min også sitter i menighetsrådet. Flakkende blikk og litt usikkert stemmeleie pleier å prege resten av samtalen.
For i dagens liberale Norge er det én ting man ikke skal være, og det er KrF-er. Forresten, man bør ikke være FrP-er heller. Men mens FrP-eren fremstilles som Ola Dunk i grilldress og med wunderbaum, er KrF-eren streng, humørløs og svartsynt. Et godt eksempel på det, er Eva Høili, som var toppkandidat for KrF i Buskerud ved sist valg. I tillegg til å være politiker, er hun ivrig i nettsamfunnet Twitter, hvor hun har brukernavnet @KrFEva. Når tvitrerne skal reklamere for andre tvitrere, nevner mange KrFEva. Og i samme åndedrett er de nøye med å understreke at hun er morsom, altså. Det er en fornærmelse forkledd som en kompliment.
Men i manges bevissthet er en KrF-er per definisjon ikke morsom. Når en KrF-er kommer hjem fra jobb (helst i menigheten), tar han på seg pipekraven og viser barna bilder av aborterte fostre. Det eneste som kan få en KrF-er til å le, er tanken på hva som venter Jan Thomas når han omsider kommer til helvetet.
I et slikt perspektiv er det jo maktpåliggende å nevne at KrFEva faktisk er morsom. Ikke kaster hun svovel på sine Twitter-følgere, heller. Og vi har så langt ikke blitt utsatt for ett eneste bibelsitat. Kanskje hun rett og slett er i feil parti?
Det er noe lignende med FrP-ere. «Han er FrP-er, men han er hyggelig, altså.» Gosj! Det kan vi jo ikke vente av noen som er med i FrP. En FrP-er politikkens svar på kirkebrennerne, det eneste de vil, er å bryte ned kulturlivet og velferdssamfunnet og kaste hordene ut i fattigdom og elendighet. Det som driver en FrP-er, er ønsket om egen vinning og andres undergang. Tenk!
Men hvor rimelig er det å tro at landets nest største parti drives av ren ondskap? Eller at et kristelig folkeparti er så lite kristelig at det ønsker alle andre til helvete? I anti-mobbe-landet Norge er det helt ok å mobbe disse to partiene og deres medlemmer. Men med hvilken rett demoniserer man andres meninger?
Det er som kjent i dag knapt det mennesket i Norge som ikke er liberalt. Selv stalinister vil helst fremstå i det lyset. Det er stort sett bare KrF som ikke aktivt pryder seg med dette politiske moteordet. FrP omtales gjerne som liberalistisk, og det er heller ikke stuerent. Derfor er disse partiene også fritt vilt blant alle de selverklærte liberale. Men hvor liberalt er det å henge ut mennesker med et annet grunnsyn? Det er ikke mye liberalt, det er bent frem illiberalt. Og det er i grunnen ganske kjedelig.
Misforstå meg rett: Politikken skal på ingen måte være humørløs. Vi skal for all del skal fleipe med politiske partier og grupperinger. Vi skal kunne harselere med KrF, med FrP, med kvinnegruppa Ottar, pendlerforeningen, nobelkomiteen og Lars Sponheim. Men det er en vesentlig forskjell på fleip og fordommer. Når fordommene snakker, er det ikke morsomt lenger, da er det bare dumt.
Norsk politisk debatt ville bli langt mer interessant om vi kunne slutte å tillegge andre meninger og holdninger de ikke har, og i stedet lytte til det de har å si. Det er, når alt kommer til alt, ytterst få demoner blant oss.
PS. La meg benytte anledningen til å oppklare følgende: Grunnen til at vi ikke har gardiner i stua, er ikke at det er synd. Det er bare jeg som ikke gidder. Ok?
Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 24. oktober 2009
Jeg er gift med en KrF-er. Å nevne det i en samtale fører som oftest til en litt pinlig pause. Blir denne lang nok, og jeg er i et passe fandenivoldsk humør (og det er temmelig ofte), pleier jeg å legge til at mannen min også sitter i menighetsrådet. Flakkende blikk og litt usikkert stemmeleie pleier å prege resten av samtalen.
For i dagens liberale Norge er det én ting man ikke skal være, og det er KrF-er. Forresten, man bør ikke være FrP-er heller. Men mens FrP-eren fremstilles som Ola Dunk i grilldress og med wunderbaum, er KrF-eren streng, humørløs og svartsynt. Et godt eksempel på det, er Eva Høili, som var toppkandidat for KrF i Buskerud ved sist valg. I tillegg til å være politiker, er hun ivrig i nettsamfunnet Twitter, hvor hun har brukernavnet @KrFEva. Når tvitrerne skal reklamere for andre tvitrere, nevner mange KrFEva. Og i samme åndedrett er de nøye med å understreke at hun er morsom, altså. Det er en fornærmelse forkledd som en kompliment.
Men i manges bevissthet er en KrF-er per definisjon ikke morsom. Når en KrF-er kommer hjem fra jobb (helst i menigheten), tar han på seg pipekraven og viser barna bilder av aborterte fostre. Det eneste som kan få en KrF-er til å le, er tanken på hva som venter Jan Thomas når han omsider kommer til helvetet.
I et slikt perspektiv er det jo maktpåliggende å nevne at KrFEva faktisk er morsom. Ikke kaster hun svovel på sine Twitter-følgere, heller. Og vi har så langt ikke blitt utsatt for ett eneste bibelsitat. Kanskje hun rett og slett er i feil parti?
Det er noe lignende med FrP-ere. «Han er FrP-er, men han er hyggelig, altså.» Gosj! Det kan vi jo ikke vente av noen som er med i FrP. En FrP-er politikkens svar på kirkebrennerne, det eneste de vil, er å bryte ned kulturlivet og velferdssamfunnet og kaste hordene ut i fattigdom og elendighet. Det som driver en FrP-er, er ønsket om egen vinning og andres undergang. Tenk!
Men hvor rimelig er det å tro at landets nest største parti drives av ren ondskap? Eller at et kristelig folkeparti er så lite kristelig at det ønsker alle andre til helvete? I anti-mobbe-landet Norge er det helt ok å mobbe disse to partiene og deres medlemmer. Men med hvilken rett demoniserer man andres meninger?
Det er som kjent i dag knapt det mennesket i Norge som ikke er liberalt. Selv stalinister vil helst fremstå i det lyset. Det er stort sett bare KrF som ikke aktivt pryder seg med dette politiske moteordet. FrP omtales gjerne som liberalistisk, og det er heller ikke stuerent. Derfor er disse partiene også fritt vilt blant alle de selverklærte liberale. Men hvor liberalt er det å henge ut mennesker med et annet grunnsyn? Det er ikke mye liberalt, det er bent frem illiberalt. Og det er i grunnen ganske kjedelig.
Misforstå meg rett: Politikken skal på ingen måte være humørløs. Vi skal for all del skal fleipe med politiske partier og grupperinger. Vi skal kunne harselere med KrF, med FrP, med kvinnegruppa Ottar, pendlerforeningen, nobelkomiteen og Lars Sponheim. Men det er en vesentlig forskjell på fleip og fordommer. Når fordommene snakker, er det ikke morsomt lenger, da er det bare dumt.
Norsk politisk debatt ville bli langt mer interessant om vi kunne slutte å tillegge andre meninger og holdninger de ikke har, og i stedet lytte til det de har å si. Det er, når alt kommer til alt, ytterst få demoner blant oss.
PS. La meg benytte anledningen til å oppklare følgende: Grunnen til at vi ikke har gardiner i stua, er ikke at det er synd. Det er bare jeg som ikke gidder. Ok?
Publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker Blad 24. oktober 2009
mandag 21. september 2009
Prosessen mot June P.
Dagfinn Nordbøs kronikk om udugelighet i det offentlige har mange viktige poenger. Selv hadde jeg dette leserinnlegget på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad for vel et år siden. Saken er en ansettelsessak, hvor en søker ble satt til side uten noen sinne å få vite hvorfor. Hver gang saken dukket opp i mediene, kom det også en ny forklaring. Da saken ble tatt opp i formannskapet, ble søkeren kastet på gangen. Hun vet fremdeles ikke hva kommunen har imot henne. Ett år etter prosessen står hun fremdeles uten fast jobb i kommunen hvor hun har vikariert siden 2005.
Prosessen
Hvordan kan man forsvare seg mot beskyldninger man ikke får vite om?
En lege i bygda, la oss kalle henne June P., ble forbigått ved utdeling av fastlegehjemler. Fordi hun var samboer med en annen lege ved det samme legesenteret, ble søknaden hennes plukket ut av søkerbunken før kommunelegen fikk den til vurdering. June P. klagde til administrasjonen, men til ingen nytte. Så klagde hun til formannskapet. En (eller flere?) av dem som fikk brev, lekket innholdet til pressen. June P. holdt sin munn lukket i påvente av behandlingen. I avisen kunne man nå lese at ikke bare familieforhold, men også pasientenes mulighet til å få annen medisinfaglige vurderinger var blitt vektlagt.
Før møtet i formannskapet kunne man lese innstillingen i saken. Den lå ute på nettet til glede for alle med slike tvilsomme interesser som å lese kommunale papirer. Nå var en tredje grunn dukket opp. Kommunen mer enn insinuerte at June P. var en vrien og vanskelig person uten vilje og evne til samarbeid.
Da møtet begynte, satt June P. i formannskapssalen. Men der fikk hun ikke bli. Saken hennes skulle lukkes og unntas offentligheten. Når en sak går for retten, får begge parter lov til å uttale seg. Men ikke når den går for formannskapet. June P. får ikke vite hva helse- og sosialsjefen mener er problemet med henne. Det som er blitt sagt innenfor de fire veggene i formannskapssalen, skal forbli der. Hvem kan forsvare seg mot sånt? Først insinuerer administrasjonen at June P. ikke kan samarbeide, så nekter de å presisere hva de legger i det.
For alt hva vi utenforstående vet, er det store problemet med June P. at hun protesterer når hun mener seg forbigått. At hun i det hele tatt klager til formannskapet, er bevis godt nok på at hun er en kranglefant. Og da er jo løpet kjørt. Hvem kan forsvare seg mot noe sånt?
Nåde den som kommer på kant med Eidsvoll kommune.
Prosessen
Hvordan kan man forsvare seg mot beskyldninger man ikke får vite om?
En lege i bygda, la oss kalle henne June P., ble forbigått ved utdeling av fastlegehjemler. Fordi hun var samboer med en annen lege ved det samme legesenteret, ble søknaden hennes plukket ut av søkerbunken før kommunelegen fikk den til vurdering. June P. klagde til administrasjonen, men til ingen nytte. Så klagde hun til formannskapet. En (eller flere?) av dem som fikk brev, lekket innholdet til pressen. June P. holdt sin munn lukket i påvente av behandlingen. I avisen kunne man nå lese at ikke bare familieforhold, men også pasientenes mulighet til å få annen medisinfaglige vurderinger var blitt vektlagt.
Før møtet i formannskapet kunne man lese innstillingen i saken. Den lå ute på nettet til glede for alle med slike tvilsomme interesser som å lese kommunale papirer. Nå var en tredje grunn dukket opp. Kommunen mer enn insinuerte at June P. var en vrien og vanskelig person uten vilje og evne til samarbeid.
Da møtet begynte, satt June P. i formannskapssalen. Men der fikk hun ikke bli. Saken hennes skulle lukkes og unntas offentligheten. Når en sak går for retten, får begge parter lov til å uttale seg. Men ikke når den går for formannskapet. June P. får ikke vite hva helse- og sosialsjefen mener er problemet med henne. Det som er blitt sagt innenfor de fire veggene i formannskapssalen, skal forbli der. Hvem kan forsvare seg mot sånt? Først insinuerer administrasjonen at June P. ikke kan samarbeide, så nekter de å presisere hva de legger i det.
For alt hva vi utenforstående vet, er det store problemet med June P. at hun protesterer når hun mener seg forbigått. At hun i det hele tatt klager til formannskapet, er bevis godt nok på at hun er en kranglefant. Og da er jo løpet kjørt. Hvem kan forsvare seg mot noe sånt?
Nåde den som kommer på kant med Eidsvoll kommune.
lørdag 12. september 2009
Demokratisk skrikekonkurranse
Hvem lytter hvis alle roper i munnen på hverandre?
Det er omtrent det første barn får høre på skolen: ingen hører noen dersom alle snakker på én gang. Det er rett og slett ikke mulig å høre på andre dersom man selv er opptatt av å rope ut sine egne standpunkter. En dialog er basert på at noen lytter, tenker og svarer. Det blir ingen dialog så lenge noen kun er opptatt av å formidle sine egne standpunkter. Enkelt og greit.
Dette kunne ha vært en kommentar til årets valgdebatt, hvor politikerne er drillet i å skulle si dette, dette og dette, helt uavhengig av hvilke spørsmål de blir stilt. Slik er den nye hverdagen: medierådgivere og kommunikasjonseksperter driller debattantene slik at de skal gi det rette inntrykket. Da blir dialogen med meddebattanter eller møteleder mindre viktig, det som teller, er å hamre løs på sitt eget budskap. Alle riper i den polerte overflaten – som Siv og Ernas ikke akkurat hjertelige møte i Stortinget – får stor oppmerksomhet i mediene. Det var noe uventet, nesten noe menneskelig. Gid!
Men, nei, jeg tenkte ikke egentlig å skrive om valgkampen. Jeg tenkte å skrive om de sosiale mediene, som visstnok skal være grunnleggende demokratiske og som skal øke den lille manns muligheter til å bli hørt. Vi snakker naturligvis om de sosiale mediene – først og fremst blogger og mikroblogger som Twitter.
Ikke hørt om Twitter? Uff, da. Da tilhører du ikke den lille menigheten nordmenn som flere ganger om dagen sender ut gjennomtenkte meldinger på maks 140 tegn om hva de tenker og mener om aktuelle ting. Det dreier seg om alt fra " jeg synes FrP /SV/AP/Høyre/KrF (stryk det som ikke passer) er en flokk geitebukker" til "nå har jeg lyst på sjokolade". På Twitter oppretter man en profil og en liste over tvitrere man velger å følge. Dermed blir man sitt egen nyhetsbyrå, hvor man siler informasjonen allerede før man får den. Å følge med på all tvitringen i hele verden ville være temmelig håpløst.
Med Twitter følger muligheten til å kommentere politikerne direkte, og de flinkeste av dem gidder som oftest også å svare. Man kan diskutere med andre, hele tiden innenfor en ramme av 140 tegn. Lange resonnementer er umulige på Twitter. En annen mulighet er å vise til sin egen blogg. En teaser og en url, og så kan man håpe man får noen lesere.
Man kan lett få inntrykk av at "alle" blogger. Men hvor mange blogger egentlig? Og hvor mange leser bloggene? Det er vel ikke noe mer demokratisk å skrive ting på en blogg ingen leser, enn det er å skrive det i en dagbok man låser inne i nattbordskuffen? Demokratiet avhenger ikke først og fremst av at så mange som mulig skriker så høyt de klarer, men at noen lytter og er villig til å gå i dialog. Og det er jeg ikke så sikker på om skjer med bloggere og tvitrere. Sannsynligvis leser flere disse linjene i Eidsvoll Ullensaker Blad enn på bloggen min – eller på twitter-meldingen jeg kommer til å sende om dette innlegget …
Et annet spørsmål er hvem det er som egentlig blogger. Hvem er det som skriver lange politiske resonnementer og som samtidig blir lyttet til? Skal man tro valgprat.no, er Norges beste blogg Liberaleren, ved redaktør (og eidsvolling) Per Aage Pleym Christensen. Deretter følger VamPus (alias Heidi Nordby Lunde, nummer 7 på Oslo Høyres stortingsliste), ex-Frp-er Jan Simonsen og TV2s Kjetil Løset. Ingen av disse er "den lille mann" som plutselig har fått et talerør. Per Aage er en av Norges ivrigste debattanter, og har vært det siden skoletiden. De fleste i det politiske miljøet kjente ham lenge før han ble blogger.
Jeg ønsker på ingen måte å rakke ned på noen av disse. Men at deres blogger er leste og betydningsfulle, betyr ikke nødvendigvis at blogging og tvitring er viktig for demokratiet. Det kan bli viktig for demokratiet, men per i dag er det ikke det. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å tvile på at blogger og Twitter har utvidet kretsen av mennesker som får være med på å påvirke kursen til skuta Norge. De har primært utvidet rommet til alle oss kjeftesmeller som uansett skriver leserinnlegg eller deler ut løpesedler.
Den offentlige samtalen trenger dialog, ikke bare en kakofoni av blogger og spissfindige meldinger på 140 tegn.
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. september 2009
Det er omtrent det første barn får høre på skolen: ingen hører noen dersom alle snakker på én gang. Det er rett og slett ikke mulig å høre på andre dersom man selv er opptatt av å rope ut sine egne standpunkter. En dialog er basert på at noen lytter, tenker og svarer. Det blir ingen dialog så lenge noen kun er opptatt av å formidle sine egne standpunkter. Enkelt og greit.
Dette kunne ha vært en kommentar til årets valgdebatt, hvor politikerne er drillet i å skulle si dette, dette og dette, helt uavhengig av hvilke spørsmål de blir stilt. Slik er den nye hverdagen: medierådgivere og kommunikasjonseksperter driller debattantene slik at de skal gi det rette inntrykket. Da blir dialogen med meddebattanter eller møteleder mindre viktig, det som teller, er å hamre løs på sitt eget budskap. Alle riper i den polerte overflaten – som Siv og Ernas ikke akkurat hjertelige møte i Stortinget – får stor oppmerksomhet i mediene. Det var noe uventet, nesten noe menneskelig. Gid!
Men, nei, jeg tenkte ikke egentlig å skrive om valgkampen. Jeg tenkte å skrive om de sosiale mediene, som visstnok skal være grunnleggende demokratiske og som skal øke den lille manns muligheter til å bli hørt. Vi snakker naturligvis om de sosiale mediene – først og fremst blogger og mikroblogger som Twitter.
Ikke hørt om Twitter? Uff, da. Da tilhører du ikke den lille menigheten nordmenn som flere ganger om dagen sender ut gjennomtenkte meldinger på maks 140 tegn om hva de tenker og mener om aktuelle ting. Det dreier seg om alt fra " jeg synes FrP /SV/AP/Høyre/KrF (stryk det som ikke passer) er en flokk geitebukker" til "nå har jeg lyst på sjokolade". På Twitter oppretter man en profil og en liste over tvitrere man velger å følge. Dermed blir man sitt egen nyhetsbyrå, hvor man siler informasjonen allerede før man får den. Å følge med på all tvitringen i hele verden ville være temmelig håpløst.
Med Twitter følger muligheten til å kommentere politikerne direkte, og de flinkeste av dem gidder som oftest også å svare. Man kan diskutere med andre, hele tiden innenfor en ramme av 140 tegn. Lange resonnementer er umulige på Twitter. En annen mulighet er å vise til sin egen blogg. En teaser og en url, og så kan man håpe man får noen lesere.
Man kan lett få inntrykk av at "alle" blogger. Men hvor mange blogger egentlig? Og hvor mange leser bloggene? Det er vel ikke noe mer demokratisk å skrive ting på en blogg ingen leser, enn det er å skrive det i en dagbok man låser inne i nattbordskuffen? Demokratiet avhenger ikke først og fremst av at så mange som mulig skriker så høyt de klarer, men at noen lytter og er villig til å gå i dialog. Og det er jeg ikke så sikker på om skjer med bloggere og tvitrere. Sannsynligvis leser flere disse linjene i Eidsvoll Ullensaker Blad enn på bloggen min – eller på twitter-meldingen jeg kommer til å sende om dette innlegget …
Et annet spørsmål er hvem det er som egentlig blogger. Hvem er det som skriver lange politiske resonnementer og som samtidig blir lyttet til? Skal man tro valgprat.no, er Norges beste blogg Liberaleren, ved redaktør (og eidsvolling) Per Aage Pleym Christensen. Deretter følger VamPus (alias Heidi Nordby Lunde, nummer 7 på Oslo Høyres stortingsliste), ex-Frp-er Jan Simonsen og TV2s Kjetil Løset. Ingen av disse er "den lille mann" som plutselig har fått et talerør. Per Aage er en av Norges ivrigste debattanter, og har vært det siden skoletiden. De fleste i det politiske miljøet kjente ham lenge før han ble blogger.
Jeg ønsker på ingen måte å rakke ned på noen av disse. Men at deres blogger er leste og betydningsfulle, betyr ikke nødvendigvis at blogging og tvitring er viktig for demokratiet. Det kan bli viktig for demokratiet, men per i dag er det ikke det. Inntil videre forbeholder jeg meg retten til å tvile på at blogger og Twitter har utvidet kretsen av mennesker som får være med på å påvirke kursen til skuta Norge. De har primært utvidet rommet til alle oss kjeftesmeller som uansett skriver leserinnlegg eller deler ut løpesedler.
Den offentlige samtalen trenger dialog, ikke bare en kakofoni av blogger og spissfindige meldinger på 140 tegn.
Publisert i Eidsvoll Ullensaker Blad 12. september 2009
søndag 23. august 2009
Et svineaktig dilemma
Hvilke rettigheter har studentene om foreleser får svineinfluensa og forelesningene avlyses? Og hvilke rettigheter har foreleser?
Svineinfluensahysteriet er over oss, så definitivt. Ved Universitetet i Oslo har vi fått mail med retningslinjer for hvordan vi skal håndtere influensaen. I tråd med folkehelsas anbefalinger, skal vi holde oss hjemme i syv dager etter at symptomene begynte. Dessuten presiserer universitetet at vi av hensyn til studentene skal holde oss hjemme dersom vi har mistanke om at vi har influensa. Nå trodde jeg riktig nok at syptomene på influensa ikke var til å ta feil av, men la gå. Dette reiser uansett et viktig prinsipielt spørsmål som ingen til nå har tatt tak i:
Dersom jeg blir riktig syk og blir borte fra to forelesninger, hvilke rettigheter har da mine studenter? Kurset skal gis over 14 dobbelttimer, men dersom jeg blir borte to ganger, vil de bare få 12 av disse 14 dobbelttimene. Det er en dårlig deal for studentene. På den annen side: Kan universitetet kreve at jeg skal ta igjen de undervisningstimene jeg har vært borte? Det vil i så fall bryte med alle arbeidsavtaler. Syk er syk, man må ikke "ta igjen det tapte".
Dette kan bli et stort problem, med mindre universitetet begynner å sette inn vikarer når folk blir syke. Vanligvis skjer ikke dette, og nå frykter man jo også stort sykefrafall over lengre perioder. Rett nok er svært mange fast ansatte ved universitetet over 60, og antatt ikke særlig utsatte for H1N1, men allikevel.
Vi går en interessant høst i møte, på mange måter!
Svineinfluensahysteriet er over oss, så definitivt. Ved Universitetet i Oslo har vi fått mail med retningslinjer for hvordan vi skal håndtere influensaen. I tråd med folkehelsas anbefalinger, skal vi holde oss hjemme i syv dager etter at symptomene begynte. Dessuten presiserer universitetet at vi av hensyn til studentene skal holde oss hjemme dersom vi har mistanke om at vi har influensa. Nå trodde jeg riktig nok at syptomene på influensa ikke var til å ta feil av, men la gå. Dette reiser uansett et viktig prinsipielt spørsmål som ingen til nå har tatt tak i:
Dersom jeg blir riktig syk og blir borte fra to forelesninger, hvilke rettigheter har da mine studenter? Kurset skal gis over 14 dobbelttimer, men dersom jeg blir borte to ganger, vil de bare få 12 av disse 14 dobbelttimene. Det er en dårlig deal for studentene. På den annen side: Kan universitetet kreve at jeg skal ta igjen de undervisningstimene jeg har vært borte? Det vil i så fall bryte med alle arbeidsavtaler. Syk er syk, man må ikke "ta igjen det tapte".
Dette kan bli et stort problem, med mindre universitetet begynner å sette inn vikarer når folk blir syke. Vanligvis skjer ikke dette, og nå frykter man jo også stort sykefrafall over lengre perioder. Rett nok er svært mange fast ansatte ved universitetet over 60, og antatt ikke særlig utsatte for H1N1, men allikevel.
Vi går en interessant høst i møte, på mange måter!
lørdag 22. august 2009
Til forsvar for puggeskolen
Hvem vinner egentlig på at man ikke skal pugge noe? Det er neppe de svakeste i skolen.
– Når vi er på skolen, skal vi lære ting, fastslo rektor da min yngste sønn troppet opp med ranselen til sin første skoledag. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det nesten var et modig utsagn. For det er ofte litt vrient, dette med kunnskap. Hvordan skal elevene få det, liksom? Det politisk korrekte er å si at de skal lære gjennom erfaringer og prosjekter. Det fullstendig ukorrekte, er å si at de må pugge.
I Norge er det en nesten opplest og vedtatt sannhet at latin er skadelig. Alle vet at lille Marius døde og at det var puggingen i latinerskolen tok knekken på ham. Men hva verre er – lille Marius har tatt knekken på puggingen. Da stortinget for noen år tilbake vedtok at norske elever skulle ha to obligatoriske fremmedspråk, sto det presisert i innstillingen fra departementet at læringen av det andre fremmedspråket ikke skulle være preget av pugging. Nei, elevene skulle lekende lett lære seg tysk, fransk, russisk og spansk ved å ha rollespill og samtaler.
Skal man le eller gråte?
Nybakte foreldre oppfordres til å fortelle barna rim og regler fordi barn liker å lytte til dem. Dessuten lærer barn veldig lett nettopp slike språkremser. Tallrekken er et eksempel på dette. Knøttsmå barn klarer å telle en-to-tre-fire-fem-seks-sju-åtte-ni-ti lenge før de er i stand til å telle for eksempel eplene i en kurv. Til å begynne med er tallene bare en regle, først senere lærer de å bruke dem. Reglen går forut for forståelsen av tallene. I bunn og grunn er det det samme prinsippet som ligger bak puggingen av tyske kasus og franske verb.
Pugging er heller ikke det som gjør noen til skoletapere. Selv svake elever klarer å pugge tyske preposisjoner. Ved å fjerne kravet om pugging i skolen, gjør man de svake en bjørnetjeneste: Man tar vekk den delen av læringen som faktisk er ganske enkel. Samtidig vet vi at det man har pugget, det sitter. Salmevers, hovedsteder, gangetabellen, fader vår … Pugging er læringens aralditt.
Jeg skal ikke komme her og hevde at det er morsomt å pugge. Det er en jobb, som mange andre. Men er det noe argument imot? Skal puggingen vekk fordi den ikke er morsom? Når ble skolen en underholdningsarena?
Nå skal elevene selvfølgelig lære mye mer enn det som kan pugges. De skal ikke minst lære å bruke kunnskapen, forstå den, håndtere den. Pugging er bare et skritt på veien for å nå frem til det målet. Å tro at elever kan føle seg frem til kvadratrøtter eller sentrale historiske årstall, er det reneste svada. Det blir like galt å si at slik kunnskap ikke er viktig. Men må vi ikke komme tilbake til en skole hvor det som måles er om elevene kan årstallet for slaget ved Svolder eller hvilke tyske preposisjoner som styrer dativ. Kan hende kommer man raskere til en bedre historieforståelse eller beherskelse av tysk dersom man tar seg tid til å pugge disse tingene. Og kanskje gir man såkalt svake elever en bedre følelse av mestring nettopp fordi de klarer å pugge.
Og da har alle lært noen ting.
Publisert i Eudsvoll Ullensaker Blad 22. august 2009
lørdag 1. august 2009
Offentlig oppussingsobjekt
Nordmenn elsker å pusse opp: kjøkken, bad, en ny, chic sofa. Men hvem skal pusse opp det offentlige rom?
En biltur fra Norge til Sverige avslører det vi innerst inne vet: söta bror har det mye penere rundt seg enn hva vi nordmenn har. Byparker og fontener, beplantning langs veiene, blomster, trær og bed. Det er rent. Det er velstelt. Det er vakkert. Og det er så sjelden vi finner noe lignende i Norge.
For i Norge er vi ikke så opptatt av fellesarealene, det offentlige rom. Oppussing og estetikk tilhører privatsfæren, det er hus og hage som skal se pene ut. Det som ligger på den andre siden av gjerdet er noen andres, kommunens, statens, det offentliges. Og der må løvetann og brennesle fritt formere seg. Hvem bryr seg egentlig om det?
Sannsynligvis må svenskene ha skjønt noe vi ikke har fått med oss. Ikke bare svenskene, forresten, i de fleste land vi liker å sammenligne oss med, er det offentlige rom et viktig sted. Det er lekeplasser og blomster, riktig så innbydende. Man får faktisk lyst til å tilbringe tid der, sammen med andre mennesker. Og det er kanskje også hensikten?
Spesielt i byene er det vesentlig med fellesarealer hvor mennesker kan møtes. Plasser og torg, steder hvor man kan sette seg ned og prate uten å måtte kjøpe en kaffe først. Dersom vi virkelig mener at samfunnet er i ferd med å bli kaldere, er det neppe klokt å fjerne alle møtestedene. Når postkontorene legges ned, bankene helst ikke vil ha kunder i lokalene og de færreste går i kirken, er dagligvarebutikkene snart de eneste møtestedene vi har. I dette tomrommet blir parker og lekeplasser ekstra viktige. Men skal de ha en funksjon som møteplass, må de være attraktive for alle. Det må være rent, skikkelig, ordentlig. Det er det dessverre ikke alltid.
Jeg vet utmerket godt hvorfor kommunene ikke bruker penger på å plante rosebusker i kommunesentrene og henge opp slyngpelargonia i gatelampene. Det finnes ikke penger. Og rett skal være rett, dersom jeg satt i kommunestyret og måtte velge mellom sykehjemsplasser og stemorsblomster, hadde det garantert blitt det første.
Men denne forklaringen er allikevel ikke nok. Hvorfor kan Sverige, ubetinget mye lenger nede i finanskrisens dype daler enn oss, bruke så mye penger på det offentlige rom? Skal vi være helt ærlige, er det ikke mange land som har mer penger enn oss per innbygger. Til tross for det sliter vi så mye med å løse de statlige primæroppgavene at vi ikke kan prioritere å forskjønne møteplasser og innfartsårer. Våre fattigere naboer i Europa får derimot dette til.
Det er også en annen ting som slår oss der vi beundrer svenskenes parker og blomsterbed: Det ser ut til å få stå i ro. Alle som har forsøkt å pynte opp i kommunesentra i Norge, vet at hærverk er et betydelig problem. Hvorfor det går bra i andre land, kan vi jo bare spekulere i. Kanskje man rett og slett ikke ødelegger det vakre dersom man er vokst opp med det? Kanskje man rett og slett setter pris på det? Kanskje – kanskje gjør denne satsingen på det offentlige rom at man blir stolt av hjemstedet sitt?
Publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 1. august 2009.
søndag 5. juli 2009
Nabo Jensen
Nabokrangler. Nabofeider. Den jævla naboen. Hvorfor leser man så sjelden om de virkelig gode naboene?
I mitt 37 år lange liv har jeg bodd fem forskjellige steder. Når jeg skal fortelle om stedene jeg har bodd, ender jeg som oftest med å fortelle om naboene, om Borghild og Kjellaug, om Svein-Ola og Kjell. For av en eller annen grunn har de gjort vel så stort inntrykk som romløsning og utsikt.
Naboer er jo nesten like pussige som familie. De kan ikke velges. Mens venner og kolleger til en viss grad følger av interesser og aktiviteter, er naboer og familie noen som bare er der. På godt og vondt. Mine naboer har stort sett vært på godt.
Da jeg flyttet for meg selv, var min nye nabo en sprudlende dame i slutten av 70-årene. Hun var enke og fortalte meg temmelig raskt om at den forrige beboeren hadde dødd der hvor jeg bodde. Med malende bevegelser fortalte hun om hvordan hun hadde hørt skrapende lyder fra leiligheten den kvelden han døde. Kanskje hadde han forsøkt å be om hjelp? Jeg sov litt dårlig den natten. Men min nabo var langt fra engstelig av natur. Dette var på den tiden den såkalte Frognermannen var skyld i en rekke overfallsvoldtekter i Oslo. Noe som opptok min nabo så mye at hun en dag stoppet meg i trappen med følgende beskjed:
– Om du noen gang opplever at noen følger etter deg når du går hjem om kvelden, så ring på hos meg. Da kommer jeg ned med hagla!
Min neste nabo var en to meter høy anarkist med kroppen full av tatoveringer og en bart som lignet på en død mus. Han var sossialist (med trykk på første stavelse) som arrangerte møter med kammerater fra faaagforeninga. Med en overbevisende selvdisiplin ønsket han meg velkommen der jeg kom slepende opp trappene med flyttekasser, iført en feiende fin Unge Høyre-t-skjorte. Men ideologiske forskjeller til tross, min nabo var en skikkelig fyr. Skikkelig, litt ensom, veldig beskyttende. Da en venn av meg låste seg inn i leiligheten min en gang jeg var bortreist, krasjet han på vei ut inn i to meter tatoveringer og en død mus. Hva i h*** gjorde han der, liksom?
Nabolaget jeg er oppvokst i, har vært av den omsorgsfulle typen. Naboer som hjelper hverandre, måker snø for hverandre, prøvesmaker vin hos hverandre og følger med på postkasser og tørre blomster. For et par år siden stengte de av hele veien og dekket langbord der i stedet. Da vi i fjor flyttet derfra var med andre ord fallhøyden temmelig stor. Hva slags naboer ville vi nå få? Man leser jo avisen (og Donald) og vet at det kan være så ymse.
Gleden er desto større når man oppdager at ens nye naboer ikke bare er skikkelige mennesker, men trivelige også. Ingen utagerende festing, ingen krangling om postkassestativer eller parkeringsplasser. Derimot er våre nye naboer overmåte oppmerksomme og hjelpsomme. En bil som ikke kommer seg opp på vinterføre? Vips står naboen der med sprayklister og muskelkraft. En vaskemaskin som konker ut? Så klart naboen stiller opp for å hjelpe til å bære den ut. Bortreist noen dager? Naboen vanner blomster. Selskapssyke unger? Så klart de kan komme på besøk! Bare lyst til å slå av noen ord? Selvfølgelig har naboen tid til det!
Jeg tror rett og slett vi har vært usedvanlig heldige med våre naboer. Så la det være sagt: Glem nabo Jensen. De aller fleste er trivelige folk. Selv om jeg naturligvis tror at våre naboer (nåværende og tidligere) er i en klasse for seg!
Har jeg noen gang sagt skikkelig takk?
lørdag 4. juli 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)